– Det er ikke enkelt å komme ut i verden

Min erfaring er at det er ikke enkelt. Ikke enkelt å komme ut i verden.

Sitatet tilhører en av elevene (pasientene) som er intervjuet i rapporten «Elevene på Tyrilihaugen og arbeidslagets betydning for tanker om fremtiden», skrevet av Hilgunn Olsen og Tone Helene Bergly i Tyrili Forskning og utvikling.

Les rapporten: Elevene på Tyrilihaugen og arbeidslagets betydning for tanker om fremtiden (PDF, 568KB)

Tyrilihaugen noen kilometer øst for Lillehammer er en litt spesiell Tyrili-enhet. Her har man et mer langsiktig perspektiv på behandling enn ved de andre enhetene. Elevene ved Tyrilihaugen har gjerne en del erfaring, både med bruk av rusmidler og behandling. De er i snitt eldre enn ved de andre enhetene. På «Haugen» er det elever på såkalte velferdsplasser, i tillegg til ordinære behandlingsopphold. Velferdsplassene har lengst tidshorisont, og det er dem rapporten først og fremst handler om. Disse plassene er for elever fra Oslo kommune, som betaler. Flere av elevene som er intervjuet i rapporten, gir uttrykk for at de verdsetter det å ha mulighet til å bruke lengre tid:

Du får ikke behandla gamle friks som oss på seks måneder. Det er ingen som får til.

Unngår «utflyttingsspøkelset»
Tiden pasienter er i rusbehandling i Norge i dag, er betydelig kortere enn for noen tiår siden. I Tyrilistiftelsen er gjennomsnittlig behandlingstid ni måneder. Tyrilihaugen skiller seg imidlertid ut, her har noen elever plass i flere år. Etter en tid i behandlingsfellesskapet kan de få plass i Tyrilihaugen Vel, hvor de kan fortsette å bo i trygge rammer, samtidig som de samarbeider med medarbeiderne om driften av enheten. «Vellerne» forplikter seg til ett år med arbeid én kveld i uka og hver sjette helg, i tillegg til de fire ordinære dagene i uka i arbeidslaget sitt. Det gir en annen ro, og fred for «utflyttingsspøkelset» som mange i behandling for rusavhengighet føler på. Én elev beskriver det slik:

(…) Da var det veldig greit å komme opp hit og vite at jeg kunne bruke den tiden jeg trenger, sånn at en kan legge det med utflytting litt til siden og bruke tida på å jobbe med det en egentlig skal.

Arbeidslag har en sentral funksjon i behandlingen i hele Tyrilistiftelsen. Arbeidslagene er ikke først og fremst til for arbeidstreningens skyld, men er tenkt som en utviklingsarena for elevene. En elev beskriver arbeidslagenes betydning slik:

Det er ikke bare det at man møter andre, men den følelsen man sitter igjen med på slutten av dagen. At jeg har vært til nytte for noen i dag. Det er en god følelse.

En medarbeider ved Tyrilihaugen beskriver hvordan arbeidslaget brukes til å få elevene til å endre syn på seg selv:

De hører ikke det som de kanskje tidligere har hørt, at jeg ikke er god nok …

Vokser på tillit
Arbeidslagene brukes også som arbeidsavklaring, for å finne ut hvilken kapasitet den enkelte elev faktisk har til å jobbe. Mange elever mangler tro på at de er i stand til å stå i en jobb, og kommer til Tyrilihaugen med en målsetting om uføretrygd. En medarbeider sier:

Det er jo ikke en rett linje som blir lagt i det du kommer inn, at den linja går rett, den er jo kjempekrokete, så går den litt tilbake igjen, også svinger den til høyre og venstre og sånn. (…) Så oppdages jo det underveis hvor nye veier går hen.

Elevene beskriver at det til tider kan være dårlig arbeidsmoral i lagene, noe som gjerne har sammenheng med at for mange av elevene enda ikke har forstått hensikten med å være i arbeidslag.

Det er en sånn gjenganger det, at folk ikke kjenner helt verdien av det de gjør. Og lissom, nei jeg må ha fri halve dagen fri for jeg må ta en telefon. Jøss, ta en telefon? Det kan man enten gjøre i lunsjen, eller kan du spørre om å få ti minutter (…)

Ved Tyrilihaugen har man innelag og utelag, som ved andre døgnenheter i Tyrili. Innelaget har ansvar for å lage mat og drive kjøkkenet, mens utelaget holder på med vedlikehold av hus og eiendom. I tillegg har Tyrilihaugen et tredje arbeidslag: Tyrili Klatring. Dette arbeidslaget har ansvar for drift og vedlikehold av det som da det åpnet i 2014 ble omtalt som «Norges råeste klatresenter», ved Tyrilisenteret i Lillehammer. En typisk vei for elevene er at de «legger grunnmuren» i inne- og utelaget på Tyrilihaugen, for så å bevege seg ned til Tyrili Klatring etter hvert. Der får man gjerne større ansvar, her beskrevet av en medarbeider:

Eller når vi gir folk på TK oppdrag å ta oppgjør om kvelden. Er det sånn, ‘Jeg skal vel ikke ta noe oppgjør, jeg?’, ‘Jo, det skal du. Du skal signere sjøl. Og putte det i safen’, ‘Jammen skal ikke dere stå der å se på?’, ‘Nei, vi skal ikke det’. Gi den tilliten, det vokser man masse på altså (…)

Noen etterlyser alternativer til arbeidstreningen som er tilgjengelige gjennom klatresenteret i dag. Som en elev sier:

Man kan si at man kan dele inn felleskapet i to kategorier. Det er noen som får dekket veldig mye behov ved å jobbe der, som driver og klatrer aktivt. Men for meg så er det en del av plikta lissom. Jeg synes ikke det er så veldig givende å være der.

Bygger relasjoner og identitet
Tidsaspektet og stedets spesielle karakter, gjør det mulig for elever ved Tyrilihaugen å bygge viktige relasjoner og en ny identitet som noe annet enn en rusavhengig. I intervjuene forskerne gjorde i elevgruppen på Tyrilihaugen, var lav selvfølelse et tilbakevendende tema. Identitetsbygging handler om å endre synet på seg selv, og finne ut hva slags person man ønsker å være i det «nye» livet. Som en elev sier:

Du må jo bli kjent med deg selv på nytt igjen, og tenke på hva er det jeg kan gjøre? Hva slags meningsfull fritid er det jeg kan ha, ved siden av å jobbe? Hvilken arena er det jeg skal bli kjent med folk på? (…)

På Tyrilihaugen får man tid til å bli kjent med seg selv igjen, utvikle seg, bygge relasjoner og ny identitet. Samtidig kan den lange tiden innenfor Tyrilis trygge rammer være et tveegget sverd. Olsen og Bergly skriver:

Tid i behandling blir fremstilt av elevene som veldig positivt. Samtidig så vet man at lang tid i behandling og utenfor det normale samfunnet, gjør at man kan håndtere livet i institusjon godt, noen ganger litt for godt. Det kan virke som om pasienten mestrer sine utfordringer, men mislykkes ute med en gang de kommer ut av behandling.

De understreker viktigheten av å introdusere tilkobling til det normale samfunnet, som arbeidstrening og botrening under veiledning, for å unngå at elevene blir «institusjonalisert». Forskerne minner også om at de gode relasjonene som bygges opp i behandling, kan være vanskelige å bryte, og at det derfor er viktig at nettverk og framtidsutsikter jobbes med lenge før eleven skal avslutte behandlingen.

I rapporten fremkommer det at Tyrilihaugen blir oppfattet av elevene som et alternativt behandlingstilbud for de som har behov for mer tid i trygge rammer enn de tilbys gjennom ordinær rusbehandling. Mange har lang erfaring både med rus og behandling. Olsen og Bergly trekker følgende konklusjon:

Tyrilihaugen tilbyr et viktig alternativ for de som må bygge opp en ny tilværelse med langsiktig mening.