Vil slåss for kjernekvalitetene ved rusbehandling

Av Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Publisert 17. november 2025

Det har vært et begivenhetsrikt år, på rusfeltet og for en av dets erfarne medarbeidere, Turid Wangensteen, som i slutten av april ble ansatt som daglig leder for Tyrili. For ett år siden i disse dager ga hun ut boka Respekt og likeverd i arbeid med rus og psykisk helse sammen med mangeårig Tyrili-leder og kollega Ulf Jansen. Tre av kapitlene i boka er skrevet av personer som bidrar med ulike brukerperspektiver:

• Anne Malerbakken, leder for Tyrilis brukerråd.
• Arild Knutsen, leder for Foreningen for human ruspolitikk (FHR).
• Ida Olsen og Ronny Bjørnestad, som har vært nøkkelpersoner i brukerorganisasjonen proLAR Nett.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Boka er tuftet på erfaringene fra Tyrili gjennom 45 år, og beskriver mye av det som ligger til grunn for Tyrilis behandlingsinnhold. Den står allerede på pensumlista til flere utdanninger. 

– Vi diskuterer hvordan vi sammen med de som er i behandling hos oss kan skape trygghet, relasjoner og samarbeidsallianser, livsgnist og nye mestringsstrategier. Tilnærmingen vår er traumebevisst og individuell, og verktøyene vi benytter oss av er blant annet struktur, meningsfulle aktiviteter, samarbeid med familie og nettverk, arbeid med psykisk og fysisk helse, tid til å være i endringsprosesser og gode planer for veien videre, sier Turid Wangensteen.

Artikkelen fortsetter etter bildet.Turid Wangensteen under stiftelsessamling for hele Tyrili i september 2025. Foto: Anders Bisgaard.

Bokas vei ut på markedet ble ikke den enkleste. To dager før lanseringsfesten på Litteraturhuset i Oslo kom nemlig den katastrofale tildelingen i anbudet til Helse Sør-Øst, hvor Tyrili og flere andre, etablerte aktører i Tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) ikke hadde fått fornyede avtaler. Tanken på fest og feiring virket fjern.

– Min første tanke var at dette orker jeg ikke! Men vi gjennomførte, og det ble både en boklansering og et kampmøte, sier Turid Wangensteen.

Se video av Arild Knutsen som oppildner til kamp for Tyrili, under lanseringsfesten på Litteraturhuset  i oktober 2024 (artikkelen fortsetter etter videoen):

Opprør mot urettferdighet
Det hadde ulmet på rusfeltet lenge, og da tildelingen til Helse Sør-Øst kom, 21. oktober 2024, tok det fyr. I begynnelsen av november gikk flere tusen mennesker i fakkeltog opp Karl Johan og protesterte foran stortinget, i den største markeringen på feltet noensinne.

Artikkelen fortsetter etter bildet.Fakkeltoget 7. november 2024 samlet flere tusen mennesker til protest mot rasering av rusfeltet. Foto: Martin Strøm.

Forfatterne mener sinnet som kom til overflaten henger nøye sammen med temaene de tar opp i boka, og refererer noen tall og utviklingstrekk som viser at mennesker som har utfordringer med rus og psykisk helse ikke opplever å bli behandlet med respekt og likeverd i samfunnet vårt:

• Forventet levealder for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer er 15–20 år kortere enn for befolkningen ellers.
• I 2023 døde 363 personer av narkotikarelaterte overdoser.
• Alt tyder på at det er mange som strever med rusproblemer og psykiske lidelser og ikke får hjelpen de trenger av helsevesenet.
• Det gjelder også gruppa av spesielt utsatte og sårbare barn som bor på barnevernsinstitusjon.
• Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter utfordres rusbrukeres menneskerettigheter på en rekke områder, og rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med helsevesenet og andre offentlige tjenester.
• Ifølge Riksrevisjonen har ikke myndighetene sørget for at personer med psykisk lidelse kombinert med ruslidelse får den hjelpen de trenger.

– Rusavhengige har blitt hundset og herjet med gjennom alle tider. Med Helse Sør-Øst-anbudet risikerte mennesker som sliter med rus og psykiske lidelser å bli enda mindre likestilt med andre pasientgrupper, sier medforfatter Ulf Jansen.

Artikkelen fortsetter etter bildet.Ulf Jansen deltok i demonstrasjonen mot Helse Sør-Østs anbud høsten 2024, få dager etter tildelingen. Foto: Anders Bisgaard.

Etter tre rettssaker og stadig nye omdreininger er det meste av anbudet nå trukket tilbake. Helse Sør-Øst har varslet at et nytt anbud kommer, men ikke når. Tyrili har tatt til orde for at nye anbud bør vente til det regjeringsoppnevnte rusbehandlingsutvalget har konkludert, i spørsmålene om hva som skal regnes som god kvalitet og hvordan rusbehandling best kan organiseres.

Beretningen om et varslet mord
Den første rusreformen, i 2004, ga personer med rusavhengighet pasientrettigheter på lik linje med andre i helsevesenet. Rusproblematikk gikk fra å være et anliggende for sosialmyndighetene til å skulle behandles i spesialisthelsetjenesten. Omtrent samtidig ble store deler av Helse-Norge organisert i regionale helseforetak, som skulle drives som selvstendige enheter etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Frykten rusfeltet bar på, for at helseperspektivet skulle overskygge det sosialfaglige, ble satt ord på av Ulf Jansen i innlegget «De hvite frakkers reform» i Legetidsskriftet.

– Noen år senere skrev du at vi tok feil: Det var mulig å ha reell tverrfaglighet. Nå ser vi at det blir stadig vanskeligere. Helseforetakene krever så mange psykiatere, leger og psykologspesialister at det spiser mye av døgnprisen. Sykepleiere må administrere medisiner, og vi må ha sykepleiere eller vernepleiere som våkne nattevakter. Både økonomisk og bemanningsmessig blir det lite spillerom igjen til den sosialfaglige delen av rusbehandling, sier Turid Wangensteen.

Hun mener en helt annen innretning av rusbehandling enn i dag er fullt mulig å se for seg.

– Jeg tror det er mulig å lage veldig god rusbehandling som ivaretar folks behov, og som er mye billigere enn det helseforetakene nå legger opp til, sier Turid Wangensteen.

Hun er spent på hva rusbehandlingsutvalget kommer til å konkludere med i disse spørsmålene.

– På den ene siden handler rusfeltet i dag mye om det veldig spesialiserte, på den andre siden om de skadereduserende lavterskeltilbudene. Jeg savner det som er i midten, som er måten Tyrili har drevet på: Vi driver fellesskapene sammen, vi skaper tilhørighet, vi skaper rom og gode relasjoner. For meg ser det ut som det smuldrer mer og mer bort. Vi trenger virkelig å slåss for det, sier Turid Wangensteen.

Artikkelen fortsetter etter bildet.Middagsservering i behandlingsfellesskapet ved Tyrilisenteret i Skien. Måltidene er viktige arenaer for utvikling og terapi. Foto: Anders Bisgaard.

Advarer mot ekspertvelde
Tyrili og en del andre behandlingssteder jobber etter en recoveryorientert forståelse, som kort fortalt handler om retten til å bestemme over eget liv, og bli sett på som en medborger og et likeverdig medmenneske. I Respekt og likeverd ... beskrives praksisen blant annet slik:

«Det handler om å skape håp, mestring, og lete etter ressurser sammen med den enkelte, og en erkjennelse av at man kan leve et godt liv til tross for utfordringer i livet.»

– Istedenfor å lete etter hva som er galt med deg, spør vi: «Hva har skjedd med deg?» sier Turid Wangensteen.

En økologisk, biopsykososial tilnærming står også sentralt i hvordan vi i Tyrili forstår og jobber med rusmiddelavhengighet. Det handler om å se hvordan biologiske, psykologiske og sosiale faktorer spiller inn i et menneskes liv og utfordringer, og hvordan de påvirker hverandre.

– Hvorfor opplever du at denne måten å jobbe og tenke på smuldrer bort?

– Det skyldes i hvert fall delvis et ekspertvelde av fagpersoner, som har fryktelig lang utdanning og mye god kunnskap og kompetanse, men i sum gjør rommet mindre for å lytte til hver enkelt, være i dialog, finne veien sammen og dele erfaringer. Når det legges vekt på diagnoser og medisiner i for stor grad, kan det føre til at de biomedisinske perspektivene blir for dominerende og at psykologiske og sosiale tiltak nedprioriteres. Når det er sagt, er det selvfølgelig viktig at de som har behov for medikamentell støtte i kortere eller lengre perioder skal få det, som en del av et helhetlig tilbud.

Etterlyser det motsatte av konformitet
En som har kjent utviklingen på rusfeltet på kroppen, og merket det Turid Wangensteen og Ulf Jansen beskriver som miljøterapeutisk arbeid under press, er Anne Malerbakken. Hun er i dag leder for Tyrilis brukerråd og bruker aktivt egne erfaringer i mange ulike sammenhenger. Hun har en mastergrad i idrettsvitenskap og har jobbet og forsket på rusfeltet. Første gang hun var i behandling var i 2001, før rusreformen. Siste gang var i 2015. Anne mener behandlingstilbudene jevnt over var mer preget av fleksibilitet og romslighet tidligere.

– Når du har sett psykologen skli nedover en gressplen på en søppelsekk og late som om hun er en hvalross, gjør det noe med relasjonen. Eller når du vasker do side om side med legen. Det innbyr til en tillit som en kanskje ikke kan få på andre måter, sier hun.

Artikkelen fortsetter etter bildet.Anne Malerbakken og resten av brukerrådet får en innføring i bruken av musikkterapi ved Tyrilisenteret i Oslo. Foto: Anders Bisgaard.

Anne peker på at rusbehandling og psykisk helsevern inviterer til konformitet, siden du kommer inn for at noen skal hjelpe deg, og dermed kanskje også bestemme over deg.

– Da blir det motsatte viktig: En sykepleier som fletter håret ditt eller skriver en liten hilsen på medisinkonvolutten. Medarbeidere som gir den ekstra tida og ikke er så rigide på om en prater sammen i tre kvarter eller en time.

I boka skriver hun:

«Når jeg reflekterer over min egen tilfriskning, så er det en del ting som jeg tenker har vært personlige ‘suksessfaktorer’. Det viktigste og kanskje mest tydelige er min ukuelige tro på at til tross for mange, mange vonde erfaringer og menneskemøter, så finnes det folk der ute som er til å stole på.»

– Har konformiteten preget rusfeltet hele tiden?

– Jeg vil si det skjedde en endring da rusbehandling ble spesialisthelsetjeneste. Jeg kom i behandling da jeg var relativt ung, og opplevde blant annet at det ikke var lås på døra til kontorene, og at de ansatte kunne sove på rommet sammen med oss som var pasienter, hvis vi var urolige. Det var nok på godt og vondt, men for meg har det i all hovedsak vært positivt.

Les hele intervjuet med Anne Malerbakken: – Det er fortsatt mulig å være spesiell

– Ikke mulig å telle og veie alt
Turid Wangensteen og Ulf Jansen ser både positive og negative utviklingstrekk når de ser tilbake på de siste 25 årene med rusbehandling i Norge.

På den positive siden trekker de fram at det er blitt lettere å få hjelp med psykiske og somatiske helseplager mens man er i behandling for rusavhengighet. I boka møter vi «Sanna», som etter en vanskelig oppvekst med en psykisk syk mor kom til Tyrili på 1980-tallet. Der prøvde de gjennom gjentatte opphold å hjelpe henne med rusmiddelavhengigheten, men samtidig ble den psykiske og somatiske helsen hennes gradvis verre. De sidene av livet hennes var det få som var opptatt av.

– I dag ser man på rusavhengighet i lys av en større helhet, sier Ulf Jansen.

Artikkelen fortsetter etter bildet.Turid Wangensteen, Ulf Jansen og styreleder Sven Petter Omdal på Tyrilis stiftelsessamling i september. Foto: Anders Bisgaard.

Turid Wangensteen er enig, men er samtidig bekymret over menneskesynet som skinner igjennom tankegangen til en del av de som legger premissene:

– Når vi tror at vi kan telle, måle og veie alle prosessene i et menneskes personlige utvikling, har vi feilet. Mennesker som sliter med rusproblemer er ulike og har behov for ulik støtte og behandling, når det gjelder tid, nærhet og avstand til rusmiljøer, innhold i tilbudet, og så videre. Det er et av de sentrale budskapene i boka vår.

God hensikter, manglende styring
Sammen med tidligere forsker i Tyrili, Jacob Hystad, har hun intervjuet tidligere pasienter om hvordan de opplevde å være i rusbehandling. For noen tok det flere år før de klarte å sette ord på hva som hadde vært nyttig den gangen de var i behandling, og det var kanskje noe helt annet enn fagpersoner og behandlingsinstitusjoner hadde trodd.

Les også: Den enkelte må selv vurdere hva som er et godt liv

– Når ressursene blir knappe, blir retningen vi går i fort strømlinjeformet, instrumentell og teknisk. Det handler om å finne en diagnose og noen raske løsninger, fremfor å se på helheten. Da får ikke folk hjelp til å oppnå det de ønsker med livene sine, og så kommer de tilbake igjen og igjen, som pasienter, sier Turid Wangensteen.

Turid Wangensteen og Ulf Jansen mener helsevesenets utfordringer med å hjelpe mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser først og fremst ligger i organiseringen, styringen og gjennomføringen.

– Det skorter ikke på politiske dokumenter med gode intensjoner som vi kan stille oss bak. Byråkratiet vårt bruker masse tid og krefter på å skrive faglig godt funderte og forskningsbaserte rapporter og strategier, men så stopper det der.

– Hvorfor stopper det?

– Kommunene har ansvar for å ivareta personer med psykiske vansker og rusmiddelproblemer, men ressursene som settes av til det, konkurrerer med andre viktige områder, som oppvekst og eldre. Det må gjøres harde prioriteringer. Mens spesialisthelsetjenesten er organisert som foretak, etter en forretningsmodell. Det å sikre individuelt tilrettelagte, helhetlige og sømløse tilbud innenfor psykisk helse og rus fungerer derfor ikke slik det er tenkt, selv om det både menneskelig og samfunnsøkonomisk er svært fornuftig. Vi ser fram til Rusbehandlingsutvalgets og Helsereformutvalgets rapporter, hvor de nettopp skal se på disse områdene, sier Turid Wangensteen.

Ulf Jansen oppsummerer hvor de to fagbokforfatterne og fagpersonene nå mener slaget står:

– Vi må kjempe for å opprettholde helhetsperspektivet og den tverrfaglige tilnærmingen!