Historien som følger er skrevet av en av våre elever, som har sagt ja til ekstern publisering. 

Den lille jenta

Ei lita jente blei født en sommer dag i 1997. Født uviten, uviten om hva som ventet. Hun vokste opp med mye ensomhet, ensomhet for alle rundt henne syntes hun var veldig selvstendig. Sannheten er at hun lærte seg å ikke trenge noen andre, noen andre glemte å gi henne den tryggheten og omsorgen hun trengte. Det var mange søsken rundt, men de hadde jo hverandre så hva skulle de med den lille jenta. Hun blei mobbet og passet ikke inn sammen med resten, med rsten gjorde hun det motsatte å tøyde alle grenser. Hun ville jo bli sett av noen andre og resten, det var samme og det var positiv eller negativ oppmerksomhet, så lenge det var oppmerksomhet. Hun begynte med røyken, før det fort blei alkoholen og hasjen. Alkoholen var ikke hennes greie, hennes greie var hasjen og hun holdt fast i den. Den holdt fort fast i henne også. Noen andre så det som skjedde med henne, men ville ikke se det. De prøvde mye, men hun fikk jo oppmerksomhet og det var jo alt hun ville. Den lille jenta snublet fort, hun ble bare dratt lenger ned. Rusen tok over det som ingen så, hvordan skal hun huske det hun ikke vet. Det hun tror er det hun hører, det har forskjellige sider. Hva skal hun gjøre med det hun hører, det er ikke hennes valg for rusen har tatt det. Det såret de det gjaldt, sannheten er splittet. Vil hun noen gang få vite hva den faktisk gjaldt? Rusen fjernet alt lyset, jenta gikk i blinde. Hun gikk for langt for å føle den og dens trygghet. De som var, var ikke de samme, eller var det jenta som ikke var den samme. Hun fant ikke stjernene, de slukket mens hun gikk. Hver dag ble et verre mareritt, verre mareritt om at dette var dagen. Dagen det var hennes navn som ble skrevet i steinen. Det førte med seg en redsel, en redsel om å dø. Hun ville ikke dø, men hun orket ikke mer. Orket ikke mer av det vonde, det vonde alle skulle spurt. For hadde alle spurt, så ville alle vist. Vist at lita eller stor har ingenting å si, ingenting å si om hvor vondt det faktisk var. Hvor vondt det faktisk var å ikke klare å si nei, å si nei når han tok der han aldri skulle tatt. Hvor vondt det faktisk var når hennes nei ble et ja. Alt ble bare vondere, vondere å lev med. Hun ba hver kveld om å dø, dø vekk fra alle disse minnene. Minnene om sinne, hat og selvbildet hennes, det gjorde at hun begynte å skylde på seg selv. Skylde på seg selv for at hun ikke klarte å si nei, si nei når hun lå der å kjente hans hånd. Kjente den var på vei til å gjøre, gjøre noe hun aldri ville blitt med på. Hun var så redd for hun ville ikke dette. Han stoppet, stoppen med å ta fra henne all stoltheten hun hadde. Men hun mistet all stoltheten den dagen, og da forsvant all selvrespekten hennes. Rusen begynte å dytte henne, den lille jenta falt. Sårene ble større og arrene ble flere, men hun kjente ingen smerte. Det hun ikke så ble verre, rusen sparket henne hardt. Alt ble bare mørkt, hun tenkte ikke lenger. Å gi opp var en tanke som ofte kom innom den lille jenta. Tanken ble større, hun ville ikke mer. Da ble det strukket ut en hånd, hun klarte ikke ta den for rusen presset mer enn noen gang. Hun valgte å danse med rusen atter en gang, tanken var der fortsatt. Hun ble flyttet, fanget av de slukkede stjernene. Hun rømte stadig tilbake til rusen, for der fantes det en venn. Plutselig ble alt svart, hun ble flyttet på igjen. Nå ville hun ikke mer og søkte en venn, etter litt tid ble dette huset hennes hjem. Hun skjønte fort hvor stor makt rusen hadde over henne, den lot hun stå igjen aleine i en kropp. En kropp uten identitet full av arr, arr hun følte hun måtte dekke til. Den lille jenta var livredd, livredd for nå kunne hun ikke ta en pille å fjerne alt. Fjerne alt det vonde, det vonde som gjorde at hun gråt om natten, gråt om natten og dekket det til om dagen. Når hun så seg i speilet så hun ei redd og fortapt lita jente. Hun viste ikke hvor hun skulle gå, høyre eller venstre? Det ble en masse krangler med de rundt henne for da hadde hun en grunn, en grunn til å ruse seg. Hun så på det som en pause, en pause fra livet for hun husket aldri noe. Husket aldri noe var rusen hun likte for da ble det ingen vonde minner. Trodde de hun ville ha det sånn, stå opp bare for å vente på å sovne igjen? Når man treffer bånd går det bare bortover, var et motto hun trodde på. Det var lenge siden hun sist hadde trodd på noe som helst. Et hjem i det fjerne minne der alt var forferdelig og ingen tro strakk til. Langt, langt i ingenting, ja akkurat der var hun plassert takket være rusen. Helt aleine, for den gjorde hun usikker på alle rundt seg. 17 år i en fremmed verden, der menneskene bestemmer og ga hun et lite håp. Et lite håp om at det fantes muligheter, muligheter for hun var trås alt på mulighetenes sted. En verden så stor, for rusen fikk hun til å følge seg så lita. Hun ble fanget i rusens kaos der hun strandet. Strandet fra alt den tok fra henne. Det som var vil aldri bli, for det kan faktisk bli bra. En gang lita, får aldri bli lita igjen. En stor jente de ser, men rusen vet. Vet hva den skapte, det som hun nå er fanget i. Løgn etter løgn hun prøver å rette opp, rette opp for de første med seg en angst. En angst og hvor grusom hun var, var mot de som betydde mest for henne. Hun benyttet seg av muligheten, muligheten med hund, hun elsket jo hunder. Det ble noen tøffe slede turer i starten, i starten var det en sliten liten jente som prøvde. Prøvde desperat å få noe orden i det kaoset, det kaoset rusen hadde skapt. Mens tiden gikk fant hun seg et mål, et mål hun ville gjennomføre.

I disse tøffe tidene fikk hun god kontakt med en annen elev, litt for god kontakt. På første side av kjærligheten så det kun bra ut, helt til hun glemte seg selv og sitt problem. Sitt problem med rusen, 6 måneder gikk, gikk bort på en annens liv. Var dette hennes nye måte å få en pause, en pause fra realiteten. Nå sto hun der aleine igjen usikker og redd, usikker og redd for får hun dette til. Hun følte hun startet på nytt, starte fra der hun sto for 6 måneder siden. Det tok henne lang tid, men hun innrømte det til slutt. Innrømte at hun var redd, redd for rusen for gikk de to sammen igjen ville det ikke være noen jente noe mer. Hun prøvde å hente den motivasjonen hun fant i hundene, med det blei en lang sommer, en alt for lang sommer. Etter 8 måneder uten rusen bestemte hun seg, bestemte seg for å lukke bakdøra. Bakdøra til et helvete, et helvete som sakte, men sikkert ville tatt live av denne lille jenta. De sier hun gjør det bra for hun ruser seg ikke, men er det alt, alt som betyr noe? Hun har klamret seg fast i hennes nye hjem, for hun var fortsatt livredd. Livredd for det som kommer etter, etter at hun er ferdig her. Men tiden er inne, inne for å ta det store steg. For nå står hun ved et veiskille, et veiskille med en plan. En plan om et A4 liv, et liv hun aldri ville leve. Men nå har hun skjønt, skjønt at det er et liv som er verdt å leve. Hun har jobbet med mye, men mye er ikke nok. Nå skal hun videre å jobbe med det viktigste, viktigste for henne. Fremtid. Framtiden er en stor utfordring, ingen vet det de burde vite. Et kaos uten ende eller start, mye i mellom ingenting foran. Tungt i sekken, svake bein. Rotete hode, finnes ingen system. Redsel i hjerte, puttet alt i sekken. Hun har endelig gjort et sikkelig tak, sikkelig tak i å rydde i sekken. Vegen er lang, alt for lang. Hun har ingen, ingen hun kan dele noe med. Hun har en grense som ingen vet om, for ingen har noen gang kommet nær den. Det er en tung maske hun bærer, bærer hver eneste dag. Dette var det største sted, det største steg hun noen gang har tatt. Hun håper dette er et steg i riktig retning.