I løpet av dagen fikk de 15 studentene innblikk i forskjellige tema. Først ble det snakket om hvem de rusavhengige i Tyrili er og hva som preger dem. De fikk vite at det er 26 % kvinner og 74 % menn (tall fra 2010) som har plass i Tyrili. At gjennomsnittsalder ved inntak er 30 år. At veldig få har videregående skole. At omtrent alle har gjeld. At nesten halvparten har kroniske skader eller sykdommer. At nesten halvparten har forsøkt å ta sitt eget liv. At rundt halvparten har mor eller far med rusproblemer. At nesten alle har forsøkt heroin og at debutalderen i snitt er 21 år. Dette er beskrivelsen av menneskene studentene møter fra første dag i praksis i Tyrili. 

Selv har de en annen bakgrunn. Til tross for det, synes de skillet mellom det å være kompis og helsearbeider er noe av det vanskeligste de møter i praksisen.

- Det er lett å bli kompis og prate om fotball og sånn. Man venter litt med å bruke faget til man har kommet inn på folk. Men det er litt vanskelig plutselig å bli faglig. Jeg føler at vi har en god forutsetning for å bli kjent med pasientene fordi vi ikke blir sett på som ledere. Men det har både fordeler og ulemper. Det er ikke like mye tyngde bak de rådene vi kan gi. De føler at de kan si mer til oss fordi det ikke får konsekvenser. Og de prøver seg. Man er i en litt utsatt posisjon, og man blir satt litt på prøve. For eksempel i forhold til holdninger som kan være i grenseland, forteller en av studentene på spørsmål om hvilke utfordringer de har hatt så langt. 

Kunnskap om normalitet

Studenter samlet rundt et bordMange av studentene opplever at pasientene er veldig interessert i livet de lever. 

- Fordelen med å være student, er at man er et glimrende eksempel på normalitet. Hvis man klarer å få pasientene til å bli interessert, så er man en enorm kunnskapskilde på hvordan det vanlige livet er, påpeker en av studentene.

Andre ting som blir diskutert i forhold til studentrollen, er at det kan være utfordrende å stå i diskusjonene.  At det kan være vanskelig å si fra. Er det greit at pasientene drar en rasistisk vits når den er morsom? Bør man si fra? Ta kampen?

Og så er det balansegangen mellom å dele og gi av seg selv, samtidig som man ikke går på kompromiss med det man vil skjerme. Hvordan skille mellom personlig og privat?  Og hvis en blir for tett, vil det ikke da bli vanskelig for pasienten når studentene snart skal reise igjen?

- Nå møter jeg personer som har opplevd det jeg tidligere bare har lest om. Det er mye som kommer opp som jeg ikke visste jeg hadde inni meg. Men jeg kan ikke være naiv heller. De vet hvordan de skal få meg til å synes synd på dem, sier en.  Hun øver seg på å ikke involvere seg for mye følelsesmessig. Og på å legge fra seg jobben slik at hun ikke tenker på den døgnet rundt.   

- Her får jeg satt mine egne holdninger og verdier på prøve, og kjent på egne grenser. Dette synes jeg er greit og dette er ikke greit. Man tenker ikke så mye over det i hverdagen, sier en annen. 

Kroppen – sjelens tempel

Et annet tema denne dagen, er kjønn og psykisk helse.

- De spiser mye dritt, sier en av studentene.

Flere har lagt merke til at kropp er et stort spørsmål for mange av pasientene. Heid Nøkleby studerer temaet, og kan fortelle at 30 prosent kvinner og 8 prosent menn rapporterer om symptomer på spiseforstyrrelser. Studentene har erfart at en del pasienter sier at de går mye opp i vekt når de begynner på metadon og at de synes det er slitsomt.  Mange jenter har fått et dårlig forhold til kroppen sin fordi de har lagt på seg når de endelig får god mat og faste måltider. Noen bytter ut rusavhengighet med en ny avhengighet. 41 prosent av mennene oppgir å ha brukt dopingmidler. De vil ha kontroll på kroppen sin. Det gjelder både i forhold til mat, trening og bruk av anabole steroider.

- Det er flere grunner til dette. De gjør det for å få den kroppen de ønsker seg, som igjen kan gi bedre selvfølelse, sier Nøkleby.

- Dette er en tydelig, konkret og praktisk endring for noe som ligger dypere og som er vanskeligere å gjøre noe med, nemlig hvordan man har det med seg selv og dem rundt, forteller Nøkleby.

Å finne stien

Etter diskusjon og selvrefleksjon, er det tid for besøk på Stifinner`n i Oslo fengsel. Her får studentene se hvordan det er på innsiden av et fengsel og høre om Tyrilis tilbud til innsatte som ønsker å gå inn i behandling.

Omvisninga blir kort fordi gruppa er så stor, men Stifinner`n sine folk oppfordrer studentene til å ta kontakt og komme tilbake i mindre grupper ved en senere anledning. 

2 av studentene på fagdagenDet er tid for oppsummering for dem som selv skal finne sin egen sti som helsearbeider. Marita Emilsen er godt uti praksisperioda si og skulle ønske at fagdagen hadde kommet før. Flere skulle også ønske at det var enda bedre tid til å snakke om erfaringer og inntrykk. De kunne snakket i flere dager om det, sier de. Det er mye å fordøye. Men alle er enige om at de har hatt stort utbytte av både det faglige og møtet med hverandre, og at en slik fagdag bør bli en fast ordning. 

- Det har vært veldig bra. Vi får andre impulser og får se hvordan tenkinga i stiftelsen er. Det er nyttig, for du får et annet bilde og ser mer helheten enn om du bare er der i dagen, da blir det mer her og nå, sier Morten Gallavara.