Tekst: Anders Bisgaard, kommunikasjonsansvarlig i Tyrili | Foto: Tyrili Frankmotunet | Publisert 15. februar 2019

Det har gått ei uke siden sist jeg snakket med «Mikael» (43) på telefonen. Det var to dager før han skulle stille til start i Femundløpet for første gang. Tre døgn med blodslit ventet ham. 450 kilometer på sleden bak et spann med åtte hunder. For en mann som bare fire måneder tidligere hadde ankommet Tyrili Frankmotunet i Østerdalen for å få behandling for mangeårig rusavhengighet. Som har slitt med angst, depresjon og selvmordstanker. Målet for løpet var klart: å fullføre med alle åtte hundene i god behold. Samtidig så han at han kunne bli nødt til å bryte. Utfallet av det han nå kastet seg ut i, var alt annet enn gitt på forhånd.

Les også: – Jeg har egenskaper som jeg kan bygge et liv på

Når jeg får Mikael på tråden igjen, har det gått to dager siden Femundløpet var over. Jeg har mottatt rapporter underveis om hvordan det har gått med ham, og gleder meg til å høre mer om hvordan han egentlig har hatt det. Mikael forteller at løpet startet lovende, men at det raskt ble krevende for ham, ikke minst psykisk. Etter en førsteetappe fredag kveld som «føltes som å være på tur», la han ut på ferden fra Tufsingdalen til Drevsjø og videre til Søvollen.

– Det var blitt natt, og jeg fikk veldig alenefølelse. Ingen rundt meg, ingen lys. Lenge, lenge var det mørkt, sporet var trått, bikkjene jobbet livet av seg. Jeg begynte å få krisetanker: om jeg hadde trent nok, om jeg kjørte meg bort, om jeg kom til å få parkering, forteller Mikael.

Jeg begynte å få krisetanker: om jeg hadde trent nok, om jeg kjørte meg bort, om jeg kom til å få parkering ...

Langt om lenge kommer han fram til Søvollen. Steller hundene, går inn i varmestua. Det er noen timer siden han har spist, tankekverna i hodet stresser ham. Møtet med skarpt lys og en masse folk i varmestua, er et sjokk. Han klarer ikke å spise, drikke eller sove. Timene går, og mens han sitter i grålysningen og prøver å få i seg en porsjon elghakk, klarer han å overbevise seg selv om at det eneste riktige er å bryte. Da velter hele heiagjengen til Frankmotunet inn døra, veivende med hjemmelagde bannere over hodet.

– Jeg var rimelig i kjelleren, og sa at jeg ville bryte. De var 15 stykker, som sa: «Vi har trua på deg, du skal ut igjen!» Jeg nådde ikke fram. Ikke en eneste person var på mitt lag. Én sa: «Du skal i hvert fall ut og stelle hunder, og kjøre et par kilometer, så får du heller snu og komme tilbake». Jeg svarte at det kunne jeg gjøre. «Men jeg skal bryte.» I hodet hadde jeg allerede brutt.

I hodet hadde jeg allerede brutt.

Forberedelsene til løpet hadde ikke gått knirkefritt. Mikael slet med å få seg en handler blant de andre elevene – den betrodde hjelperen en hundekjører ikke kan klare seg uten. Mikael klarte å overtale ei jente, men hun fikk nok med sitt, og trakk seg dagen før løpet. Dermed stod Mikael uten en høyre hånd. Han ville ikke spørre de ansatte. Den eneste han ikke hadde spurt, var en gammel Tyrili-elev som nettopp var kommet tilbake til Frankmotunet: Sigurd.

Mer om ham senere. Mikael steller hundene ved Søvollen, og legger ut på tredje etappe sammen med en fører han har avtalt å ta følge med over fjellet mot Orkelbogen. Etter noen kilometer skjer det noe uventet. Mikaels hunder våkner plutselig for fullt, midt i en oppoverbakke.

– Jeg stod og bremset bak det andre spannet, og skjønte raskt at jeg ikke kunne gjøre det i ti mil. «Jeg tror jeg bare må prøve å kjøre litt hund,» sa jeg, kjørte forbi og forsvant opp bakken.

Mikael har funnet flyten. Det begynner å bli lyst, tankene om å bryte er borte, men oppe på fjellet blir han trøtt. Han holder han på å sovne. På vei ned ser han to menn utenfor en lavvo. 

– «Dere har vel ikke kaffe?» spør jeg. Jeg får en kopp kaffe. Så spør de om de skal grille noen pølser? Jeg får to pølser før jeg kjører videre, forteller Mikael.

Så spør de om de skal grille noen pølser? Jeg får to pølser før jeg kjører videre.

Han har det bra nå, holder god fart. Kjører forbi flere spann, blir ikke nådd igjen av noen. Rett før Orkelbogen, tredje sjekkpunkt på traseen, står en stor heiagjeng og tar bilder. Han stopper for å snakke med dem. Ei jente spør om han vil ha vaffel.

– Akkurat da ser jeg at bikkjene er på vei inn i en lavvo. Jeg roper: «Nei, nei, nei!» Hun snur seg, litt snurt, og jeg må prøve å forklare at det ikke var henne jeg sa nei til. Jeg får en vaffel før jeg kjører videre, sier Mikael.

Han kjører inn til Orkelbogen i godt humør. Han har spist og drukket, føler seg opplagt. Handleren hans, derimot … Dagen før løpet tok Mikael mot til seg og spurte den nyankomne, Sigurd, om han ville være handleren hans. Det ville Sigurd. Han var glad for å bli spurt. Nå begynner han å bli sliten.

– Jeg hadde nok vært ganske krevende på de to første sjekkpunktene, erkjenner Mikael, som forteller at samarbeidet hadde startet maksimalt dårlig, ved at han tiltalte handleren sin med feil navn.

– Nå har han kommet til det punktet hvor han gir meg to valg: «Betasuppe eller elghakk – hva vil du ha?» Jeg får i meg litt i suppe, og han sier: «Legg deg, så vekker jeg deg om litt».

Nå har han kommet til det punktet hvor han gir meg to valg: «Betasuppe eller elghakk – hva vil du ha?»

Mikael sovner, Sigurd vekker ham noen timer senere, og Mikael drar ut på nest siste etappe, som skal vise seg å bli tøff. På vei ut kommer krisetankene tilbake. Heldigvis roer de seg fortere enn forrige gang, men snart er det mer håndfaste utfordringer som krever Mikaels oppmerksomhet.

– I en bratt stigning gjennom et drøyt fjellparti, snør og blåser det veldig. Sporet er helt borte. Hundene sitter i lina akkurat som de gjorde da jeg kjørte ut fra Røros, jeg hadde ikke gjort noen bytter. De jobber som noen helter opp fjellet, og jeg ser at ledertispa, Lisa, begynner å bli sliten, forteller Mikael.

– Lisa er den minste av alle i hundegården på Frankmotunet. Når en tar på henne et dekken (varmende plagg for hund, red.anm.), ser det ut som det bare er et teppe som kommer gående, legger han til.

Lisa har fått nok. Hun er på samme sted som Mikael var noen timer tidligere, hun vil bare bli stående der hun er, slippe å fortsette videre i traseen.

Lisa har fått nok. Hun vil bare bli stående der hun er, slippe å fortsette videre i traseen.

– Jeg dro henne med meg litt utenfor løypa og irettesatte henne. Det hjalp ikke. Så blir vi passert av ei jente med et spann på seks hunder (hun har mistet to av åttespannet kjørerne i 450 kilometerklassen starter med, red.anm.). På ryggen har hun et stort reflekskryss. Når Lisa ser det, legger hun seg rett bak og følger ryggen hennes. 

Mikael og de åtte hundene hans ligger rett bak jenta. Han får raskt god fart, men tør ikke kjøre forbi, i frykt for at Lisa skal «krasje» igjen. 

– Jeg burde ha byttet lederhund, men jeg turte ikke, lå bare etter og fulgte jenta og det andre spannet. Stoppet hun for å sjekke spannet, gjorde jeg det samme, forteller Mikael.

De kommer ned til elva som går til Tynset. Det er kaldt. Søsteren og faren til jenta Mikael ligger bak, står og venter. Jenta er bare 19 år. De ser rart på den voksne mannen som holder seg så tett bak spannet med bare seks hunder, når han selv har alle åtte intakt. Hvorfor har han ikke dratt forbi for lengst?

– Jeg forteller at jeg har en lederhund som har krasja, men at det går så lenge jeg ligger her bak, sier Mikael.

Artikkelen fortsetter etter faktaboksen.

De oppmuntrer ham til å fortsette videre på samme vis. Sammen når de to kjørerne sjekkpunktet før siste etappe, Tolga, tidlig mandag morgen. Mikael gir jenta en klem og sier tusen takk for hjelpen. Han spiser noen lefser, legger seg, og våkner opp til siste etappe inn til Røros. Han har sovet, spist og drukket, og er opplagt. Sigurd står det ikke like bra til med.

– Han har vært våken nesten hele løpet, stått på som bare det, for å hjelpe meg. Nå er han helt på felgen. Gir meg et klapp på skuldra og sier: «Nå skal du bare kose deg inn til Røros.» Han var en helt suveren handler løpet gjennom. Jeg hadde aldri klart det uten ham, sier Mikael.

Han har vært våken nesten hele løpet, stått på som bare det, for å hjelpe meg. Nå er han helt på felgen.

Han kjører avgårde i retning Røros, hvor han startet nesten tre døgn tidligere. Under en bro når han igjen et spann med ti hunder. Det betyr at spannet deltar i klassen som kjører 650 kilometer – 200 kilometer lenger enn Mikael og de andre i hans klasse.

Spannene her stiller til start med mellom 12 og 16 hunder, så denne føreren har åpenbart mistet mange underveis. Likevel har han to hunder mer enn Mikael, og med det, forutsetning for å holde høyere fart.

– Det er litt flaut å nå ham igjen, så jeg stopper og snacker (gir hundene en kort spisepause, red.anm.). Tenker at jeg ikke kommer til å se mer til dem. Plutselig er jeg oppe i ryggen på ham igjen. Jeg bremser litt oppover fjellsida, men ser at jeg må forbi. «Hva har du gitt bikkjene dine?» roper han, idet jeg kjører forbi i en oppoverbakke. Nå forstår Mikael at han kommer til å klare å fullføre løpet.

– Jeg stod egentlig over hele fjellet og ropte hurra, forteller han.

Jeg stod egentlig over hele fjellet og ropte hurra.

– Jeg var litt rørt. Stolt av hundene. Og følelses-mo, sier Mikael med et nyord.

Det går virkelig unna for Mikael på siste etappe. Tida hans er den nest beste av alle i hans klasse. Det er verdt å gjenta: den nest beste etappetiden av alle i hans klasse! Han passerer målstreken i Røros med åtte friske og fine hunder. En stor prestasjon i seg selv.

– Det er ikke mange som kommer i mål med åtte hunder. De fleste mister én eller to gjennom løpet. Han har fått mye velfortjent skryt for at han holdt spannet sitt så friskt hele tida. Mikael kjørte over målstreken med det samme trøkket som han startet med. Hundene logret, de kunne gått en etappe til, sier nestleder ved Tyrili Frankmotunet, Kristin Langtjernet, som også er med på telefonlinja fra Folldal.

Hun sier det smitter over på hundene, når kjøreren har det tungt.

– De må ha merket den formidable snuoperasjon Mikael gjorde. Måten han har klart å ta vare på hundene på, selv om det til tider var tungt, er kanskje det som har imponert oss på Frankmo aller mest, sier Kristin Langtjernet.

Hundene må ha merket den formidable snuoperasjon Mikael gjorde.

Selv er Mikael opptatt av innsatsen til handleren sin, Sigurd, og heiagjengen fra Frankmo.

– Jeg er så glad for at han og heiagjengen fikk meg ut på tredje etappe. I hodet hadde jeg brutt. Jeg hadde veldig lyst til å si «nei – nå skal jeg sette grenser for meg selv».

Underveis i løpet er det mulig for andre å følge med på hvor kjørerne befinner seg, via en markør som viser på et kart hvor GPS-senderen deres er. Det satt moren til Mikael hjemme i stua og gjorde. Problemet var bare at teknologien av og til hang seg opp, slik at kjørerne forsvant fra kartet, eller tilsynelatende ble stående og stampe på samme sted i en evighet.

– Moren min var ganske på tuppa og helt døgnvill mens løpet pågikk. Da jeg forsvant ut av syne for henne, tok det ikke mer enn et kvarter før hun ringte til Frankmo og spurte om de visste noe. Hun fikk først snakke med kjøkkenet, som ikke kunne svare på hvor jeg var. Så ble hun anbefalt å ringe Kjell Brennodden, forteller Mikael.

Moren min var ganske på tuppa og helt døgnvill mens løpet pågikk.

Tyrili-pionéren klarte å berolige Mikaels mor, som i tillegg fikk en hyggelig og uventet overraskelse da en gammel klassevenninne tok kontakt.

– Det viste det seg at en av de som tok bilde av meg like før Orkelbogen, hadde gått i klasse med moren min. Vi visste det ikke da vi pratet sammen, men så har hun nok sett startnummeret mitt, og sjekket navnet. Før løpet var ferdig, hadde hun sendt moren min bilder av meg. Jeg har begynt på mye rart, men ikke fullført så mye her i livet, sier Mikael.

Jeg har begynt på mye rart, men ikke fullført så mye her i livet.

Det er som om samtalen settes på pause et øyeblikk.

– Moren og faren min ble veldig stolte av meg, legger han til.

Etter Femundløpet inviteres alle kjørerne til den tradisjonsrike banketten på Røros. Også den byr på en spesiell opplevelse for Mikael. En mann på hans egen alder kommer bort til ham og spør om han var på Oscarsborg (festning i Drøbaksundet, red.anm.) i 1995? 

– «Ja», svarte jeg. «Jeg visste jeg hadde sett deg», sa han. «Vi var i militæret sammen».

Han ga meg skryt for kjempespannet jeg kom i mål med. Jeg kjente at jeg ble litt stolt, når noen andre enn Frankmo og de nærmeste også sa det ... det er lett å tenke at alle sier det fordi de kjenner deg, men da han kom bort … det var litt spesielt. Da kunne jeg faktisk tro på det, sier Mikael.

Også en annen kjører kommer bort i løpet av kvelden, gratulerer Mikael med et kjempefint spann.

– Å få skryt for hundeholdet, står høyt i kurs. Det er dét alle drømmer om, sier Kristin Langtjernet.

Å få skryt for hundeholdet, står høyt i kurs. Det er dét alle drømmer om.

Hun er også imponert over samspillet Mikael og handleren hans, Sigurd, fikk til.

– Vi kunne ikke hatt mer forskjellig personlighet. For meg var det viktigst å gjennomføre på hundenes premisser, mens han var mer målrettet. Vi måtte finne en mellomting mellom det å stulle og surre, og å gjøre det som måtte gjøres, sier Mikael.

Kristin Langtjernet forteller at hun snakket med Sigurd på telefon etter løpet.

– Han er ikke noen utpreget følelseskar, men da han skulle beskrive årets femundløp for meg, måtte han bare legge på. Det gikk ikke. Han var så imponert over hva Mikael har fått til. I tillegg ga han tydelig uttrykk for at deltagelsen i løpet hadde vært verdifull for ham også. Han sa: «Det var så bra for meg å hive meg inn og få den tilliten jeg fikk.»

Jeg vil tilbake til angsten Mikael kjente på andre etappe, og spør om han er én av dem som har brukt rusen som selvmedisinering mot slike følelser? Det bekrefter han.

– For å tåle å være blant folk, handle, hente medisiner, ta bussen ..., sier han.

Jeg er nysgjerrig på hvordan han klarte å ivareta alle de åtte hundene sine på en så god måte. Da vi snakket sammen før løpet, var det nettopp dét han oppga som hovedmålsettingen for løpet: å fullføre med alle de åtte hundene i god behold.

Mikael kan ikke helt si hvordan han klarte det, men tror ro og tålmodighet har vært en nøkkel.

– Jeg snacket ofte, og lot hundene få tid til å spise opp og roe seg ned. Når de har løpt mange mil, gjelder det å ha litt tålmodighet. Jeg ga dem tid til få ned pulsen. Hente seg inn igjen.

Det hører med til historien at Mikael holdt på å bli disket da han kom i mål i Røros. På et av de tidligere sjekkpunktene ga veterinæren ham skryt for godt hundehold, men glemte å skrive noe i veterinærboka. På Røros møter Mikael den samme veterinæren igjen. Hun husker ingen ting av hendelsen. Da bryter sjefsveterinæren inn. «Vi kan vel ikke akkurat diske ham for dårlig hundehold..?»

Det er ingen tvil om at Mikael tar med seg noen gode opplevelser videre fra løpet.

– Det at jeg fullførte, har gitt meg troen på at jeg har andre kvalifikasjoner enn bare å være rusmisbruker. Og det at jeg klarte å ta så godt vare på spannet, tenker jeg er en god søknad for en handler-jobb senere, sier han.

Det at jeg fullførte, har gitt meg troen på at jeg har andre kvalifikasjoner enn bare å være rusmisbruker.

Hundene til Mikael heter blant annet Kompis, Mot, Tannløs, Trua og Stormfull – navn han sier er betegnende for stemningsskiftene hans gjennom løpet.

Det ble stormfullt.

Ofte følte han seg tannløs.

Han viste mot. 

Når han mistet trua, trengte han hjelp av en kompis.

Gjør vi ikke alle det?