Eventyrlig opplevelse for hundekjørere, handlere og heiagjeng

Foto: Tyrili Frankmotunet

– Vi var tilbake på Frankmotunet halv åtte i morges. Noen har knapt sovet hele helga, forteller nestleder ved Tyrili Frankmotunet, Kristin Langtjernet, entusiastisk, på en skurrende linje fra Folldal.

– Vi har hatt ei helt eventyrlig helg, og fått vist fram teambulilding på sitt beste. Frankmotunet har vært helt tomt, for alle var med på Femundløpet.

Det er tradisjon at Frankmotunet deltar med elever som hundekjørere i Femundløpet, som starter på Røros fredag ettermiddag og går gjennom helga under all slags vær- og føreforhold. Natt til mandag kom hundespannene fra Frankmo tilbake til Røros og passerte mål.

– Vi har hatt et bunnsolid team av hunder og kjørere som har tatt seg gjennom 400 kilometer under blytunge forhold, med mye løssnø og kraftig vind nesten hele løpet, forteller Langtjernet.

– Kjørerne våre har imponert kraftig, både de som gjennomførte og de som tok en klok avgjørelse om at det mest forsvarlige var å gi seg. Det er en avgjørelse det står stor respekt av. De det gjaldt, måtte nok ta noen runder og drøfte både med seg selv og andre, før de tok beslutningen. Det er krevende å gi seg, når du har lagt ned mange timer i forkant av løpet.

Tre av seks kjørere valgte å gi seg underveis. En på grunn av fysiske smerter, to fordi de slet med å få hundene til å gå. For alles del var den kraftige vinden et moment som gjorde løpet spesielt utfordrende.

– En skal virkelig klare å motivere lederhundene, og det er ekstra krevende når det er så vanskelige værforhold.

Av de tre kjørerne som fullførte, krysset den første målstreken kvart på ni søndag kveld, de to neste i firetida mandag morgen.

– Du skulle sett hvilken mottagelse de fikk. Fanfarer og den tradisjonelle musikken når en kommer i mål i Røros, og en solid heiagjeng som tok imot dem fra Frankmo, sier Langtjernet.

– Selv Robert Sørlie, som vant løpet for tolvte gang, sa vel at det var tungt i år?

– Ja, og da skjønner en hva våre elever har klart. Jeg er stolt på elevenes vegne. Det har blitt minimalt med søvn, noen har nesten ikke sovet siden fredag.

Frankmotunet ankom Røros i 16-tida fredag ettermiddag og var på farten hele helga. Elevene som ikke kjørte hundespann selv, hadde base i noen campinghytter på Os, men kjørte for det meste rundt i to minibusser for å møte kjørerne på forskjellige sjekkpunkter.

– Vi hadde en stor gjeng som heiet fram våre to- og firbeinte helter med heiarop og bannere, forteller Langtjernet.

Hun understreker at en slik gjennomføring av løpet ikke hadde vært mulig uten et særdeles velfungerende team av handlere.

Handlerne er kjørernes støtteapparat under løpet. De kan kun gi begrenset hjelp til kjøreren, som ekstra hundemat og utstyr i oppsatte depotområder. Viktigst av alt er å gi kjørerne moralsk støtte og oppmuntring. Frankmotunet hadde tolv handlere i år, to på hvert hundespann.

Mandag morgen var trøtte og slitne elever og medarbeidere med mange opplevelser og inntrykk innabords tilbake på Frankmotunet i Folldal i Østerdalen.

– Noen markering her har vi ikke rukket å tenke på enda. Vi hadde ikke morgensamling klokka åtte i dag. Men i morra skal vi ta oss tid til å feire hverandre, alle sammen, sier Langtjernet.

– Jeg fikk klump i halsen og tårene trillet flere ganger. Vi har hatt en av de beste opplevelsene på lenge, avslutter hun.