Tyrili-forsker Turid Wangensteen nærmer seg slutten på sitt doktorgradsprosjekt om barn som pårørende. I et intervju med Rus & Samfunn forteller hun at frøet ble sådd allerede for tjue år siden, da hun som nyutdannet barnevernspedagog hadde en pasient som het Linda, med en sønn som het Erik. Da han var ti år, skulle Turid kjøre ham og moren til besteforeldrene. Samme morgen ringte Linda og sa at hun hadde ruset seg på amfetamin hele natten, og lurte på om Turid alene kunne kjøre sønnen til besteforeldrene. I bilen prøvd Turid å snakke med Erik om det som hadde skjedd:

– Jeg sa: «Så dumt at mamma ikke kunne bli med! Er du veldig lei deg eller?» Jeg husker fortsatt den dype lettelsen jeg følte da Erik svarte: «Nei da, det går greit», sier barnevernspedagogen.

15 år senere møter Wangensteen Erik igjen – denne gangen som pasient i Tyrili.

Rus & Samfunn har også intervjuet Martine Kihle Dalsrud, som har vokst opp med rus i familien og i dag jobber for barn i tilsvarende situasjon, i organisasjonen BaR.

Les hele saken i Rus & Samfunn: En lettelse at noen kunne si det som det var. For det tålte jeg.