Hva sier vi til barnet?

Stipendiat i Tyrilistiftelsen Turid Wangensteen skal de neste åra fordype seg i livene til barn og unge som har foreldre med rusmiddelproblemer. Hun skal jobbe med upløyd mark. 
​
- Jeg har en opplevelse av at det er en gruppe som er lite synlige. Foreldrene som er i rusbehandling har fokus på seg selv, og det er også jobben deres når de er i behandling. Men et annet sted er det en del unger som helt sikkert er prega av at foreldrene har rusa seg. Hvem snakker med dem og hva snakker de om? Finnes det noen måter å snakke om foreldrenes rusproblemer om som er bedre enn andre? 

I 2010 kom loven om at alle avdelinger i spesialisthelsetjenesten skal ha en barneansvarlig, som skal kartlegge om pasienten har barn, om omsorgssituasjonen er tilfredsstillende og sikre at barna har aldersadekvat informasjon om foreldrenes sykdom og behandling. Hvordan fungerer det, undrer Wangensteen. 

- Jeg vil også spørre hvordan barnearbeidet foregår innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Hvilket fokus får foreldrerollen, hvilken hjelp og veiledning får foreldrene til å snakke med ungene selv og hva slags informasjon får barna?

- Du tror ikke dette arbeidet er godt nok?

- Barn av pasienter har blitt forsømt i alle år, de har ikke blitt regna med. Behandlerne har ikke visst om pasientene har hatt barn. I Tyrili har vi alltid prøvd å ha et barneperspektiv, vi har forholdt oss aktivt til pasientene sine barn, tatt dem med på sommerleir og åpna for samvær, ofte i samarbeid med barnevernstjenesten. Vi har meldt bekymring der det har vært nødvendig. Men jeg tror likevel ikke det har vært bra nok, og jeg tror vi kan gjøre mye mer. 

Wangensteen påpeker at det å ha rusproblemer i familien er skambelagt for mange, man er stigmatisert både som forelder og barn. 

- Når det kommer til foreldreskap og rus, finnes veldig mange tabuer og mye moralisme. Barna blir skadelidende i forhold til det; det gjør at de ikke kan fortelle på skolen, de kan ikke snakke med venner om det – det blir den store familiehemmeligheten. Og det blir veldig dårlig for barna. Spørsmålet er om vi kan forklare og snakke om ting på måter som gjør at de føler seg inkludert og blir sterke i stedet for å snakke om det slik at de føler seg ekskludert, stigmatisert og føler skam. Det å snakke med de ungdommene og få deres erfaringer, er en viktig del av prosjektet, og jeg tror at foreldre og behandlingsapparatet og andre rundt ungene har masse å lære. 

- Kan det være viktig å finne ut av også i et samfunnsperspektiv?

- Jeg tror at måten vi snakker om rusproblemet på er viktig. Dersom vi finner måter å snakke om det på slik at foreldrene og barna ikke behøver å skamme seg så veldig, kan det virke forebyggende i forhold til om barna selv utvikler psykiske problemer eller begynner å ruse seg. 

Wangensteen planlegger å intervjue både foreldre som er i rusbehandling og barna deres. Hun skal snakke med andre voksne som barna har kontakt med, barneansvarlige ved ulike institusjoner i Helse Sør-Øst, både private og offentlige, og som driver med behandling av ulike typer rusmidler, også legale. 

- Har du noen hypoteser om hva du kommer til å finne?

- Jeg er veldig åpen og spent på hva informantene kommer til å fortelle meg. Men jeg har en antagelse om at barna er for lite synlige, og jeg er spent på hvordan barneansvarlige tematiserer foreldrerollen og hvordan de ivaretar barna. Men jeg er like opptatt av å finne god praksis som jeg kan formidle ut slik at flere kan ta del i det. 

- Hva kan vi bruke denne kunnskapen til?

- Jeg håper vi skal bli flinkere til å snakke med barn med foreldre med rusproblemer på en god måte, at barneansvarlige skal få gode rammer og kan skape et godt innhold i sin jobb, og til syvende og sist håper jeg at vi i samfunnet kan begynne å snakke annerledes om rusproblemer, sier Wangensteen.