logo

Endre skriftstørrelse

Hold CTRL-tasten nede.
Trykk på + for å forstørre, eller - for å forminske.

Vil tausheten til livs

– Når vi ikke snakker med barn, gir vi dem ikke mulighet til en utvidet forståelsesramme. De blir bærere av både foreldrenes skam og den kulturelle skammen, sier barneansvarlig i Tyrilistiftelsen.


Tekst og foto: Anders B. Bisgaard, kommunikasjonsansvarlig i Tyrilistiftelsen

I fjor høst kom den første artikkelen i doktorgradsprosjektet til Tyrili-forsker Turid Wangensteen. Her hadde hun intervjuet tolv barn av rusavhengige, for å få kunnskap om hvilke tanker og følelser som hadde opptatt dem i oppveksten og hvilken hjelp de hadde fått til å håndtere sin livssituasjon. Hun fikk ikke svar på hvem, men at det var ingen, eller i hvert fall veldig få, som snakket med dem. 

– Det var overraskende, og skremmende, fortalte Wangensteen.

Les også: Samtalene som aldri fant sted

Nylig kom den andre artikkelen i Wangensteens doktorgradsprosjekt, skrevet sammen med Sigrun Dalsaune Jansen og Astrid Halsa. Her borer de videre i problemstillingen, og har intervjuet 7 pasienter i rusbehandling som har barn, samt 18 behandlere med rollen som barneansvarlig, alle i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), som også Tyrili er en del av. Målet var å finne ut hvorfor samtalene mellom hjelpeapparatet og barna ikke finner sted.

Les også: Derfor snakker «ingen» med barn av rusavhengige i behandling

I artikkelen peker Wangensteen, Jansen og Halsa på en rekke ulike barrierer hos pasienter, behandlere og på organisasjonsnivå, som til sammen gjør at samtaler med barn sjelden finner sted.

– Gjenkjennbart for Tyrili
Sigrun Dalsaune Jansen er enhetsleder på Tyrili Arena Oslo, barneansvarlig i Tyrilistiftelsen og medforfatter av artikkelen. Hun sier funnene i Wangensteens doktorgradsprosjekt er gjenkjennbare fra hverdagen i Tyrili, og samsvarer med tidligere forskning – blant annet funn i hennes egen masteroppgave fra 2014.

Jansen tror at årsakene til at barna ikke snakkes med, til dels er å finne på systemnivå: tiden er knapp, rutiner følges ikke, eller er ikke gode nok, og dette arbeidet prioriteres ikke høyt nok. Hun tror samtidig at mange medarbeidere synes samtaler av dette slaget er utfordrende fordi de er usikre på egen kompetanse.

– I tillegg er manglende mengdetrening i disse samtalene den største utfordringen i Tyrili. Som alt annet i livet, trenger man å gjøre ting ofte for å oppleve mestring og trygghet, sier Jansen.

– Jeg vil komme med en sterk oppfordring til ledelsen på de ulike enhetene i Tyrili om at de prioriterer dette og setter av tid og ressurser, slik at barneansvarlige får en reell mulighet til å utvikle dette arbeidet på sin enhet.

– Samtale med barn den største utfordringen
– Hva gjøres i Tyrili for å ivareta barn som pårørende på en bedre måte?

– Foreldreseminarene vi arrangerer er viktige bidrag i det å kunne ivareta barna sammen. Når elevene (som pasienter kalles i Tyrili, red.anm.) jobber med sin egen historie og sin foreldrerolle, for å kunne ta barnets perspektiv, ser vi at dette øker bevisstheten deres om at barn må involveres og informeres. Familie, nettverks- og barneansvarligforumet vi har i Tyrili er også en viktig stemme i stiftelsen, når det gjelder hvordan dette arbeidet skal videreutvikles. Og så er jo Turids forskning, og hennes artikler, viktige bidrag.

– Har ting stått på stedet hvil på dette området, eller er vi på vei i riktig retning?

– Vi har fått større fokus på barn, og på foreldrerollen, i Tyrili. Alle enheter har barneansvarlige, det drives foreldregrupper og det avholdes foreldreseminar. Barn blir kartlagt, og bekymringsmeldinger sendes når det er behov for å melde fra til barnevernet, enten som bekymring eller som behov for støtte. Jeg synes det gjøres mye godt arbeid på enhetene, merker økt fokus blant medarbeidere og i ledelsen og får stadig forespørsler vedørende barn som pårørende.  Men når det gjelder samtale med barn, vil jeg påstå at vi ikke har beveget oss særlig langt. Her er utfordringen størst.

– Fremgang, men for mye er tilfeldig
Også Turid Wangensteen mener ting går sakte, men sikkert fremover på dette området.

– Både vår egen og andres forskning viser at det er et større fokus på barn som pårørende enn før. I Tyrili synes jeg vi har gjort noen viktige grep: Vi har gode rutiner og beskrivelser av hvordan barn som pårørende skal ivaretas. Vi har dedikerte og flinke barneansvarlige, som prøver så godt de kan å ivareta fokuset på barna, og som har gode diskusjoner rundt dette i Familie- og nettverksforumet. Vi har gjennomført to seminarer for alle elever som er foreldre. Disse har blitt evaluert som nyttige og viktige, og de har bidratt til at stadig flere medarbeidere klarer å motivere elevene til å invitere barna til samtaler og gjennomføre dem, sier hun.

Men selv om vi har kommet et stykke på vei, mener Wangensteen at Tyrili fortsatt har en jobb å gjøre når det gjelder barn som pårørende.

– Det er fortsatt ganske tilfeldig hvilke barn som får tilbud om samtaler og ikke. Det er tilfeldig hvor stort fokus det er på foreldrerollen på de ulike enhetene, hvor mye hver enkelt elev får snakket om temaet, og om vedkommende får hjelp til å håndtere følelser knyttet til barna og foreldrerollen, sier hun.

– Fratar barna muligheter for forståelse
I artikkelen argumenterer Wangensteen, Jansen og Halsa for at samfunnet legger opp til noen idealer for godt familieliv som rusavhengige ofte ikke lever opp til. Rusavhengige foreldre opplever å bli stigmatisert av omverdenen, og med stigmaet følger skam.

«Det kan ha oppstått en felles idé om at slike samtaler er så krevende for alle parter at det er best å la barna være i fred og håpe at noen andre voksne snakker med dem», skriver artikkelforfatterne. 

Jansen mener en nøkkel er å få foreldrene med på tankegangen om at det å ivareta barnas behov for informasjon er en beskyttende faktor, fremfor å tenke at en skåner barnet ved å ikke fortelle. 

– Vi må tausheten til livs. Unnvikelse fører til at barna ikke får rom for å dele sine opplevelser, følelser og tanker knyttet til foreldrenes rusavhengighet, noe som igjen bidrar til skamfølelse. Når vi ikke snakker med barn, gir vi dem ikke mulighet til en utvidet forståelsesramme. Barna blir bærere av både foreldrenes skam og den kulturelle skammen, sier Jansen.

Hennes erfaring er at både foreldre i rusbehandling og andre som er tett på barna, er glade for at behandlerne ser dem og tar initiativ.

– Når vi tar initiativ til samarbeid og samtale, tror jeg de opplever det som ivaretakende og trygt, sier Jansen.

  • Skriv ut denne siden Skriv ut denne siden
  • Del på:

  • Tips en venn Tips en venn
  • Del på Facebook
  • Del på Twitter

Nyheter

Tyrilistiftelsen

Org.nr: 961025311 Tlf:        474 74 000
Normannsgata 47 Fax:       474 74 001
0655 Oslo E-post: tyrili@tyrili.no

 

  • Gå til Facebook
  • Del på:

  • Gå til Twitter
Ansvarlig redaktør: Anders B. Bisgaard