Over en periode på halvannet år hadde 14 pasienter i Tyrili avsluttet substitusjonsbehandlingen eller redusert medisindosen vesentlig. De 14 ble intervjuet av forskningsavdelingen i Tyrili med målsetning om å samle deres erfaringer. Undersøkelsen viste at pasientene følte at de våknet opp, fikk mer arbeidslyst og større nærhet til seg selv. Halvparten av dem opplevde i tillegg nedtrappingen som helt uproblematisk.

Nå – ett år etter at rapporten ble lagt frem, har Tyrilis forsker Turid Wangensteen undersøkt hvordan det har gått med pasientene.

- Hvordan var det å ta de telefonene?

- Det var en veldig hyggelig opplevelse. Alle elevene jeg sendte melding til svarte i løpet av 20 minutter, og jeg prata med alle på telefon den ene kvelden. Bare dét i seg selv er gledelig.

Jeg opplevde at folk var stolte og glade for å fortelle at de hadde det bra. Flere var i gang med utdanning, hadde unger, familie eller kjærester og veldig fornøyde med livet sitt selv om det hadde vært krevende perioder det siste året også. Men alle var fornøyde nå.

- Hva sier tallene?

- 11 sier at de ikke har hatt noen rusepisoder det siste året. Én har hatt rusepisoder det siste året og så var det to som ikke svarte på henvendelsen.

Og så var det ytterligere to som har slutta helt på  medisin, så nå er det totalt sju i gruppa som ikke er i LAR i det hele tatt. Det var to som har endret medikament, og så er det tre som har fortsatt en gradvis nedtrapping.

- Hva forteller det oss?

Jeg synes det er imponerende. De fleste har bodd utenfor Tyrili store deler av året, noen av dem hele året. De er etablert i hjemkommunen sin, og noen får oppfølging av ambulante tjenester i Tyrili. De har gjort en god innsats overfor seg selv.

- Hva kan vi lære av det?

- Det er mange faktorer som gjør at de har fått det til. Jeg tror at det er viktig for pasientene å bli møtt på en fin måte når de ønsker å redusere dosen, og det har de opplevd i Tyrili.  De fikk hjelp til vurderingene, og fikk snakket om hvilke risikofaktorer og hvilke fordeler som finnes ved å gå av eller trappe ned medisinen. Så det å bli møtt på en ordentlig måte er helt klart en suksessfaktor. Og de har visst at det ikke er noen skam å snu. Noen hadde tenkt å gå helt av, men fungerer fint på liten dose, og da er det kjempefint i seg selv og de er fornøyd med det. For det å gå av behøver ikke være et prestisjeprosjekt, man må hele tiden kjenne etter og vurdere hva som er lurt for en selv.

- Har behandlingsapparatet vært for skeptiske til å åpne opp for nedtrapping og avslutning av LAR?

- Det er vanskelig å vite, men det som er gjort av forskning viser at det er mange som faller tilbake til rus og kriminalitet og død når man går av LAR. Men det vi har hatt for liten kunnskap om, er denne gruppa som vi har undersøkt nå. De har i utgangspunktet god rusmestring og er i en stabil livssituasjon. Derfor er denne forskningen interessant. Mange sier at de opplever å bli møtt med motstand og skepsis, og det er synd. Det trenger ikke å være en diskusjon med å være på eller av, men det å redusere dosen kan være nyttig for noen. Vi ser at alle våre pasienter oppgir at de har positive erfaringer med å redusere dosen; de har mer energi, er mer våkne, har kontakt med følelsene sine. Dette er kjempeviktige ting i hverdagen, så hvis man kan ha tryggheten med å være i LAR men ta lavere doser for å få færre bivirkninger, er det kjempebra.

Se presentasjonen av undersøkelsen på ROP-tv her.