De har vært redde for telefonen. De har vært bekymret for om de klarer å gi de andre barna sine nok omsorg. De har kjørt rundt og lett etter barnet sitt i time etter time.

En gruppe mødre sitter rundt et bord på Tyrilitunet. De har minst én ting til felles: barnet deres er rusavhengig og elev i Tyrili. Nå er de samlet til familieseminar. Her får de møte andre pårørende; mødre, fedre, besteforeldre og søsken som alle har levd med en rusavhengig i familien. Rundt 20 pårørende er samlet til seminaret som varer fra onsdag til fredag. Nå sitter de i mindre grupper slik at det blir lettere å dele tankene sine.

Hjemreisen som gikk galt
Tidligere på dagen var alle samlet i et større rom.

– Jeg rusa meg i helga da jeg var hjemme. Det bare skjedde.
– Hva gjorde du rett før du bestemte deg for å ruse deg?
– Jeg krangla med en annen elev før jeg reiste fra enheten. Da jeg kom hjem, merka jeg at mamma og pappa skula på meg også. Jeg gikk til butikken for å kjøpe røyk. Da jeg satte meg på sykkelen, så jeg Petter. Jeg har rusa meg med han før. Og så bare skjedde det.
– Hva slags følelse hadde du da du rusa deg?
– Alt slapp. Det var bare så godt. Alt ble borte. Det var kjempebra. Men nå er det ikke bra lenger. Nå er alt bare dritt. Mamma og pappa ble lei seg. Og så skal det være samling etterpå.

To Tyrili-medarbeidere innehar rollene som elev og terapeut.  De forteller at dette er et vanlig handlingsforløp hos elevene. De har et ubehag, de møter en situasjon som de kjenner igjen, de ruser seg og ubehaget forsvinner.  Mange rusavhengige opplever at de ikke har noe valg i en slik situasjon, «det bare skjedde».  Vanen overstyrer motivasjonen og viljen, og all konsekvens-tenking er borte.

Dette vendepunktet jobbes det mye med i Tyrili. Hvordan kan det samme hendelsesforløpet få et annet utfall? Heller enn å la vanen eller situasjonen automatisk få styre handlingene, lærer eleven å tenke på hvordan de kan løse ubehaget uten å ruse seg.

– De lærer hvordan de best kan håndterer situasjonen når rus-lokomotivet kommer, slik at de klarer å stoppe opp og endre vanen. Hvilke handlingsalternativer har jeg som også ender med at jeg har en god følelse? For det må være en gevinst her, sier en av Tyrili-medarbeiderne.

Snuoperasjonen
I rollespillet de pårørende har sett på, kan et av alternativene være å snakke med det vanskelige. Hva kan mor og far, som merker at noe er galt når barnet deres kommer inn døra, gjøre for å hjelpe i en slik situasjon?

- Mange foreldre er redde for å snakke om elefanten i rommet. De er redde for å påføre barnet sitt enda mer ubehag, for da kommer han eller hun iallfall til å ruse seg. Derfor velger mange å late som at alt er bra, sier en av Tyrili-medarbeiderne.

Hvilke krav kan foreldrene stille til barnet sitt når de kommer til dem på hjemreise?  Hvordan skal de møte barnet sitt, som de kanskje ikke har sett på lenge, og som siden sist har vært gjennom en endringsprosess?

Spørsmålene er mange. Heldigvis finnes det noen svar.

– Det vi vet, er at eleven fort kan gå tilbake til gammelt mønster hvis de blir møtt med gammelt mønster. Vær klar over egne, fastlåste tanker som gjør at du løser problemene i faste mønstre. Det er viktig å snakke sammen, for da åpner en opp for nye måter å tenke og reagere på.

– Det er lurt å klargjøre grensene før eleven kommer hjem. Det ER lov å stille noen krav og si at "i mitt hjem vil jeg ha det slik og slik".

– Det er viktig å ha et klima der eleven tør å være ærlig. Hvis elevene er trygge, tør de å vise hvem de er og hva de egentlig tenker på.

 

– Husk at den største frykten eleven har, er å skuffe dere.

– Anerkjenn at det er en knallhard jobb elevene står i.

Alle familier har sin egen historie. En mor forteller at hun ble fysisk syk og sengeliggende i flere dager før datteren skulle komme på sin første hjemreise etter at hun begynte på døgnbehandling i Tyrili. Plutselig står datteren der og er seg selv, slik hun var før rusen kom inn i livet. Så ulik den hun har vært de siste årene.

En ny slutt
Nå rettes blikket framover.

For tenk om historien om eleven som var på hjemreise og rusa seg kunne endt annerledes. Forløpet var det samme. Krangling med en annen elev på enheten, mamma og pappa som skula da hun kom inn døra. Men fortellingen har en ny slutt.

– Jeg fikk snakka med mamma og pappa om det som plaga meg. Mamma fulgte meg til butikken, vi kjøpte røyk og noe godt å spise til kvelden.

– Hva slags følelse hadde du etterpå?

– Jeg følte meg kanskje litt snytt. Men tilbake i Tyrili var jeg stolt og hadde mestringsopplevelse.

Jo flere ganger historien ender slik, jo oftere vil denne slutten dukke opp som et alternativ. Og hjemme sitter familien. Og stadig oftere tør de tro på at det ikke er dårlig nytt når telefonen ringer.