Dager med jentene

Plutselig oppstår de; samtalene om de mest rystende opplevelsene i våre liv. Opplevelser som gir fysiske utslag når de fortelles om. Stemmen blir trangere, blikket flyter ut og gårdsplassen på Tyrilitunet forsvinner. Motiv som ligger i minnet tar over og er like skarpe som om det er virkelighet.  

Og noen ganger finnes det en annen rundt bordet som har opplevd noe av det samme. 

I dag handler det om å finne noen død.  Det er noe av det jævligste jeg har opplevd, sier en av jentene. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun ringte nødtelefonen og de ba henne prøve livredning. De hadde rusa seg mye sammen. Den døde hadde sagt fra om at mora ikke fikk komme i begravelsen. Men jenta klarte ikke å forby mora inngang. Hun hadde nok med å ta vare på seg selv. 

En av de andre rundt bordet sier at hun ikke fikk lov til å komme i sin kjæres begravelse. Hun kjente det med en gang hun kom inn døra etter å ha vært bortreist noen dager. Samboeren var død. Hun merka det på lukta. Den rike familien hadde leid inn vakter slik at folk fra rusmiljøet ble bortvist fra begravelsen. 

- Dette er et godt eksempel på hva som skjer på jenteseminar, sier Merethe Lindstad. 

- Samtalene om viktige ting bare oppstår. Her vet vi at det ikke kommer masse gutter inn og forstyrrer. Det oppstår en egen trygghet når vi er bare jenter.

Alltid i mindretall

Over 40 kvinner i Tyrili er samlet til årets jenteseminar. Her får de snakka uforstyrra om det de vil; det er plass til alt fra traumatiske hendelser som kanskje flere kjenner seg igjen i, til det faktum at gutta alltid bestemmer hva som skal vises på tv i fellesstuene. 

- Det er mye Pantelåneren og Hundepatruljen på tv`n i stua på Haugen, for å si det sånn, sier Merethe. Hun er elev på Tyrilihaugen og har vært med å arrangere jenteseminar i en årrekke.

- Det er viktig å ha jenteseminar fordi vi er alltid i mindretall. Det er en mannsdominert kultur i behandlingsapparatet generelt, ikke bare i Tyrili. Det at vi samles gir en allright følelse av fellesskap, og det er fint å komme seg bort fra enheten og få sterkere bånd til både andre jenter i Tyrili og jentene på egen enhet. Etter et jenteseminar hørte jeg at en av gutta hadde sagt: hva gjorde dere egentlig på jenteseminar? Vi hører mye mer til dere nå enn før! DET er bra, sier Lindstad. 

Kurs i bølling og hårete mål

Også i år har hun holdt det såkalte «bøllekurset», hvor hun forteller at det er viktig å sette seg mål i livet, mål som er attraktive nok. Det kan handle om å begynne med traumebehandling som man har utsatt lenge, det kan handle om egne barn eller å ta kontakt med familie. Det må være mål som en virkelig gleder seg over og som en kan klare å oppnå. Hårete, men realistiske. 

Lindstad sier også at det er viktig å ta tak i ting når det kjennes riktig. At vi selv kan bestemme hvor lenge vi skal ligge nede når noe slår oss i bakken. At vi selv kan bestemme hvem vi vil ha i livet vårt. Og at vi må drive med positivt selvsnakk og stille gode spørsmål til oss selv. For med gode spørsmål tar vi bruk ressursene i oss. 

- For det går ikke alltid den vei høna sparker, men den veien du sparker høna, sier Lindstad og bruker et av sine favoritt-ord for dagen. 

Styrketrening for psyken

En av jentene som er her i dag sier at dette er et veldig viktig seminar. 

- Det kan være tema som voldtekt, misbruk fra en annen mann – du går ikke til en gutt og snakker om det. Du går til en jente. Vi forstår hverandre og støtter hverandre, og vi kan si det meste til hverandre. Det vi snakker om går ikke videre, men blir hos oss. Det er deilig, sier hun.  

Dag to har startet med tema mindfulness. Tyrili-medarbeiderne sier det er styrketrening for psyken. Mindfulness gjør oss emosjonelt nærværende i eget liv, vi får høre at vi også må være til stede i det negative.  Vi skal lære å la ting være slik de er uten å vurdere dem. Observere: hva føler og tenker jeg? Vi skal se på tingene uten å ønske at de var annerledes. Vi skal slå av autopiloten. Mål for i sommer: å avstå fra grubling og selvransakelse. For det fører aldri noe godt med seg. 

Og da kan det hjelpe å gjøre noe fysisk. Som å lage en mandala, en dekorasjon i en sirkel som dybdepsykologen Carl Gustav Jung betraktet som symbol på Selvet. Han mente at at maling av mandalaer gjorde mennesker i stand til å identifisere emosjonelle forstyrrelser og bidra til personlighetens individualisering.

Det var under denne aktiviteten at samtalen rundt bordet om å møte døden oppsto. Etterpå var opplevelsen av mandala-utformingen like mange som det var mennesker i rommet. 

Tida stoppa opp. Jeg merka at jeg er prestasjonsorientert; jeg måtte løsrive meg fra det og la prosessen ta over. Jeg fant en ro. Jeg har ikke vært så sur på lenge, det var den lengste en og en halv timen i mitt liv. Det var godt å være i et rom med konsentrerte kvinner, i hverdagen har man ikke tid til slikt. Jeg satt og tegna og plutselig ville venstre hånd være med også. Jeg tenkte at det er plass til alt. Jeg liker konseptet, men det passer ikke meg, så jeg havna på Facebook. 

På jenteseminar er det nemlig plass til alt. Og alle. Om et år åpner disse kvinnene et brev fra seg selv som de skrev denne dagen, på jenteseminar på Tyrilitunet med andre tenkende og tegnende kvinner rundt seg. Historiene og målene er mange. Mye er ulikt, men noe er likt. Om et år håper de alle å leve bedre liv  - uten rus og med gode folk rundt seg. De er alle underveis.