Rundt 20 medarbeidere fra alle Tyrili-enhetene var samlet på Tyrilitunet forrige uke for å snakke om hvordan vi jobber med barn som pårørende.

Tegningenes tale

Tove Fjellvang, psykolog på Kampen og en av arrangørene, begynte seminaret med en opplevelse hun selv hadde hatt i sitt arbeid med en elev.

«Han var bostedsløs og jeg skulle bidra med utflytting av en leilighet. Vi vet alle hvordan det er i en sånn leilighet, det er lag på lag, og det ble mye sjauing. I det arbeidet finner jeg noen tegninger som ligger i et skap og i en skuffe, og jeg plukker dem sammen. Først er det kruseduller og skriblerier, det er tegninger med farger, fettfarger og finere farger, tegninger som fyller arket, noen tegninger er vitale, andre er triste med monstre, og så begynner bokstavene å komme, først står det papa, så står det pappa, jeg samler dem sammen og tenker at dette er noe jeg må ta med meg videre. Jeg fant noe som tilhørte en pappa, fra et barn med normal utvikling. Noe som var blitt tatt vare på. Det var som å følge en linje - jeg fant en gutt som var glad i pappaen sin. Den pappaen er nå den eleven som er oftest innom kontoret mitt i dag. Han har gått fra å hate psykologer og systemer og være preget av mistro og mistillit, delvis forankret i oppvekstvilkår og måten han har blitt møtt på - til det. Slik ble det mulig å skape en terapeutisk relasjon. Senere dro vi til helsestasjonen som han selv var tilknytta da han var barn, vi nøster i hans liv, og også der ligger det masse tegninger. Dette forteller oss så mye, og hjelper oss med hvordan vi skal møte og forstå eleven. Slik er en tverrfaglig behandlingshverdag.»

- Jeg ville at vi skulle starte fagsamlingen i virkeligheten. Historien illustrerer hvor vi står hen og hva som møter oss følelsesmessig. Den forteller om blikket jeg har som blir formidlet tilbake til eleven, og om hvor viktig det er hvordan de blir speilet. Gjennom dette fikk vi skapt en arbeidsallianse, forteller Fjellvang.

Hun forteller at Verdens helseorganisasjon (WHO 2008) definerer at rusmiddelavhengighet er en biopsykososial lidelse. Det er en tverrfaglig tilnærming, som innebærer at i forståelsen av vanskene/problemene som møtes i behandlingshverdagen og i de hjelpetiltakene som tilbys, bør både biologiske, psykologiske  og sosiale forhold vektlegges.

- Jeg ønsket å bruke vignetten for å synliggjøre at forståelsen styrer oss. Den styrer vår praksis. Hvordan vi forstår elevene vi møter i behandlingshverdagen vår. Derfor er det viktig at vi har fagseminar. Slik at vi kan drøfte, diskutere, dele og reflektere på vår kompetanse. Vi ønsker selvrefleksjon og å få tydeliggjort vår tankemåte, som er basert på teori og praksis, for å kunne bruke de erfaringene vi har, forteller Fjellvang.

- Og det var dette jeg ønsket å illustrere i egen opplevelsen i elevarbeidet: Forståelsen bak. Tverrfagligheten. Å lage terapeutiske rom. Det som traff meg var en far-sønn relasjon over tid, gjennom hvordan pappaen hadde tatt vare på sønnens tegninger. De er så betydningsfulle for ham. Og tegningene viste et barn som uttrykte ulike følelser i sin utvikling i relasjonen til sin pappa. 

Å møte det enkelte barnet

Og hva mer vet vi om dette barnet? Vi vet at han ikke er alene.

Astrid Halsa holdt foredrag om barn som pårørende

Astrid Halsa, forsker ved Høgskolen i Lillehammer, var invitert til å holde et foredrag om barn som vokser opp med rusavhengige eller psykisk syke foreldre. Hun fortalte at det i Norge er 450 000 barn som har foreldre med diagnostiserbar sykdom innen psykiske lidelser eller rusmisbruk.

Barn av rusmisbrukere har høyere risiko for utvikling av psykiske helseproblemer. De blir oftere «vanskeligere» skolebarn, mistilpassede ungdommer og psykisk syke voksne.

Samtidig har denne gruppen, spesielt de mest utsatte yngste barna, manglet et koordinert og faglig godt tilbud.

De er en sammensatt gruppe; de har forskjellig alder, nettverk, sosioøkonomisk status, temperament og intellekt og ikke minst: kanskje en forelder til, med bra eller dårlig fungeringsevne.

Halsa forteller at det er hevet over enhver tvil at rus svekker sentrale foreldrefunksjoner.  Stabilitet og struktur er truet, det er ofte uforutsigbarhet i oppdragelsen, tap av kontroll på følelser som sinne er vanlig og det er vanskelig å prioritere barnets behov.

- Men ethvert barn har sin biografiske historie, sin måte å skape en identitet på, og det er det enkelte barnet vi møter, sier Halsa.

For barnet er også en kompetent person som håndterer belastninger. Her kan du lese mer om Halsas foredrag.

Hva betyr barneansvarlig?

Mange av medarbeiderne som møttes på Tyrilitunet, er barneansvarlige på sin enhet. Lovverket plikter helsepersonell til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Helsepersonell er alle som yter helsehjelp, altså gjelder dette alle i Tyrili. Halsa forteller at det å være barneansvarlig er et åpent mandat som på ingen måte sikrer at barna blir ivaretatt. Det må fylles med innhold. Barnearbeid tar tid og skal ta tid. Det er mange organisatoriske utfordringer knytta til det. Og å jobbe med den utfordringen ble oppgaven til medarbeiderne på dag to.

35 prosent av pasienter innlagt i rusbehandling har barn, og tallene er representative også for Tyrili.

Og vi vet mye om eget arbeid. Sigrun Dalsaune Jansen fortalte om sine funn fra masteroppgaven om praksis rundt barn som pårørende i Tyrili. Her kan du lese powerpointpresentasjonen hennes. 

Sigrun Dalsaune Jansen fortalte om funnene i masteroppgaven sin.

Likevel er det mange dilemmaer, og diskusjonene gikk på overtid. Tid, lojalitet til eleven, hvor tidlig skal vi støtte et samvær, hva signaliserer vi dersom vi ber eleven om å vente med å opprette kontakt? Hva skal ligge til elevkontakt og barneansvarlig, vi er en del av en tiltakskjede; når starter og slutter vårt ansvar, når skal vi sende bekymringsmelding til barnevernet? Hva slags informasjonsplikt har vi, hvordan snakker vi med barn i forskjellige aldre, hvor spesiell skal barneansvarligrollen være i forhold til de andre livsområdene vi jobber med?

Arrangørene skal samle sammen rådene som kom, og finne en god måte å få tankene ut til det praktiske arbeidet i enhetene. Startskuddet for systematikk i barnearbeidet er dermed et faktum.