Heid Nøkleby i Tyrili FoU har forsket på rusavhengiges forhold til egen kropp. I sin nyeste artikkel Symptoms of Eating Disorders Among Females in Drug Addiction Treatment skriver hun at en tredjedel av de spurte kvinnene har symptomer på spiseforstyrrelser på nivå med kvinner som er i behandling for spiseforstyrrelser. 

- Studier gjort tidligere viser også en høyere andel av spiseforstyrrelser i ruspopulasjonen enn i normalbefolkningen, men en tredjedel er en ganske stor andel, sier hun.

29 jenter og kvinner utgjorde utvalget. Hvorvidt dette er kvinner som har spiseforstyrrelser med seg i bagasjen når de begynner å ruse seg, eller om de utvikler spiseforstyrrelser når de skal slutte å ruse seg, sier ikke studien noe om.  Men statistikken viser at det vanligste er at spiseforstyrrelsene kommer først, og rusen etterpå. 

- En jeg intervjuet, sa: «da jeg fant ut at å røyke hasj var en enda bedre måte å glemme alt på enn  å spise & spy, da begynte jeg med det.» Og når rusen slipper taket i behandling, da pipler dette frem igjen. Dette kan bli en god grunn til å begynne å ruse seg igjen, sier Nøkleby. 

Regulerer følelser 
Spiseforstyrrelser henger tett sammen med følelseslivet.

- Det virker som at de finner en annen måte enn rusen å regulere seg selv på. Kvinnene bruker det å spise eller ikke spise som en måte å håndtere og regulere følelser på, sier Nøkleby.

Det underbygges av andre funn i denne studien: kvinnene skårer lavere på skalaen askese - idealer om selvfornektelse og kontroll over kroppslige behov. De skårer også lavere på det som kalles introspektiv oppmerksomhet, det å gjenkjenne følelser og fornemmelser i seg selv. 

- Det kan være vanskelig å vite om det man kjenner er sult, sinne eller sorg. Personer i rusbehandling skårer generelt  lavt på det å gjenkjenne og uttrykke følelser, men gruppa som i denne studien rapporterer symptomer på spiseforstyrrelser skårer enda lavere.

I tillegg viser studien at kvinner generelt (og også menn) i rusbehandling er dårligere på impulsregulering og opplever stor grad av mellommenneskelig utrygghet.

- Spiseforstyrrelser kan være en måte å løse problemer på. De står i en identitetsfrustrasjon og de retter all sin energi, kontroll og regulering mot det som handler om kropp og spising. Det å slutte å ruse seg og å finne ut at det finnes en annen måte å leve livet på, handler primært ikke om hvordan kroppen ser ut, det handler om andre ting, men det blir en konkret metode å ta tak i ting på. 

Heid NøklebyKulturelt press
Følelsesregulering er én forklaring, men heller ikke disse jentene er skånet for samfunnets kroppsfokus. 

- Disse jentene blir som alle andre utsatt for et kulturelt press om å se bra ut. De er i større grad amfetaminbrukere enn resten av gruppa. Amfetamin har den «geniale» egenskapen at man får energi uten å spise. Jentene forteller at om det ikke var grunnen til at de begynte med amfetamin, så var det iallfall en god grunn til ikke å slutte med amfetamin. Og dèt å sprekke av den grunn var heller ikke fremmed, forteller Nøkleby. 

Det som kan gjøre dette temaet ekstra vanskelig, er at det tilsynelatende har noe sunt over seg. Det å spise riktig og trene er kjempefint, for man har vært så usunn før. Men Nøkleby viser til den kjente psykiateren Finn Skårderud, som nylig har åpnet et nytt institutt for spiseforstyrrelser. Han sier at «vår tids sunnhetspress skjuler spiseforstyrrelser». 

- Derfor kreves det også at behandlere er litt kritiske til den kulturelle trenden på presset om å være sunn, slank og sterk, sier forskeren.

Spør, men trå varsomt
Hva kan vi så gjøre for å møte dette temaet på en bedre måte i rusbehandlingen?

- Man må være oppmerksom på denne tematikken og tørre å gå inn i det. Kanskje man ikke kan stille alle spørsmålene på morgensamling, men kan finne andre settinger som oppleves tryggere? For mange er dette temaet skambelagt, både fordi det kan være sterkt emosjonelt og fordi mange tenker at «alle andre får det til».
- Hvordan skal man stille disse spørsmålene?
- Man må stille spørsmålene åpent og tydelig, og samtidig ikke-dømmende og varsomt, og være med på utforskingen.  Man må stille spørsmålene med kløkt slik at elevene får lyst til å åpne seg rundt dette, sier Heid Nøkleby.  

Les artikkelen her.