Hanne Lorimer Aamodt er sykepleier og har jobba som det i Tyrili.  I arbeidshverdagen opplevde hun at det å sette ord på følelsene sine var et tilbakevendende tema. Medarbeiderne etterspurte ofte hvordan elevene hadde det, og ville gjerne ha en beskrivelse og en begrunnelse. Men Aamodt så at elevene strevde med å svare på disse spørsmålene. 

Hanne Lorimer Aamodt- Ofte fikk vi vage beskrivelser av følelser som svar, eller de svarte at «jeg skjønner ikke hva du spør om, det er bare sånn», forteller Aamodt. 

Og ikke sjelden oppsto vage, fysiske symptomer som var vanskelige å definere. 

- Det kan være uttrykk for at du strever med tanker og følelser som du ikke klarer å kjenne igjen, men som blir fysiske fordi du ikke klarer å håndtere dem.

Dette ble utgangspunktet for Aamodts mastergrad i psykisk helsearbeid ved Institutt for sykepleie ved Høgskolen i Oslo og Akershus. For fenomenet har et navn: aleksitymi.  Det er en tilstand som betyr at du strever med å kjenne igjen egne følelser og å sette ord på dem. 

Medfødt eller innlært
Begrepet er lite brukt i Norge og Skandinavia, og overhodet ikke brukt i forhold til rusavhengighet. I Nord-Amerika, Australia og England – land vi liker å sammenligne oss med – er begrepet mye brukt. 

Det finnes mange teorier på hvorfor det oppstår. Han som oppfant uttrykket, psykiater Peter E. Sifneos, skilte det i to. Han mente det fantes en primær, medfødt variant som det ikke er noe å gjøre med, men som en kan lære seg å leve med. Det kan gjelde folk med Asperger syndrom og autisme. Den sekundære, innlærte varianten kan komme fra omsorgssvikt og oppvekstutfordringer, den er rett og slett sosialisert. Denne typen, kan avlæres, forteller Aamodt.

- Hvis du vokser opp uten en voksenperson som regulerer egen og din adferd godt, så kan det bli vanskelig å skille følelser og å kjenne dem igjen hos deg selv senere. Da må du, som voksen, lære det av andre som kan, sier Aamodt.

Høy skår blant rusavhengige
Dermed tok arbeidet fatt. 106 personer i rusbehandling i Tyrilistiftelsen deltok. Resultatene viser høy forekomst av aleksitymi. Den viser også høy skår for psykisk belastning og at det er en sammenheng mellom de to. Med andre ord: de som er dårligst psykisk, lider oftest av at de ikke klarer å gjenkjenne og sette ord på følelsene sine. Dette samsvarer med internasjonal forskning. 

Enda mer interessant var det kanskje at Aamodt fant at det var stor sammenheng mellom graden av aleksitymi og tid på behandlingsstedet. De elevene som hadde vært i Tyrili i tre måneder eller mindre hadde vesentlig høyere aleksitymiskår enn resten av utvalget.

- Dette er interessant fordi den første perioden er kritisk. Funnet kan være med på å forklare hvorfor det er så mange som faller fra i starten av behandlinga. Aleksitymi kan gjøre startfasen vanskeligere. Hvis det er sånn at folk som stiller dårligere i forhold til følelser og følelsesliv blir møtt av nye krav fra oss i den store overgangen det er å komme i behandling, er det noe vi må være mer observante på i medarbeidergruppa. Hvis vi tar høyde for det og møter folk mer tilpassa, kan vi kanskje gjøre noe med frafallet. Vi kan hjelpe dem som opplever mest følelsesmessig kaos til å sortere litt bedre og hjelpe dem til å bli litt lengre, forklarer Aamodt. 

Lærer i behandling?
Mer forskning trengs for å kunne si om den høye forekomsten av aleksitymi tidlig i behandlingsløpet skyldes at de med høyest aleksitymi faller fra, eller om problemet blir mindre over tid i behandling.  Men Aamodt er overbevist om at det er viktig for behandlere å ha en bevissthet rundt temaet. 

- Det handler om å spørre direkte om følelser og observere hvordan eleven snakker om følelsene sine. Dersom en elev bare snakker praktisk og ikke nærmer seg sitt eget indre, kan det tyde på at han ikke har ord for og ikke klarer å snakke om følelser. Da må vi ta steget tilbake. Før vi spør om følelsene må vi hjelpe dem å finne orda først.

Aamodt skisserer en tenkt samtale mellom en behandler og en elev:

Behandler: -  Nå ser det ut for meg som at du er sint. Du knyter hender, skjærer tenner, stirrer stivt i bordplata og er spent i hele kroppen. 
Elev: - Nei, jeg er ikke sint, jeg skjønner ikke hvor du har det fra.
Behandler:  - Kjenn på kroppen din nå. Hva sier den deg? Det kan godt hende det ikke er sinne, men noe er det jo. Når jeg kjenner på de tingene jeg ser hos deg nå, da er jeg sint.

- Det høres kanskje banalt ut, men kan være veldig nyttig, fortsetter Aamodt.

Nyttig å utfordre seg selv 
- Hvis jeg har med meg dette når jeg møter nye elever, så kan jeg ha større fokus på å jobbe både kognitivt og affektivt. Å være tydeligere i forhold til speiling, affektregulering og selvavgrensning for meg og den andre. Et veldig enkelt grep er spørre oftere om: Hvordan har du det nå? Hva kjenner du/føler du nå? I stedet for "hva tenker/syns du om det", som kanskje er mer vanlig. Og etter hvert kommer læringa. 

Hanne Lorimer Aamodt er i dag nestleder på Tyrili Kampen. Hun tror at jo mer en elev orker å stå i arbeidslaget, være i situasjonene, sitte i grupper og på samlinger og være nysgjerrig på det som skjer i seg selv, jo flere ord og mer bevissthet får en. 

At dette er viktig for å lykkes med å få seg en rusfri tilværelse, er ikke Aamodt i tvil om.

- Følelsene er peileren for overlevelse. For mennesker er det å kunne forstå egne og andres følelser grunnleggende for å leve sosialt og å manøvrere i sosiale sammenhenger. Hvis man er med på den tanken, er det lett å forstå hvorfor det er vanskelig å være i fellesskapbehandling og i verden for folk som klarer dette dårlig. 

Hele avhandlinga finner du her. 

Fakta om følelser: 

Psykolog og filosof Silvian Tomkins er opphavsmannen til den såkalte affektteorien, og har definert noen hovedfølelser:
 
Positive: glede, interesse
Nøytral: overraskelse
Negative:  sinne, avsky, lidelse, redsel, skam