Farvel, barnevernselev

Tyrilis aller siste barnevernselev sitter i bilen sammen med en Tyrili- medarbeider, og har nettopp sagt farvel til Frankmotunet, Tyrilis enhet i Folldal. Der har han vært i ett og et halvt år. Nå er han klar for resten av livet: han skal kjøres til en leilighet i kommunen sin, og prøve seg i arbeidslivet eller kanskje gå på skole til høsten. 

- Oppholdet på Tyrili vært veldig bra i forhold til alle de andre barnevernsinstitusjonene. Folk jobber mer med hjertet og viser tillit til meg. De har ikke så strenge regler som på andre institusjoner, forteller han.  

Han husker godt første gangen han kom til Frankmo-tunet. Her skal jeg ikke bo, jeg skal stikke av, jeg skal ikke være her- så langt hjemmefra, tenkte han. Og forteller at han alltid har rømt. 

- Det var veldig rart å komme dit, helt alene, helt ny, og masse mennesker rundt deg. Men heldigvis visste Tyrili om bakgrunnen min. De lot meg ikke dra hjem før det hadde gått noen måneder, og i løpet av den tida hadde jeg begynt å trives. Så jeg fikk slått meg til ro, forteller han.

Omsorg på tvang

En som har jobba mye med å få barnevernselevene til å slå seg til ro i Tyrili opp gjennom åra, er Gunnar Engen. Han har vært leder for Tyrilis barnevernsforum i mange år, og har hatt et spesielt hjerte for barnevernselevene. 

- Det er vemodig. Tyrili har jobba med barnevernselever i alle år, og vi har vært et godt tilbud for den gruppa. 

Å være barneverns-elev i Tyrili skiller seg fra å være på en helseplass på to måter. Barneverns-elevene  er i aldersgruppa 16-18 år, og yngre enn de andre elevene. Det andre er: Mens elever på helseplass har søkt seg frivillig til Tyrili for å få hjelp med rusproblemet sitt, er de fleste barnevernselevene tvangsplassert.

- Det som er spesielt med å jobbe med barnevernselever, er at det ikke har satt seg så djupe mønster i «å leve et rusliv» som hos de andre. Det er lettere å hjelpe dem til endringer i livet. Og det er godt både for den enkelte, men det er også en smart samfunnsmessig innsats, sier Engen. 

Han forteller at barnevernselevene sliter med det samme som de andre elevene.

- Men barnevernselevene, som har blitt plassert i Tyrili, har ofte hatt en massiv problematikk. Rusproblemet er det samme, men mange har hatt store relasjonsskader og mye voldsproblematikk. Vi har alltid tenkt at det gir en god effekt å sette dem sammen med eldre som er her frivillig. De kan utgjøre en motvekt til at de unge spiller ut sine verste sider, og være med på å motivere dem til å ønske seg ut av mønsteret sitt, sier Engen.

Han forklarer at bakgrunnen for at Tyrili ikke lenger gir tilbud til barneverns-elever, er at institusjonen ville jobbe tettere og bedre med dem og trengte en oppjustering av antall medarbeidere. 

- Tar du imot unge folk på tvang, tar du på deg at du skal tilby tett omsorg. Vi fikk ikke de rammene, og fikk heller ikke anbudet. Så det er kanskje best at det endte slik, enn så lenge, forteller Engen. 

Han husker at i begynnelsen var målsetningen at folk skulle klare seg. Men de visste at det var umulig for alle. En annen målsetning var å gi elevene en god opplevelse av behandling, slik at de kanskje søkte seg tilbake frivillig senere.  Engen har mange ganger møtt tidligere barnevernselever som har dukket opp i Tyrili senere i livet fordi de ville hit for å få hjelp.  

På rett vei

I bilen sitter den siste barnevernseleven i Tyrili. Han nærmer seg sitt nye liv. Han har fått jobba med rusproblemet sitt, men også med familien og norsken. Han har tatt førerkort og jegerprøven og han har kjørt Femundløpet med hund to ganger på rad. I kofferten har han ikke bare klær, men også fine opplevelser. 

- Tyrili har vært en veldig fin plass å være. De har hjulpet meg veldig på rett vei. Så det føles både godt og trist å dra. Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker, som det er rart å reise fra.  Men det er ikke bra å være her for lenge heller, sier eleven. 

En av de mange som alltid rømte, men som til slutt fant roen.