logo

Endre skriftstørrelse

Hold CTRL-tasten nede.
Trykk på + for å forstørre, eller - for å forminske.

Pappa i Tyrili

En artikkelserie om problemstillingene Tyrili-eleven Martin (42) og sønnen hans (16) møter i hverdagen.

Av Anders Bisgaard, kommunikasjonsansvarlig i Tyrilistiftelsen

Illustrasjon: "Questions for papa" av Shareheads.com

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at det er krevende å være innlagt til behandling for alvorlig rusavhengighet, samtidig som man skal fylle rollen som mamma eller pappa. Mange av pasientene som er til behandling i Tyrili, er foreldre. En opptelling høsten 2017 viste at rundt 50 pasienter i Tyrili på dette tidspunktet var foreldre til rundt 80 barn.

I en artikkelserie i fire deler blir vi kjent med Martin, som er 42 år, pasient i Tyrili og har en sønn på 16 år. Hans ærlige refleksjoner vil forhåpentligvis være til nytte for andre i lignende situasjoner. Samtalepartnere er Alex, som er behandler på Tyrili Kampen og leder pappagruppa der, Sigrun, som er barneansvarlig i Tyrili og nestleder ved Tyrili Arena Oslo, og undertegnede, som er kommunikasjonsansvarlig i Tyrili.

Del 1: Den vanskelige samtalen

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at det er krevende å være innlagt til behandling for alvorlig rusavhengighet, samtidig som man skal fylle rollen som mamma eller pappa. Mange av pasientene som er til behandling i Tyrili, er foreldre. En opptelling høsten 2017 viste at rundt 50 pasienter i Tyrili på dette tidspunktet var foreldre til rundt 80 barn.

I en artikkelserie i fire deler blir vi kjent med Martin, som er 42 år, pasient i Tyrili og har en sønn på 16 år. Hans ærlige refleksjoner vil forhåpentligvis være til nytte for andre i lignende situasjoner. Samtalepartnere er Alex, som er behandler på Tyrili Kampen og leder pappagruppa der, Sigrun, som er barneansvarlig i Tyrili og nestleder ved Tyrili Arena Oslo, og undertegnede, som er kommunikasjonsansvarlig i Tyrili.

I november 2017 arrangerte Tyrilistiftelsen et foreldreseminar. Det ble avholdt på Tyrilitunet, i Mesnali øst for Lillehammer. Mange av Tyrilis innskrevne pasienter som er foreldre, deltok. Martin var en av dem. For ham var seminaret en vekker.

– Jeg tok initiativ til en prat med sønnen min rett etter foreldreseminaret, forteller Martin når vi møtes på Kampen noen måneder senere.

– Jeg foreslo at vi skulle prate sammen, med en tredje person til stede. Han var ikke interessert. Avfeide det bare: «Nei, nei …»

Martin har vært rusavhengig i mange år, og i flere perioder har han sittet i fengsel. I disse periodene har han ikke hatt kontakt med sønnen.

– Det som gjorde sterkest inntrykk på meg under familieseminaret, handlet om hvordan det er å være barn når pappa sitter i fengsel. Jeg har tenkt at sønnen min har det bra sammen med moren og stefaren sin. At det har vært greit at jeg ikke har vært til stede. Jeg trodde det var best å skjule de vanskelige tingene for ham, men nå tenker jeg at det kanskje ikke var det beste. Jeg har tenkt at han har hatt det bra, og brukt det som en unnskyldning, sier Martin.

– Jeg skulle tatt den praten med ham da han var mye yngre.

Også i perioder med mye rus, har Martin hatt lite kontakt med sønnen.

– I begynnelsen var det krav om rene prøver for at jeg skulle få samvær med tilsyn. Så gikk jeg til sak for å få mer samvær, men ble nektet det av retten. Jeg dro det så langt, men da ble jeg satt på plass. Det var tungt. Jeg måtte fortsette med samvær under tilsyn. Jeg gikk på snørra etter den rettssaken.

De siste årene har Martin og sønnen gjenopprettet kontakten. Samarbeidet med sønnens mor har også blitt bedre.

– Vi har hatt et anstrengt forhold, men nå kan hun kan ringe meg bare for å slå av en prat. Det er så deilig at jeg ikke kan beskrive det.

Martin har prøvd å formidle til sønnen at han kan spørre om hva som helst og få ærlige svar. Sønnen har likevel ikke spurt. Når han har lurt på noe, har han gått via moren, som har sendt Martin en tekstmelding.

– Det er viktig at barn får et genuint inntrykk av at disse tingene er greie å snakke om. Til slutt kommer de kanskje og spør om ting, skyter Alex inn.

– Jeg har sagt til ham at han kan si hva han vil til meg, og spørre om hva han vil. Jeg skal ikke bli sint, og ikke ljuge til ham. Jeg har lyst til å fortelle ham ting, men vil ikke lesse noe på ham. Han må være klar, sier Martin.

– Tror du sønnen din er redd for hva han kan finne ut?

– Ja, det er han. Da han skulle begynne på skolen, fant han ut at jeg satt i fengsel. Det gikk veldig inn på ham, og førte til at han tisset i senga en periode. Da han var yngre, snakket han mye om å bli politi. Da er det klart det ikke var så greit å finne ut at pappa satt i fengsel. Når jeg begynner å fortelle ham om ting, merker jeg med en gang at han ikke er så interessert. «Du vet at jeg har vært mye i fengsel», kan jeg si. «Ja, jeg vet det», svarer han.

Del 2: Aktivitetspappafella

– Sønnen min har blitt så snusfornuftig. Han fokuserer bare på skolen, forteller Martin, med noe som kan tolkes som en blanding av oppgitthet og lettelse.

– Har du vært redd for at han også skulle ryke utpå?

– Jeg har lett for å engste meg, så jeg har tenkt på i mange år at han kunne komme til å gå i mine fotspor, med kriminalitet og rus. Nå er jeg heldigvis sikker på at han ikke begynner med noe sånt. Han prioriterer skolen, den er viktigst. Han skal jobbe med kunstig intelligens.

– Hvordan er kontakten nå?

– Vi har jevnlig kontakt via Messenger. Og han kommer til meg, og så lager vi mat og ser noen tv-serier. Det er vanskelig å få ham med ut på ting.

Alex mener Martin bør prøve å innrette seg etter hvordan sønnens liv er nå.

– Det er ikke plass for at du kan komme og snu opp–ned på alt. Det er best for deg å tilpasse deg hans interesser.

– Interessene hans er stort sett skole og gaming. Der har ikke jeg så mye å bidra med, påpeker Martin.

– Du kan ta ham med deg på golf, foreslår Alex.

Golf er en av aktivitetene som tilbys i behandlingsopplegget ved Tyrili Kampen.

– Ja, jeg prøvde på det …, sier Martin, og lar fortsettelsen henge i lufta.

– Han er 16 år, og det er ikke noen enkel alder for noen. Ingen har lyst til å gjøre det foreldrene vil ha en med på i den alderen, minner Sigrun om.

– Jeg prøver å si til ham at han må få i seg skikkelig næring, for da fungerer hjernen bedre. Ikke bare loff, som jo nesten bare er luft. Han er ikke så interessert, sier Martin.

Alex mener det noen ganger kan være vanskelig å se det fremtidige utbyttet av de valgene en tar her og nå.

– Selv ble jeg tvunget, i hermetegn, av faren min til å bli med i speider´n. Jeg sluttet igjen så fort jeg kunne, etter to-tre år, men hadde jeg ikke vært med på det da, hadde jeg nok ikke sett verdien av å tenne bål, fiske og sove i telt i dag. Selv om det ikke var ti av ti da, la det til rette for en interesse senere.

Alex understreker at det ikke nødvendigvis er det beste for barna at det skjer noe spennende hele tida. Mange fedre som har begrenset samvær med barna, går i fella og blir «aktivitetspappaer» når de først har dem.

– Når man er helgepappa, er det fort gjort å servere sukkerspinn til middag og dra på Tusenfryd hver helg, for å ta igjen for den dårlige samvittigheten en føler. Det kan selvsagt gå bra, men risikoen er stor for at en gjør tilværelsen vanskeligere for mor, sier Alex.

Martin er ikke ukjent med fenomenet.

– Av min egen pappa fikk jeg enten kjeft eller det jeg ønsket meg. Da jeg var tretten år fikk jeg en moped. Selv har jeg ikke råd til å gi sønnen min så mye, men jeg kjenner meg likevel igjen. Det er lett å ville kompensere. De første åra gjorde vi noe hele tida, det var alltid fart på ting. Vi dro og kjørte gokart, men da jeg stod der på sidelinja og så ham kjøre avgårde, innså jeg at vi nesten ikke fikk noe tid sammen.

– Det er ikke så rart at det blir sånn, sier Alex.

– Det er gjerne det vi tror barna ønsker og trenger. Det de egentlig trenger, er ofte det motsatte. Det skal ikke være noen happening å være hos pappa. Forutsigbarhet er viktigere, at barnet vet hva det får, og at det er like kjedelig som hos mamma. Vi må spørre pappaene hvorfor de trenger å dra til Leos lekeland hver gang. Det er ikke nødvendigvis feil, men de må tenke over hvorfor de gjør det. Er det fordi de vil unngå pinlig taushet, eller ikke orker spørsmål? Man må prøve å bli bevisst, og finne ut hva som er godt nok. Det er vanskelig, det merker jeg selv. Dette er et sårt tema, og det er viktig å oppleve at man gjør ting som er bra.

Sønnen til Martin besøker ham gjerne i leiligheten på Tyrili Kampen.

– Han synes det er ålreit. Han har alltid med seg skolebøker – jeg tuller ikke! Han leser pensumet som er over skoletrinnet hans.

Del 3: Langt fra stammen?

Alex tror sønnen har sett noe som er Martin også, ikke bare kriminalitet og rusavhengighet.

– Martin, tenker du at du også kan ha hatt god innflytelse på sønnen din, ikke bare dårlig?

– Nei. Vi har hatt for lite samvær. Men jeg prøver å se framover, jeg orker ikke å se bakover.

– Han har ikke blitt en flott gutt bare på tross av deg, men også på grunn av deg, slår Alex fast.

– Er det noen valg du tar i dag som du tenker kan ha betydning for ham i framtida?

– Jeg har tenkt på ting tidligere, når det gjelder oppdragelse, men det har ikke passet seg å ta det opp. At han blir kjørt hit og dit, hele tida. At han sluttet på fotball. Han har valgt bort mye, hele livet, fordi han ikke har villet. Det er ikke bra, sier Martin.

– Dette har du snakket om tidligere. Hva du har villet tilføre, men som du ikke har vært i en rolle hvor du har vært i stand til det. Jeg tror mye blir overført uansett, via din direkthet og væremåte, sier Alex.

– Sønnen min har fortalt meg om de gangene han har drukket alkohol. At han har smakt litt champagne på nyttårsaften, og drakk litt på en skoletur til Polen. Det er bare meg han har fortalt disse tingene til. Det viser at han er trygg på meg, sier Martin.

Et tema som diskuteres i fora i Tyrili hvor foreldre møtes, er hvordan ens egen oppvekst har formet en.

– Studier viser at veldig mange som sliter med rusavhengighet, har vokst opp med det samme. Under foreldreseminaret i fjor høst, var det mange som reagerte på den fremstillingen. De kjente seg ikke igjen. Av gutta på Kampen var det ingen som hadde vokst opp med rus. At forskningen framstod som så påståelig, provoserte en del, forteller Alex.

– Jeg hadde forventet å høre mørkere historier fra våre elever. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det handlet mye om tilfeldigheter at de begynte å ruse seg.

Et tema som imidlertid gikk igjen blant Tyrili-elevene, var å vokse opp med fedre som ikke var til stede. Som jobbet mye og var fraværende. Foreldre som i liten grad satte grenser.

– Mine foreldre jobbet alltid sent. Jeg har vokst opp med barnepiker, men ikke med rus. Det eneste jeg husker av slike ting, var at det av og til var noen store karnevalsfester hjemme hos oss. Og at moren min var glad i kaffe og konjakk. Faren min drakk nesten ikke, forteller Martin.

– Tror du det er en sammenheng mellom din rusavhengighet og det at foreldrene dine var fraværende?

– Helt klart. Jeg kjedet meg mye, og husker at jeg plaget barnepikene, sier Martin.

Del 4: Foreldrerollen mer i fokus

Martin er med på ukentlige møter i «pappagruppa» for fedre innskrevet ved Tyrili Kampen (det er bare mannlige pasienter, derfor finnes det ingen mammagruppe her, red.anm.). Gruppa ledes av Alex.

– Det som er bra med pappagruppa, er at en får snakket litt om disse tingene. Det er sårt, men viktig, sier Martin.

Det er ikke første gang Martin er innskrevet i Tyrili. Også i 2004-05 var han i behandling for rusavhengighet. Han mener det har skjedd positive ting på disse årene, når det gjelder hvor mye oppmerksomhet som vies foreldrerollen.

– Sist jeg var her, var det ikke mye snakk om disse tingene. Det har kommet mye mer i fokus de siste årene, sier Martin.

– Du sa jo på foreldreseminaret at du burde snakket med sønnen din for lenge siden. Han var med på tur med Tyrili sist du var i behandling, for mange år siden. Vi har ikke tatt ansvar for å snakke med ham. Det burde vi ha gjort, sier Sigrun.

– Hvorfor har ikke Tyrili tatt det ansvaret?

– Tyrili har vært opptatt av familieperspektivet, men mest oppover, ikke så mye nedover. Vi har fokusert på foreldrene til rusavhengige. Vært opptatt av at barna skal være til stede, men ikke satt oss ned og snakket med dem. Det har nok vært en misforstått tankegang om at man skal skåne dem. Det er en tøff og vanskelig prat å ta, som jeg tror mange kvier seg for. Det er lettere å spørre foreldrene om barna deres vet hvorfor de er her, og nøye seg med å få «ja» til svar, sier Sigrun.

– Følelsen av å tråkke inn i familiesfæren når man tar opp disse tingene, er nok sterkt til stede i oss alle. Du kommer ikke tettere inn på noen enn når du setter deg ned med en elev og hans eller hennes barn, sier Alex.

– Er det lett å føle at man tråkker over en grense?

– I pappagruppa kjenner jeg på det hele tida, at vi er inne på ting som er veldig nære. Samtidig tror jeg respekten vi føler, er avgjørende for at vi kan snakke om ting på en ålreit måte. Den dagen vi begynner å snakke om dette på samme måte som vi snakker om å bestille pizza, må vi gjøre noe annet.

– En kunne kanskje hatt noen aktiviteter sammen med barna, foreslår Martin.

– Det ble diskutert om foreldreseminaret skulle være med barn, men vi landet på å gjennomføre det uten, sier Sigrun.

– Skulle du ønske du hadde blitt utfordret på disse tingene tidligere, Martin?

– Absolutt. Nå er sønnen min snart voksen. Jeg burde snakket med ham tidligere.

– Dette er ubehagelige ting som man kvier seg for å snakke om, men nytteverdien er så høy at man bør gjøre det likevel, sier Alex.

– Behandlerne i Tyrili skylder ofte på at elevene synes disse tingene er veldig vanskelige å snakke om. Og det er sant at dette er temaer som er vanskelige for elevene, men de lever med dem hele tida, uansett, understreker han.

Sønnen til Martin går snart inn i voksenlivet. Han har to år igjen på videregående skole.

– Jeg har spurt ham om han har kjæreste. «Nei.» Om det er noen fine jenter i klassen. Da drar han litt på det, forteller Martin, og demonstrerer hvordan sønnen svarer faren: «Jaaa…»

Med tanke på framtida, er Martin forsiktig optimist:

– Jeg tror relasjonen vår kommer til å bedre seg, litt etter litt, sier han.

Dette var siste artikkel i serien om Martin og sønnen hans. Vi slipper imidlertid ikke temaet, og kommer til å skrive mer om utfordringer knyttet til det å forvalte foreldrerollen samtidig som man er i behandling for rusavhengighet. Følg med på Tyrili.no, og på våre sider i sosiale medier, for mer om dette og andre aktuelle temaer.

  • Skriv ut denne siden Skriv ut denne siden
  • Del på:

  • Tips en venn Tips en venn
  • Del på Facebook
  • Del på Twitter

Tyrilistiftelsen

Org.nr: 961025311 Tlf:        474 74 000
Normannsgata 47 Fax:       474 74 001
0655 Oslo E-post: tyrili@tyrili.no

 

  • Gå til Facebook
  • Del på:

  • Gå til Twitter
Ansvarlig redaktør: Anders B. Bisgaard