Av Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Publisert 13. august 2025
Mange med rusutfordringer lever i uverdige, midlertidige eller utrygge boliger, eller uten bolig i det hele tatt.
Hvorfor er det fortsatt akseptabelt at noen må kjempe for noe så grunnleggende som et trygt sted å bo? spurte Bruker- og pårørendenettverket i Rusfeltets hovedorganisasjon under Åpen russcene onsdag formiddag.
Og kom med en etterlysning: Finnes det gode løsninger?
Dette er noen av virkelighetsbeskrivelsene og forsøkene på svar som ble gitt:
Arild Knutsen, leder av Foreningen for human narkotikapolitikk, var ordstyrer, og innledet debatten med en flammende appell hvor han minte om dem han mener vi har sviktet som samfunn.
– Det er så kritisk og alvorlig. Nå må vi ta de vanskelige samtalene om hvordan vi ivaretar folk med rusutfordringer. Vi tillater at veldig mange er hjemløse, og det er økende. Vi tar imot mange mennesker, og det er jeg glad for, men det går ut over samfunnets aller svakeste. Hvordan kan vi tillate oss det?
– Når du lever i et helvete og føler deg uønsket og lever i en uverdighet som du ikke hadde unnet noen andre, blir det mye høyere forbruk av rusmidler enn hvis du bor verdig, blir ivaretatt og er inkludert.
Saken fortsetter etter bildet.
Asbjørn Larsen, nestleder i RIO – en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet, spurte om brukermedvirkning har reell betydning, eller gjøres for syns skyld?
– Alle politiske dokument og strategier vil styrke brukermedvirkningen. Likevel føles det ofte som å snakke til veggen. Er det bare noe som skal fjerne dårlig samvittighet for hvordan vi behandler mennesker?
Larsen mener vi trenger store økonomiske satsinger som setter kommunene i stand til å bygge og vedlikeholde de boligene som trengs.
– Det som fins i dag er ofte preget av mugg, sopp og manglende vedlikehold. Eller man prøver å bli rusfri, og blir plassert på steder hvor det er nesten umulig å få det til.
Marianne Cook Pierron, leder for Huset Bergen, ga en situasjonsrapport fra Norges nest største by. Der har Huset 10 akuttovernattingsplasser som kommunen kjøper. Byen har over 500 bostedsløse.
– En del kunne kjøpt egen bolig, hvis de hadde fått et husbanklån. Men de vet ikke at husbanklån eksisterer, og boligprisene er så skyhøye at de ikke har råd.
«Not in my backyard» er et problem. I en sak fikk de 700 klager på ett bygg, og brukte all tid på det.
– Da kommer du ikke langt.
Pierron mener man ikke er i nærheten av å nå de politiske målsettingene for boliger for denne gruppen.
– Det fins private hospits som er under enhver kritikk, og hvor det har blitt begått drap. De skal avvikles, men det kan man ikke, for da har vi ikke plasser.
Pierron mener boformene tvinger deg inn i et spor hvor du sementeres.
– Hva med alle de ensomme, de redde, de med rus- og psykiske utfordringer? Kan vi ikke bo i kollektiv sammen?
Renate Stenstrøm, brukerrepresentant i organisasjonen A-larm:
– Vi må slutte å fortsette å tåle at noen av de svakeste i samfunnet vårt ikke har de samme mulighetene og rettighetene som andre. Det virker som vi ikke tror de har samme mål og drømmer som andre mennesker.
Hun siterte Voltaire: «Vanlig, sunn fornuft er ikke så vanlig.»
– Sunn fornuft er ofte ikke en del av pakka når det gjelder disse tingene heller.
Nordstrøm mener vi må endre synet vårt på mennesker med rus- og psykisk helseutfordringer. Det er vanlige mennesker som ikke skiller seg fra andre.
– Regjeringen vil lage en plan mot stigmatisering, og så er dette hverdagen vi lever med. Det er så mange pene ord som ikke henger sammen med virkeligheten!
Saken fortsetter etter bildet.
Kjell Sæthre, pårørende i organisasjonen Ivareta, kjenner Oslos lavterskeltilbud godt. Han leser høyt fra Oslos russtrategi, som handler om å dreie tilbudet mot bydelene.
– Til det sier jeg: «Hipp hurra!» Men noen ganger blir kanskje planer og strategier lagt så høyt at det ikke er så farlig om man kommer dit eller ikke? spør han retorisk.
Sikker er han på at store enheter ikke er godt for noe.
– 40 rom med felles dusj og dass på gangen skaper det motsatte av det vi ønsker oss. Ingen forutsigbarhet og trygghet. Det er rene oppbevaringsbokser for syke folk.
Han ønsker seg en dreining i retning av mindre boenheter og rusmestringsenheter, hvor folk kan få hjelp til å jobbe i retning av målene de har for livene sine.
Hva er et godt sted å bo? For veldig mange en helt vanlig bolig. Men for mange kan det skape ensomhet. Det er for få hender og brukes for lite penger på å hjelpe folk tilbake til en god hverdag. Dette er ikke bare en sosial utfordring, men et politisk valg, sier Sæthre.
Han gikk i fakkeltog for rusfeltet i november i fjor, og går gjerne igjen, for rusavhengiges rettigheter.
Marte Yri Evensen fra organisasjonen Det hjelper mener bolig situasjonen vi er i, er et resultat av langvarige feilslåtte prioriteringer.
– Det er bygget ned mange døgntilbud, og kommunen skal ha større ansvar, men det er ikke god nok økonomi og prioriterte boliger for denne gruppen.
– Dette er mennesker som er utsatt for traumer og omsorgssvikt – de minste i samfunnet vårt, som vi ikke tar vare på!
Hun peker på de grunnleggende behovene til alle mennesker: mat, en seng, å være trygg.
– Hvordan skal du komme i posisjon for selvutvikling hvis du ikke har det.
Evensen trekker fram Housing First-modellen som brukes i enkelte andre land, hvor mennesker får en verdig bolig samme om de vil motta behandling eller ikke.
– Da får de lyst til å ta tak i utfordringene sine. Vi må snu det på hodet og starte med verdighet og respekt.
Det hjelper er med på å utvikle boligsosial handlingsplan i flere kommuner, og tar til orde for at mennesker som kommer ut av rusbehandling, må få komme til trygge og verdige boliger.
