logo

Endre skriftstørrelse

Hold CTRL-tasten nede.
Trykk på + for å forstørre, eller - for å forminske.

Pårørendeseminaret 2013

- For en stund tilbake spurte Idar meg hvordan jeg hadde det! Camilla (25) sitter sammen med andre pårørende til rusavhengige som er i Tyrili Sør. De ser på henne og forstår hvorfor hun har klump i halsen når hun forteller det. For det er ikke en selvfølge at en rusavhengig bryr seg om deg, selv om du er søstera hans.

Publisert 22.10.2013

Av Anne Marie Løkken, kommunikasjonsansvarlig, Tyrilistiftelsen

 


- Da jeg var yngre, var det skummelt og ekkelt. Han hadde hallusinasjoner, og trodde det kom ting ut av stolene. Jeg visste ikke hva jeg skulle si og gjøre. Jeg liker å fikse ting, men dette klarte jeg ikke å fikse, sier Ingrid-Anette. Hun forteller om en mamma og en pappa som alltid var stressa og redde.Camilla og Ingrid-Anette er søstrene til en rusavhengig som nå får behandling i Tyrili. De var med på pårørendeseminaret denne uka.

- I de verste periodene kom han hjem og spiste og sov noen døgn i strekk. Han bare kom og tok rommet mitt. Det var ganske tøft for en tenåring. Våre behov ble alltid satt til side for hans behov, forteller Camilla.

 

Ulike folk – samme historier

De som møtes på pårørendeseminar er mennesker som har levd i årevis med at noen andres behov alltid har kommet i fremste rekke. De har blitt livredde hver gang telefonen ringer om natta. De har bekymret seg for hva naboene tenker når politiet kommer på døra. De har lurt på hva de kunne ha gjort annerledes for at ting ikke skulle blitt som de ble.  

- Sønnen vår er jo attpåklatt. Jeg knytta skolissene hans og smurte matpakka hans til han var 10 år! 

Det sier en mor. Hun er fortvila og full av skyldfølelse. Hun føler at hun ikke stilte nok krav. At hun ikke gjorde nok da sønnen begynte å slite på barneskolen. Men rusavhengighet har aldri bare en årsak. På seminaret får hun hjelp til å plassere problemet der det hører hjemme. 

- Dersom særlig foreldrene kan senke skuldrene og bli kvitt skyld og skam, men heller tenke at det er personen som ruser seg sitt ansvar, da blir det lettere å gå veien videre sammen. Det er lett å feste problemene til «den onde rusmisbrukeren» eller «den onde familien». Når man skjønner at det er rusen som er «den onde», blir det lettere å slåss sammen, sier Kuhlefelt. 

"Ingenting er umulig ved mulighetenes sted", her illustrert med en flyvende pingvin.

Så godt man kan er godt nok

Pårørende kan selv bli syke av å ha rusmisbrukere i nær familie. Det som er typisk i familier som har levd med rus over tid er at man utvikler en slags medavhengighet. Det unormale blir normalt. For en mor Kuhlefelt forteller om, var det for eksempel helt naturlig å bruke all sin fritid på å kjøre rundt i Oslo og lete etter sønnen sin. Bekymringene styrer hverdagen og handlingene.  På den ene sida kan bekymringene føre til grenseløshet, for eksempel ved å ikke tørre å si nei til å gi den rusavhengige penger. På den andre sida kan man bli rigid, for eksempel ved å si at den rusavhengige aldri får komme hjem mer. 

- Mange søker å få støtte for det de har gjort. Men det er aldri noen fasit. Noen ganger er det riktig å si ja og andre ganger er det viktig å si nei. Men alle pårørende gjør så godt de kan, beroliger Kuhlefelt. 

Ingrid-Anette sin mamma kunne ikke komme på pårørendeseminar denne gangen. Så Ingrid-Anette noterer alt som kan skape lindring på en blokk. Det som har blitt fortalt, skal bringes videre. 

-  Jeg skulle ønske vi var her for lenge siden. Både jeg og mamma hadde sovet bedre hvis vi hadde fått høre at det ikke var vår feil. Han har et valg, og er ikke et offer. Mamma har hatt fryktelig dårlig samvittighet i mange år. Var det riktig å si at han ikke kunne komme hjem? Det hadde vært verdt hele turen å få høre at det var det, sier Ingrid-Anette.

 

Tormod og Yvonne har samling for pårørende fra Tyrili Sør.

Ansvar for eget liv

Hovedpersonene selv har en helt vanlig dag på Tyrilienhetene sine. De har tatt ett valg: de vil bli rusfrie. Det kan være vanskelig å tro på for pårørende som har blitt skuffa gang på gang. Og de må godta å stå på sidelinja. Det er hovedpersonen som må gjøre den største jobben. 

- Det viktigste for å få til endring, er å gå fra å være styrt av rusen til å ta ansvar for eget liv. Å lære seg at det går an å ta andre valg. Man må tåle å bli sett, tåle å rydde opp, tåle å feile og tåle å gå runder med seg selv, sier Kuhlefelt.  

Elevene lærer å ta ansvar for konsekvensene av valgene sine.

- De fleste sliter med akkurat det når de blir nyktre. De synes det er forferdelig å tenke på hva de har utsatt familien sin for, og mange snakker om anger og skyldfølelse.  Vi mennesker er opptatt av å plassere skyld når noe har gått galt. Selv om forståelse av fortida si er viktig, er det like viktig å vite hvordan en skal gjøre ting annerledes i framtida, sier Kuhlefelt.

 

Størst av alt er rusen?

Det er viktig å forstå hva man kjemper imot: de som har en avhengighet, tenker på det hele tida. Først når de får rusen på avstand, går det an å tenke på annet enn rus hele døgnet. Så når Idar i Tyrili Sør spør søstera si hvordan hun har det, betyr det så uendelig mye mer. 

- Han er helt forandra. Energien og gløden er helt annerledes. Før var han urolig. Hvis vi skulle ha lørdagskos, kjente vi at han var ukomfortabel sammen med oss, og han satt sammen med oss i 15 minutt for skams skyld, før han gikk på et annet rom. Det var aldri naturlig og ekte å være sammen. Slik er det ikke lenger. Nå er han mer avslappa. Og han klarer å se utover seg selv, sier Ingrid-Anette. 

Søstrene finner lindring i å delta på pårørendeseminaret. 

- Det er veldig fint å være her, også fordi vi kan være her for andre. Vi kan fortelle om våre erfaringer og vise omtanke og støtte, og gi til andre det vi har savna sjøl. Det er terapeutisk i seg selv, sier Camilla.

Anna Kuhlefelt forteller om pårørende som sitter igjen med fornya håp etter endt seminar. De har fått kunnskap om hvordan de kan forholde seg til historia og hva som har skjedd. Og at det er like viktig å se framover, og tenke på hva man vil forandre. For ingen fortid er så belastende at ikke framtida kan bli annerledes. 

  • Skriv ut denne siden Skriv ut denne siden
  • Del på:

  • Tips en venn Tips en venn
  • Del på Facebook
  • Del på Twitter

Nyheter

Tyrilistiftelsen

Org.nr: 961025311 Tlf:        474 74 000
Normannsgata 47 Fax:       474 74 001
0655 Oslo E-post: tyrili@tyrili.no

 

  • Gå til Facebook
  • Del på:

  • Gå til Twitter
Ansvarlig redaktør: Anders B. Bisgaard