logo

Endre skriftstørrelse

Hold CTRL-tasten nede.
Trykk på + for å forstørre, eller - for å forminske.

– Jeg har egenskaper som jeg kan bygge et liv på

De mange årene på kjøret er historie. I helga kjører Mikael (43) Femundløpet.

Av Anders Bisgaard, kommunikasjonsansvarlig i Tyrilistiftelsen
Foto: Ansatte ved Tyrili Frankmotunet

Det har knapt gått fire måneder siden «Mikael» (43) kom til Tyrili Frankmotunet i Østerdalen for å få behandling for sin mangeårige rusavhengighet. Klokka 17 fredag ettermiddag stod han på startstreken i Femundløpet. Det startet på Røros og skal ta ham med på en reise gjennom tre døgn i vakkert og værhardt vinterlandskap. Han vet at hundene kommer til å hvile 16 timer i løpet av turen, han selv betraktelig mindre. Det blir et blodslit. Likevel var det nettopp dette han bestemte seg for allerede den første dagen på Frankmotunet, og det er dette målet han har jobbet mot hver dag siden. I oppveksten har han «alltid hatt bikkje i huset», men det var ikke bare derfor han søkte seg til Tyrili og Frankmo.

– Jeg tenkte på hundene, og på historien til Tyrili. Jeg har venner med omtrent samme historie som meg bak seg, som har vært i Tyrili, og som faktisk klarer seg, sier Mikael.

Han har slitt med angst og depresjon i tillegg til rusavhengighet, og etter to år boende hjemme hos foreldrene, ble han innlagt på psykiatrisk sykehus med selvmordstanker. På ansvarsgruppemøte spurte han om mulighetene for å komme til «en institusjon med litt tyngde». 

– De spurte: «Hvor vil du?», og jeg sa jeg ville til Frankmotunet.

Da han kom til behandlingsenheten i Folldal, hadde han angst. Han møtte to elever (som pasienter kalles i Tyrili, red.anm.) som hadde vært i behandling en stund, og spurte om de kunne ta ham med opp i hundegården for å hilse på hundene.

– De fortalte at de akkurat hadde begynt med høsttreninga til Femundløpet. Da bestemte jeg meg, for at det løpet skal jeg være med å kjøre.

– Hvorfor tok du den beslutningen?

– Kommer jeg meg gjennom Femundløpet, kan jeg klare å bli rusfri. Jeg har ikke kjent på angst siden dagen jeg kom hit. Ikke før for et par dager siden, da det gikk opp for meg at jeg skal stille til start i Femundløpet. Plutselig sank ballen ned i magen: «Shit, hva er det jeg har gjort!?» 

Mikael sier det går bedre nå, etter en prat med psykologen, som ba ham lage en liste over bekymringer, forhåpninger og mål knyttet til løpet.

– Det hjalp å se at jeg har mindre bekymringer enn jeg har ønsker og håp. Det hjalp også å høre at Robert Sørlie (en av Norges beste hundekjørere gjennom mange år, red.anm.) ikke kan lese kart. For det kan ikke jeg heller, sier Mikael,

Han har tilbakelagt 2000 kilometer på hundesleden i høst. Mange ganger har det fristet mer å sitte inne og se på Netflix. Ofte har han vært i situasjoner som har virket håpløse.

– Jeg har vært nødt til å stå i det. Når du kjører nedover en bratt bakke i full fart, kan du ikke slippe. Du må holde deg på beina, og så går det som regel bra, sier han.

– Mange som kommer hit er veldig impulsive. Det ligger i ruskulturen: Alt skal skje , eller helst i går. Mikael har prøvd mye behandling. Nå skal han stå i time etter time på sleden bak hundespannet. Det er en utholdenhetstest som de fleste av oss ikke hadde bestått, minner Kristin Langtjernet om.

Nestlederen ved Tyrili Frankmotunet er også med på telefonlinja fra Folldal, to dager før startskuddet går i Røros, for å si litt om hvordan hundekjøring brukes bevisst av behandlerne som et ledd i behandlingen av alvorlig rusavhengiget.

Mye uforutsett kan skje underveis i løpet. Mikael var ikke særlig høy i hatten første gang han falt av sleden og så hundene fortsette videre, uten ham.

– Jeg ble rimelig panisk, og ringte en annen elev som hadde kjørt mye rundt der jeg var. Han sa: «Gå i samme retning og hold ut.» Jeg gjorde det, og fant dem igjen – etter fem og en halv kilometer.

Jeg spør Mikael hva han tror er grunnen til at han ikke har kjent på angst, disse månedene hvor han har vært på Frankmotunet.

– Det ble det fort trygt å være meg her. Jeg har 46 bikkjer som er like happy hver gang jeg går opp i hundegården. Jeg kan være til stede for dem og ivareta behovene deres – ta dem med på sledetur, gi dem ekstra mat. Få den nærheten jeg trenger, uten at det krever så mye av meg.

 

Det ble det fort trygt å være meg her

 

– En mindre komplisert relasjon enn den til andre mennesker?

– Det er jo det. Jeg har ikke kjæreste nå, så det ansvaret jeg har, er å prøve å ikke skuffe familien min, som støtter meg. Det er ingen jeg må ringe før jeg legger meg. Det er bra for meg å bruke tid på meg selv, være litt egoistisk og sette mine egne behov først.

– Samtidig må en forholde seg til ganske mange andre mennesker her, både andre elever og ansatte?

– En av de store bekymringene før jeg kom hit, var å gå inn i et så stort fellesskap. Men jeg har det veldig bra med det. Jeg tror jeg rommer mye av nykkene til folk, kanskje på grunn av tidligere institusjonsopphold, hvor jeg har vært den som har surra det til. Jeg vet hvor vanskelig det kan være.

Kristin Langtjernet understreker at Mikael må gjennomføre akkurat den samme behandlingen som alle de andre elevene – han får ikke slippe unna noe fordi han skal trene til Femundløpet. Han må være med på morgensamling, grupper, Menneskekunnskap og individualsamtaler. Sjekke at han er på sporet av behandlingsplanen sin. Forskjellen er bare at mens andre er med på innelaget og lager mat, eller på utelaget og måker snø eller hugger ved, er Mikael med på et arbeidslag som kjører hund og steller i hundegården.

– Han kan bruke hundekjøringen som en del av alt det andre han jobber med. Hvis han kan leke inn noen av de nye erfaringene, er det vinn–vinn. Tenk å gjøre så store endringer, nærmest på gøy, sier Kristin Langtjernet.

– For meg en gåte at folk velger noe annet enn hundekjøring, sier Mikael.

Han har var ikke noen villmarkens sønn før han kom til Frankmotunet. Hobbyen hans var skinnarbeid. Under behandlingsoppholdet har han lært noe om seg selv.

– Jeg er veldig fysisk, og må bli sliten i kroppen for å slappe av i hodet. Det har Frankmo hjulpet meg å innse. Jeg trodde jeg kunne klare meg med å sitte ved pulten og jobbe med skinn.

Kristin Langtjernet mener hundekjøringen har stor overføringsverdi til viktige områder elevene jobber med i rusbehandling. Som det å håndtere følelser, opparbeide motivasjon, ha utholdenhet og ta ansvar.

– Identitetsbyggingen er utrolig viktig. De fleste kommer hit med en oppfatning av seg selv som rusavhengige, kriminelle, voldelige – og så er de så mye mer. Jeg husker Mikael da han kom hit … nå sitter han i stua og preiker som en hundekjører. Han er en hundekjører!

Elever som starter sin behandling på Frankmotunet, fortsetter gjerne til Tyrilisenteret i Lillehammer etter et halvt år. Det skal Mikael også, og han har planene klare for hvordan han kan fortsette den positive utviklingen på den sentrumsnære behandlingsenheten som huser et av Norges beste klatresentre.

– Da vil jeg bli minst like god til å klatre som jeg er til å kjøre hund. Klarer jeg det, kan jeg kanskje ha klatrekurs for barn. Jeg har søkt om uføretrygd, så det blir nok ikke noen ni til fire-jobb på meg på en lang stund, men det er viktig å ha noe å gjøre.

Etter å ha fullført behandligen, planlegger han å flytte tilbake til lokalsamfunnet hvor foreldrene bor. Der er det et aktivt hundemiljø, hvor han håper å kunne få jobb som handler (hundekjørernes assistenter, red.anm.) for en av de aktive hundekjørerne. Han kan gjøre skinnarbeidet til en bigeskjeft. Og snart kan han forhåpentligvis lære bort klatreferdighetene sine til andre.

– Jeg har egenskaper som jeg kan bygge et liv på. Det gir håp og framtidsutsikter, sier han.

 

Jeg har egenskaper som jeg kan bygge et liv på. Det gir håp og framtidsutsikter

 

– Ser du noen mulig løsning på rusproblemene dine?

– Jeg må ta et valg på at rus er rus. Jeg tåler ikke mer øl enn heroin. 

– Du vil være helt rusfri?

– Jeg må nok være helt avholdende. Jeg har prøvd alle varianter tidligere, bare ikke den. 

– Og da må du fylle livet med noe annet?

– Ja, og da passer det bra med normal galskap, som er det en driver med her oppe. Det er litt cowboyland. 

– Vi er ganske gale her oppe, bekrefter Kristin Langtjernet.

Mange vil nok også kalle det galskap, den styrkeprøven Mikael skal gjennom denne helga. Hundene er pålagt å hvile 16 timer på de rundt tre døgnene løpet varer. Kjørerne får ikke på langt nær slappet av like lenge. De skal stelle hundene, fôre dem, kose litt med dem, massere dem, hvis de trenger det, ha på dem potesokker og ta dem av igjen, spise selv, ta på tørre klær – og de blir trøtte etter hvert, så ting kan begynne å gå sakte. Veterinærer ser på hundene på hvert sjekkpunkt og sikrer at kjørerne fôrer dem nok, og at de er friske. Kjørerne er også nødt til å spise. Hvis ikke får de ikke kjøre neste etappe. Det er det medelever og medarbeidere på Frankmo som sjekker.

– Vi har ansvar for at dette er forsvarlig på alle vis, sier Kristin Langtjernet.

– Jeg synes det er betryggende at det er folk som passer på meg. Jeg er en av dem som kan finne på å «gønne på» og glemme å spise på tre døgn, sier Mikael.

 

Jeg er en av dem som kan finne på å «gønne på» og glemme å spise på tre døgn

 

– Har du noe spesielt mål for løpet, annet enn å fullføre?

– Det hadde vært morsomt å fullføre med alle åtte hundene. Det betyr at jeg har tatt godt vare på dem. Jeg har ei som går fort ned i vekt, som jeg må passe litt ekstra på. Jeg har stelt de samme hundene nesten siden jeg kom. Brukt mye tid sammen med hver enkelt, og kjenner nykkene deres.

– Lærer en noe om seg selv gjennom den relasjonen?

– Massevis. Om tålmodighet, sinnemestring, frustrasjoner og glede. Å klare å kose seg i øyeblikket. Være fornøyd der og da.

– Og så får en mye naturopplevelser. Mye rosa himmel, legger han til.

Fredag klokka 17 startet Mikael og de åtte hundene hans ut fra Røros, sammen med fire andre elever fra Tyrili Frankmotunet som også skal kjøre de 450 kilometerne. Frankmotunet har hatt mange kjørere i Femundløpet opp gjennom årene. Kristin Langtjernet sier langt de fleste fullfører, men ikke alle. Så sent som i fjor var det to elever som måtte bryte.

– Tenkt så voksent det er å klare å ta den avgjørelsen, med litt hjelp, og si: «Hit, men ikke lenger. Nå er jeg ikke i stand til å ta vare på bikkjene og meg selv.» Det er det masse læring i, sier hun.

Mikael er forberedet på at det kan oppstå ting underveis som gjør at han ikke kommer i mål.

– Det er hundre grunner til at du kan bli nødt til å avbryte. Hundene kan få diaré, du kan vrikke et ben, hundene kan skade seg, du kan kjøre av sporet, eller sleden kan bli ødelagt. Bikkjene kan nekte å gå.

I helga opplever han et av sitt livs største eventyr. Hele Frankmotunet er med til Røros og følger ham og de andre kjørerne gjennom løpet, for å hjelpe dem underveis og heie dem fram.

Mandag passerer de målstreken, hvis alt går etter planen, sannsynligvis i en tilstand av utmattethet, uendelig stolthet og eufori.

Det er galskap.

Helt normal galskap.

Femundløpet 2019

  • Tyrili Frankmotunet stiller med fem hundespann i løpet, alle kjørt av elever (pasienter) i rusbehandling
  • Frankmo-elevene regner med å bruke cirka tre døgn på løpsdistansen på 450 kilometer 

  • Starten gikk fra Røros fredag klokka 17, og de regner med å være i mål mandag en gang mellom 12 og 17

  • Elevene som ikke kjører, og medarbeiderne ved Frankmotunet, er med som handlere (assistenter) og heiagjeng

  • Mikael har trent siden han kom til Frankmotunet i oktober, og tilbakelagt 2000 kilometer med «sine» åtte hunder

  • Målet er å fullføre med alle de åtte hundene

 

  • Skriv ut denne siden Skriv ut denne siden
  • Del på:

  • Tips en venn Tips en venn
  • Del på Facebook
  • Del på Twitter

Nyheter

Tyrilistiftelsen

Org.nr: 961025311 Tlf:        474 74 000
Normannsgata 47 Fax:       474 74 001
0655 Oslo E-post: tyrili@tyrili.no

 

  • Gå til Facebook
  • Del på:

  • Gå til Twitter
Ansvarlig redaktør: Anders B. Bisgaard