Intervju av seks barneansvarlige i Tyrilistiftelsen danner grunnlaget for funnene i masteroppgaven. Rusbehandlingsinstitusjoner pålegges å ha en barneansvarlig som følger opp mindreårige barn når foreldrene er innlagt. Helsepersonell skal sørge for at barnet mottar informasjon og nødvendig oppfølging.  

Dalsaune Jansens oppgave har spesielt tatt for seg hvilke utfordringer som hindrer et barnefokus i behandlingshverdagen i Tyrili, hvor hun jobber til daglig. Slik danner den et grunnlag for å vite hvordan en institusjon som Tyrili kan jobbe bedre med dette fremover.

Her kan du lese hele masteroppgaven. 

Hva gjør vi når?
For å begynne med noe av det første elevene  (pasientene kalles elever i Tyrili, journ. anm.) møter i Tyrili. 

- I dag gjør vi en kartlegging når eleven kommer inn til enheten i forhold til om eleven har barn, barnets omsorgssituasjon og om hjelpeapparatet er involvert. Som for eksempel barnevernet eller fosterhjem. Vi ser også på forholdet mellom barn og foreldre, om det er null samvær, fast samvær og slike ting. Denne kartleggingen gjennomføres i alle enhetene, og det er veldig bra, men jeg mener at den kommer for sent. Jeg ser at det kan ha gått lang tid fra inntakskontoret har hatt kontakt med eleven første gang til han/hun kommer inn i en enhet hos oss, i og med at det er venteliste på opptil ett år. Når en er barn av noen som ruser seg, kan de ti-tolv månedene være ganske lang tid, sier Dalsaune Jansen. 

Sigrun Dalsaune Jansen har studert barn som pårørende.Funnene viser også at det er mangel på systematikk, rutiner og forankring. Tyrilistiftelsen holder seg innenfor lovrammene, men arbeidet med barn som pårørende preges av tilfeldigheter. 

- De barneansvarlige utrykker en usikkerhet på hva de skal gjøre utover kartleggingen, hva slags mandat og rolle de har. Det fører til at arbeidet blir tilfeldig og preget av enkeltsaksarbeid. Et integrert barnefokus i behandlingshverdagen krever rutiner, og ikke minst et felles fokus i medarbeidergruppen, sier Dalsaune Jansen.

Å snakke med barnet
Hun har også sett at samtale direkte med barna er unntaksvis og veldig tilfeldig.  Tyrili-medarbeiderne snakker med barnet når de er i enheten på besøk, men samtalen har lite målrettet fokus.

- Det er mange gode grunner til å ha samtaler med barna. Man kan sikre at barnet får god informasjon, i tilegg til at barnet får mulighet til å belyse sitt perspektiv. Det er kjempeviktig at barnet blir anerkjent i sine opplevelser og følelser som pårørende. Mange av barna har levd et liv med den rusavhengige forelderen som har vært preget av hemmeligheter, løgn og kanskje også isolering, og når heller ikke vi sier noe, forsterker det at barna ikke får satt ord på opplevelser og følelser. Dette kan hindre at de får den hjelpen de trenger.

Tyrili har lang tradisjon på å tilrettelegge for samvær mellom barn og foreldre, og enhetene kan for mange barn oppleves som et godt sted å komme på besøk. Alikevel er det flere ting som kan gjøres bedre.

- Vi kan skape trygghet rundt samværssituasjonen, både for eleven og barna, ved å planlegge og evaluere helgen. Observasjon av samspillet mellom barn og elev er et viktig tiltak. Dette gjøres i dag, men kan brukes mer målrettet. Og vi bør ha et mål med samværet, og spørre oss om  målet i etterkant av behandling. Mange ønsker hyppig samvær med en gang de blir rusfri, men her er stikkordet stabilitet! Vi bør ikke skape noe som ikke er gjennomførbart over tid, men ha et langtidsperspektiv. Det gjøres mye bra rundt i enhetene for å øke mestring i samværssituasjonene og i foreldrerollen. Dette er tiltak som veiledning, fokus på  økt mentaliseringsevne og foreldregrupper.

Barnets omsorgspersoner
Dalsaune Jansen ser også at det er manglende dialog mellom de ulike aktørene, som fosterhjem, andre foreldre eller barnevern og Tyrili både i for- og etterkant av besøk. 

- Vi bør snakke med dem som barna har rundt seg til daglig. Hvordan har barnet det etter samvær, hvordan beskriver de samværet, har det vært atferdsendring, hvilke behov har barnet fremover? Det er også viktig at elevens opplevelse av samværet formidles. Vi bør også dele informasjon og ha en åpen dialog om elevens utvikling. Hvis det blir tilfeldig og usystematisk samarbeid med viktige personer rundt barnet, taper vi informasjon og det blir lite helhetlig oppfølging av barnet og eleven. 

Dalsaune Jansen tror også at det å ha god kontakt med barn og de barna bor hos, gjør det lettere å vite hvordan man skal takle en vanskelig situasjon som for eksempel hvis eleven ruser seg.  

Barn vs. elev
Og her kommer et nytt perspektiv inn: de barneansvarlige opplevde det som utfordrende når eleven og barnet hadde motstridende interesser. 

- Vi ønsker så veldig mye på elevenes vegne, og det er elevene vi ser i hverdagen. Vi har et behandlingsfokus, og tenker på hva som er viktig for eleven i behandlingen. Det kan for eksempel være å etablere kontakt med familie og barn. Men vi må stoppe opp og spørre hvem sin interesse det for eksempel er å ha mye samvær fort, og hvem sitt behov som veier tyngst. Vi har en lojalitet og nærhet til eleven vi jobber med, og blir emosjonelt styrt av elevens utvikling og behov, og da kan det være vanskelig å se barnet i det hele. 

Behandlingsmessig kan dette være vanskelig også fordi det står i kontrast til den endringsoptimismen Tyrili står for.

- Vi sier at du kan reise deg igjen, du kan komme tilbake – men når det gjelder barnet ditt, kan jeg ikke ta den sjansen. Det kan være vanskelig å si fordi det virker begrensende og mistroisk å ikke sette i gang arbeidet rundt elevens barn fordi en ikke vet om eleven klarer å stå i behandlingen over tid. Målet må være å tydeliggjøre hva som er vårt ansvar og samtidig klare å belyse både barnets og elevens behov, i stedet for å se på det som motstridende, eller som et enten- eller-spørsmål.

Funnene viser også at man ser på barna som sårbart. 

- Det er klart at barnet har vært sårbart i oppveksten, men samtidig må vi klare å se på barnet som kompetent. Det er viktig å anerkjenne at barnet er aktivt handlende og tar ansvar i eget liv. Det bruker startegier for å håndtere hverdagen, noe som også skaper en form for mestringsfølelse. 

Et annet funn Dalsaune Jansen har gjort, er at behandlerne tenker på mor som nærmere barnet enn far. Det oppleves som mer sårt å være kvinnelig elev og mor i forhold til å ikke kunne ha omsorgen for barnet sitt, og fedrene kan glemmes dersom de ikke setter ord på eller tar det opp selv. Et mulig tiltak her er å ha flere menn i rollen som barneansvarlig i familiegruppene. 

Flere mulige tiltak
Dalsaune Jansen har gjort seg noen tanker om hvordan barnearbeidet kan forbedres mens masteroppgaven ble til.  Hun mener stiftelsen bør ha tydligere rutiner utover det som er bekrevet i Tyrili sine prosedyrer, slik at arbeidet med barn som pårørende blir styrket.  

Her er noen av punktene hun har tenkt at det bør fokuseres på fremover:

  • Forankring av lovverket og integrering av barnefokuset i medarbeidergruppen ved gode rutiner og systematisk arbeid. 
  • Styrke barneansvarlig sin rolle og mandat. Barneansvarlig sin oppgave bør være å sikre at barnefokuset blir fremmet i diskusjoner og i behandlingshverdagen, samt at det formelle arbeidet blir fulgt opp. Det bør være to barneansvarlige på hver enhet, slik at en kan støtte hverandre og minske sårbarheten ved at flere har samme fokus.
  • Kompetansen til barneansvarlig bør styrkes. Ressurser bør brukes på dette, slik at barneansvarlig blir trygg på rollen og sine oppgaver. Det vil kunne være behov for veiledning/undervisning av både barneansvarlig og medarbeidergruppen. 
  • Arbeidet med barn bør gjøre seg mer gjeldende i familiearbeidet generellt. Når man tenker familie, må man også tenke ned i generasjon. Bør en også tenke egne barnegrupper? 
  • Det bør være faste foreldregrupper på enhetene med fokus på foreldrerollen, usikkerhet, konsekvenser rusavhengigheten har hatt for barnet, økt mentalisering etc.
  • Tidlig kartlegging: kartlegging av barn bør gjøres i behandlingsforberedende arbeid. Har du barn? Hvor er barnet? Hva er situasjonen rundt barnet? Er det noe vi må gjøre her, slik at barnet ikke går i mange måneder uten å bli fanget opp? 
  • Samarbeid og dialog med de viktige personene rundt barnet. Rutine i å snakke med omsorgspersonen rundt barnet før og etter samvær med eleven. Det må også være tydelige rutiner på hvem som skal varsles dersom eleven ruser seg eller uteblir fra behandlingen. 
  • Gjennomføring av gode samvær for både barn og elever. Når barnet er på enhetene, bør vi ha samtaler med barnet og sikre at barnet får den informasjonen det har krav på. Vi bør bruke observasjon som metode og veilede eleven i foreldrerollen i etterkant av samværet.