Tekst og foto: Odd Ragnar Myhr, Tyrilisenteret i Trondheim | Publisert 26. desember 2023

Stig (57) omtaler seg selv som «den blyge sunnmøring». Det er nok en merkelapp verken familie eller venner vil nikke gjenkjennende til. Stig seiler under falskt flagg og trives særdeles godt med det.

Kanskje er han født til feil tid? Jeg ser ham for meg under kaperfarten, den norske sjørøvertiden på 17- og 1800-tallet. Med losjakke, solide lærstøvler og ikke sjelden et skaut på hodet. Middagsmat skal helst trekkes rett opp av havet. Mobil et pådyttet onde. Punken er død og opprøret falmet. Dermed forsvant mye av det Stig anser som «god smak» og en viktig dynamo i et demokrati. Flere av Stig sine dikt tar parti med de uten stemme, som trenger at noen andre svinger sverdet.

Barnepressa

Du må

Pusse dine tenner

Du må vaske dine hender

Du skal ikke leke her

Du får ikke leke der

Du må bruke innestemme

Du får ikke viske og tiske

Du må være ren og pen

Du skal ikke kaste Sten

Du må lære deg å lytte

Du får ikke gå å spytte

Men for øvrig kan du gjøre

Bare du vil høre

Du kan takke deg sjøl

Om du blir en stor knøl

Når jeg roper på deg

Skal du være snill og grei

Og du må aldri svare nei

Når du hører fra meg

Må du ikke snik deg bort

Men husk å komme fort

Tenk på alt som jeg har gjort

Og svare meg korrekt

Snakke tydelig og rett

Før du pusser dine tenner

Og vasker dine hender

Og så slukker du lyset

For du er vel ingen pyse

God natt

Lille skatt

Ofte starter veien frem til et nytt dikt med å leke med ord. Snurrer de rundt, finner en dobbeltbunn, et eller annet. Noen dikt tar jeg opp flere ganger, andre setter jeg sammen av bruddstykker. Et dikt kan ha vært på en laaang seilas før det kommer i havn.

Paradoksalt nok var det da han som ung mann fikk påvist dysleksi, at Stig fattet interesse for det å skrive.

– Jeg gikk på yrkesskole, var 22 år og i gang med fagbrev som omsorgsarbeider. En av flere påbegynte utdanningsløp som jeg ikke fullførte. Merkelappen dysleksi fikk meg til å innse at det ikke var noe feil på meg og min norsk. Det handlet ikke om skrivefeil, slurv, svak innsats eller interesse. Påvist lese- og skrivefeil gjorde at jeg fikk en veldig interesse for å skrive, forteller Stig.

Puster liv inn i det livløse
En lærer på yrkesskolen visste om Stigs interesse for prosa og lyrikk. Læreren ba elevene velge seg dikt de selv ønsket å fremføre.

– Da valgte jeg Arild Nyquist sitt «Nå er det jul, igjen». Det åpner slik:

«Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!»

– Læreren ble skuffet. Jeg som liksom var dikt-interessert og greier. Men den dag i dag er det fortsatt akkurat det diktet som gir meg julestemning, ler Stig.

Her kan det legges til at Stigs lærer ikke er den eneste som har latt seg forarge av Arild Nyquists juledikt, som med tiden har blitt en klassiker. Diktsamlingen inneholder også blanke sider, som symboliserer tomhet i livet. VG gikk til frontalangrep mot den på førstesiden og skrev «Vekk med skrotet!», og julediktet ble også opplest fra Stortingets talerstol med spørsmål om hvordan i all verden Kulturrådet kunne forsvare at det var kjøpt inn 1000 eksemplarer av samlingen til landets folkebibliotek, ifølge nettstedet Bok365.

Barnediktene til Inger Hagerup står på favorittlista til Stig. Også haiku-dikt, korthugde strofer bestående kun av tre korte verselinjer, er gangbar vare.

– Jabber (trøndersk for å skravle, red.anm.) gjør jeg mye av. Da gir det meg en form for ro å skrive. Dikt sier mye med noen få ord, like mye som jeg ellers ville ha brukt en hel dag på å forklare.

Han liker å besjele. Gi personlighet til noe som ikke er av kjøtt og blod, puste liv inn i det som ved første øyekast fremstår som statisk og stivt.

Alt som ikke er mettet av betydning, må skjæres bort. Hver vridning må ha en betydning, gå en vei. Men av og til blir diktene dårligere etter å slipt og pusset på de.

– De virker plutselig konstruerte og fremmede. Renner ikke lenger naturlig av gårde. Enkelte av diktene er faktisk bedre med skrivefeil enn uten. Det handler om feeling, sier Stig.

Bokstavelig uviktig

Enderim går til nød (det var en gang en fugl som sang), bokstavrim bedre (fire fæle fyrer).

Bokstaver satt i en bestemt rekkefølge er ikke ukjent for Stig, enten papiret er kritthvitt eller bærer vannmerke fra psykologen.

Bok staver

I hodet mitt

Lurer noe usynlig og lite

Som kan sparke og slå

Og jeg må slite

Hjelp

Kan jeg få

Så du lurer vel på

Hvordan

Dette skal gå

Du kan bare stå

Og fundere og lure på

Jeg kan ikke spå

Alle rundt meg

har et navn

På fire bokstaver

Det er som en hemmelig

Gave

Må jeg tegne og

Forklare

Eller er det klar tale

Fire Bokstaver

For to av de er jo helt

Like

Det er alt

Vil ikke ha noe

Annet svar

Galt eller riktig

Det er ikke så viktig

Du kan gaule og skrike

Rope og hyle

Ikke vær så

Forsiktig

Livet er ikke bokstaver

ABC Eller noe d

Det er ikke det

Jeg strever

eller kaver med

Drit og dra

Vel og bra

Livet

Skal leves

Når jeg føler noe usynlig

Og lite

I meg som river

De lærde kan stride

Jeg vil bare kvile

Ikke miste alt

Og fortvile

Nei

Jeg har kommet hit

Og tatt steget

Jeg kan flire

Til den som vil

Lege

Du kan lese

Og studere

Det kan du heldigvis

Aldri kurere

Alt jeg skriver og sier

AD HD - ADHD - AD HD

Bokstavelig talt uviktig

En liten regnbue jeg har

Som ingen kan ta

Og den føles riktig

For meg

Er den viktig!

Forhenværende venn av adelskapet

Det kraftige nakkepartiet vitner om en fortid som bryter. Tannstillingen om et liv langt vekk fra kontorlandskap ikledd skandinavisk bjørk. Selv om han ikke kommer fra noen aristokratisk slekt, har tette bånd til adelen krevd sitt. Spesielt «kongefamilien» – altså «kong alkohol», som han har omfavnet og slåss mot i flere tiår.

Et kort eventyr

Kongen, greven, lorden og jeg

vi møtes ble venner og gikk hver vår vei

Kongen og greven jeg savner dem litt

Men lorden for alltid i hjertet mitt sitt

Trondheim

er byen der lorden skal bo

Å Gud, du skal vite jeg trenger deg no

Lorden og jeg, det var alltid oss to

Sammen om vi krøp eller sto

Nå kjenner jeg ofte en voldsom trang

Å møte på lorden, en siste gang

Jeg vet jo hva savnet og drømmen betyr

Drømmer forsvinner for å bli eventyr

Kongen og greven og lorden og jeg

vi møtes ble venner og gikk hver vår vei

– Diktet berører mitt forhold til rusmidler, der kongen naturligvis er alkoholen, mens greven er et bilde på amfetamin. Jeg har prøvd å beskrive personligheten til disse adelsfolkene, ler Stig.

Tøff selvjustis
Ureddhet og ærlighet er koordinater Stig prøver å styre skuta etter, i jakten på ord som gir klang og mening.

– Jeg er ikke ute etter å sanke plusspoeng. Diktene kan slå tilbake på meg, de viser mine mindre hyggelige sider.

Som kaptein og matros på egen skute fremstår «den blyge sunnmøring» både bestemt og krevende. Selvjustisen har kostet ham hardt, i perioder dømt av seg selv til angst og anger. Selvdisiplinen tidvis fraværende, mye snakk og lite gjort.

– Håpet er jo å få utgitt diktene. Og at noen kan se over dem, vurdere dem og filtrerer ut hva som eventuelt holder vann.

Om ikke mange dager er Stig ferdig med oppholdet ved Tyrilisenteret i Trondheim. Lik alle som har spasert ut porten etter endt behandling, er ingenting gitt. Tross ambulant behandling i Tyrili i et halvt år etter utskriving, kan det tenkes at en er enda mer usikker idet en vender stedet ryggen enn da en snublet inn ett år tidligere.

– Her på Tyrili har jeg alltid hatt et publikum, enten det har vært på den interne Facebook-siden, på morgensamling eller ved andre anledninger. Et publikum som vet hva jeg prøver å formidle med diktene mine. Som kanskje også opplever at de kan være til hjelp og gjenkjennelse i enkelte situasjoner. Akkurat den biten mister jeg nå snart.

I likhet med mange andre pasienter i Tyrili har han sagt farvel til rusen i brevform.

– Kongen ligger ofte og lurer. Mange sprekker på ham. Han er folkets mann. Jeg håper på et evig farvel med kongen. Og at adelen er lagt død og jeg får leve som folk flest, sier Stig.