– Det er fortsatt mulig å være spesiell
Behandlere i rusbehandling og psykisk helsevern må tørre å være personlige og trosse rigiditeten som er innebygget i systemene, mener Anne Malerbakken.
Tekst og foto: Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Publisert 17. november 2025.
Du kan ikke se det med det blotte øye, men hun på den andre siden av kafébordet har noe viktig på hjertet. Så viktig at det er blitt pensum på flere høyskoleutdanninger. Det er ikke noe hun har lest seg til i en bok, men nå har hun selv sørget for at andre kan gjøre det, gjennom sitt bidrag til fagboka Respekt og likeverd i arbeid med rus og psykisk helse.
Det er sine egne, noen ganger dyrekjøpte, erfaringer hun byr på. Praten går over kaffekoppene rundt oss. Anne rensker stemmen og forteller, uten at noen av de andre kafégjestene snur hodet i vår retning av den grunn.
– Jeg skriver blant annet om å være prisgitt andres velvilje. Det å være avhengig av at andre behandler deg på en god måte, skaper en maktubalanse, sier hun.
Det er ikke synsing. Anne Malerbakken har vært pasient både i rusbehandling og i psykisk helsevern i perioden mellom 2001 og 2015. Hun har vært på Fossumkollektivet, i Tyrili og ved Manifestsenteret. En rød tråd i det som har fungert, har handlet om relasjonene til andre, både medarbeidere og medpasienter.
I boka skriver hun:
«Det er i relasjoner med andre at man blir til. Det er en måte å greie seg på videre ute i det vanlige livet: å ha relasjoner man kan lene seg mot og dele sorger og gleder med. Føle seg mindre aleine.»
Artikkelen fortsetter etter bildet.
Anne Malerbakken og resten av brukerrådet får en innføring i bruken av musikkterapi ved Tyrilisenteret i Oslo.
– Rusbehandling inviterer til konformitet
Anne leder i dag Tyrilis brukerråd og bruker aktivt egne erfaringer i mange ulike sammenhenger. Hun har en mastergrad i idrettsvitenskap og har jobbet og forsket på rusfeltet. Når hun spoler tilbake i tankene i sin egen tilfrisknings- og utviklingsprosess, er det altså noe som stikker seg ut som avgjørende for at hun har klart å komme seg videre fra et utgangspunkt som virket håpløst: menneskene hun møtte, som bød på seg selv og strakk seg lenger enn de trengte.
– Rusbehandling og psykisk helsevern inviterer til konformitet; du kommer inn og det er noen som skal hjelpe deg, og kanskje bestemme over deg. Da blir det motsatte viktig: En sykepleier som fletter håret ditt, eller skriver en liten hilsen på medisinkonvolutten. Medarbeidere som gir den ekstra tida og ikke er så rigide på om en prater sammen i tre kvarter eller en time, sier Anne.
Noe av grunnen til at det er så viktig, er at relasjonene som dannes mellom pasient og behandler har en konstant slagside i retning av avhengighet og assymetri.
I sitt kapittel i boka Respekt og likeverd i arbeid med rus og psykisk helse, som har de erfarne Tyrili-medarbeiderne Turid Wangensteen og Ulf Jansen som hovedforfattere, skriver Anne:
«Som pasient er man prisgitt den ansatte. Det kan være rart, og det kan være utfordrende å være avhengig av en annens hjelp. Som pasient er man sårbar. Da er det veldig viktig at den ansatte skjønner dette og ikke misbruker makta.»
Les også: – Vil kjempe for kjerneverdiene ved rusbehandling.
Artikkelen fortsetter etter bildet.
Viktigheten av å se psykologen sin som hvalross
I boka skriver Anne at hun husker spesielt godt de relasjonene som utviklet seg under felles turer og aktiviteter, og trekker fram et eksempel fra en sommerleir i Tyrili:
– Når du har sett psykologen skli nedover en gressplen på en søppelsekk og late som om hun er en hvalross, gjør det noe med relasjonen, sier hun og ler.
– Eller når du står og vasker doer side om side med legen. Det innbyr til en tillit som en kanskje ikke kan få på andre måter.
For avhengighetsforholdet som en havner i til andre mennesker, er både helt nødvendig og reelt, særlig når en som ung kommer inn i behandling for utfordringer med rus og psykisk helse. Annes bokkapittel heter: «Jeg trenger deg. Om relasjoner, maktubalanse og tilfriskning.»
«For jeg trenger deg. Kanskje ikke like mye som et barn trenger sin forelder, men jeg trenger at du er der for meg. At du rommer meg, og at vi sammen kan finne ut av mange av de store spørsmålene. På mange måter er du uunnværlig for min vei til tilfriskning. Selv om det er jeg som går veien».
Artikkelen fortsetter etter bildet.
– Hvis du skal bygge tilliten som den som er i behandling trenger, må du som behandler vise deg sårbar og gi av deg selv?
– Ja, og det kan være vanskelig på et kontor eller i en terapisetting. For begge parter. Avstanden blir mindre når en gjør og opplever ting sammen; drar på turer, står og pusser tennene sammen. Det myker opp den maktubalansen som er skapt av at du er i en posisjon hvor du skal hjelpe meg. Vi er tross alt bare mennesker, begge to.
– Endring da rusbehandling ble helse
Maktmisbruk, forsømmelse, grenseoverskridelser, overgrep – vi har hørt historiene, kanskje særlig fra barnevernsinstitusjoner. Mye av det standardiserte systemet som er bygd opp i Tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) handler nettopp om å etterstrebe at alle får et likeverdig og godt tilbud og forhindre skadelige og negative opplevelser. Men også disse bestrebelsene har sin slagside og sin utilsiktede tvillingeffekt, i form av stivbenthet, konformitet og innsnevret handlingsrom for pasienter og medarbeidere.
Anne mener at rusfeltet har blitt mer konformt – og med det, mindre fleksibelt, imøtekommende og tilpasset den enkeltes behov – i løpet av årene fra hennes første behandlingsopphold i 2001 og til i dag.
– Jeg vil si det skjedde en endring da rusbehandling ble spesialisthelsetjeneste. Jeg kom i behandling da jeg var relativt ung, og opplevde blant annet at det ikke var lås på døra til kontorene, og at de ansatte kunne sove på rommet sammen med oss som var pasienter, hvis vi var urolige. Det var nok på godt og vondt, men for meg har det i all hovedsak vært positivt.
Anne og tre av de andre representantene i Tyrilis brukerråd, sammen med Tyrili-leder Turid Wangensteen og forsker Isa Dussauge.
– Fortsatt mulig å være spesiell for noen
Turid Wangensteen og Ulf Jansen uttrykker i boka Respekt og likeverd ... en bekymring for at kravene om å ha høy dekning av helsefaglig personell til enhver tid, spiser av døgnprisen, på bekostning av miljøterapi og relasjonelt arbeid.
Anne tror profesjonaliseringen og vridningen i retning av helse de siste årene har vært på godt og vondt.
– Det er bra at det har blitt mer søkelys på helse i behandlingen, og at det er lege og psykolog tilgjengelig. Samtidig ser en nok mer bort fra de menneskelige kvalifikasjonene til folk. Det å ha gått på skole i flere år gjør deg bedre rustet for jobben, samtidig skal en ikke kimse av alle de menneskene som har mye livserfaring. Det kan ikke kjøpes.
– Er det fortsatt rom for å strekke seg lenger og være menneskelig og empatisk i rusbehandling og psykisk helsevern?
– Ja, og det handler nok også om personlighet; om en tør å sette autoriteten sin på spill. Mange er redd for å gjøre feil, derfor tør de ikke å gå inn i det utfordrende grenselandet mellom fagperson og menneske. Da kan det bli til at en bare følger de retningslinjene som er gitt. Men det er mulig å være spesiell – om ikke for alle, så i hvert fall for noen. Det betyr mye å føle seg sett, føle seg viktig og oppleve at en møter noen som vil en vel og strekker seg litt lenger. En som er trygg nok på seg selv til å gi av seg selv.