Tekst: Anders Bisgaard | Foto: Privat | Publisert 29. februar 2024

Stilling og enhet: Helsefaglig behandler ved Frankmotunet.

Aktuell fordi: Ble valgt til nytt hovedverneombud for Tyrili på Verneombudsdagen i november.

– Hvorfor ønsket du å bli Tyrilis hovedverneombud?

– I perioden i 2022 hvor Frankmotunet var nedleggingstruet, var verneombudene en viktig informasjonskanal for oss og noen å støtte seg på i krevende situasjoner. Da fikk jeg veldig respekt for den rollen. Jeg synes det er viktig å ha noen som har lyst til å sitte i den, ikke bare noen som tenker «greit, jeg kan være det». Da valget kom opp, kjente jeg på et engasjement og at jeg var sulten på nye utfordringer.

– Hvilken bok ligger på nattbordet ditt?

– Der ligger Sjarmen med tarmen og samler støv, det er en stund siden jeg har lest i den. Jeg synes det er fascinerende hvordan ernæring påvirker tarmen og resten av kroppen. På enheten samarbeider jeg med psykiater om oppfølging av pasienter som bruker ADHD-medisiner og jeg leder treningsgrupper, så jeg har en naturlig innfallsvinkel til å snakke om ernæring. Det trengs, med tanke på energidrikkene som det drikkes litervis av og alt godteriet som ligger i nattbordskuffene.

– Når forstod du første gang at du hadde valgt en yrkesvei som kan handle om liv og død?

– Det var da en pasient døde her på enheten for en del år siden. Da ble tystekulturen veldig tydelig for meg, den som handler om at en ikke skal snakke om ting en vet. Naboen visste nemlig at vedkommende hadde ruset seg, for han hadde fått tilbud om å være med, men takket nei. Den erfaringen har jeg tatt med meg, og jeg snakker med pasientene om hvor alvorlig det er å holde på slike hemmeligheter. Du kan få et liv på samvittigheten, fordi du trodde du var en god kompis.

– Hvilken låt setter du på for å få arbeidsdagen i gang?

– I dag har jeg skrevet journal, og da satte jeg på den akustiske versjonen av Samurai Swords med Highasakite. Den er bare helt utrolig vakker, den gir meg ro og konsentrasjon og gjør at jeg forsvinner ned i tastaturet og kan taste i vei.

– Har du en faglig kjepphest?

– Jeg er opptatt av mange ting, men skal jeg trekke fram én, må det være godt arbeidsmiljø. Det gjør noe med den faglige kvaliteten vi leverer. Arbeidsmiljøet er godt når den psykologiske tryggheten er på plass. Når alle vet at de har gjengen i ryggen. Når en får lov til å by på seg selv og de ressursene en har i arbeidshverdagen.

– Når kjente du sist at du gjorde en god jobb?

– I går, da vi hadde menneskekunnskap om avhengighet. Jeg gjorde ikke så mye, men jeg ledet den, og pasientene tok utfordringen på strak arm. De jobbet i grupper, var selvstendige og gjorde som de skulle. De var fornøyd – ikke fordi de hadde fått viljen sin, men fordi de hadde jobbet med utfordringer og så nytten av det. Da er jeg også fornøyd.

– Hva ser du på tv når arbeidsdagen er over og du kan legge bena på bordet?

– Jeg liker å se på god krim. Og så har jeg en serie som heter Outlander, en evigvarende romantikkserie som aldri tar slutt, men bare blir bedre og bedre. Jeg er en evig romantiker.