– Gapestokken har blitt en del av politiets tilnærming til rusproblemer

Tekst og foto: Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Publisert 17. august 2022

En av tirsdagens samtaler på «Åpen russcene» under Arendalsuka handlet om rusbruk og menneskerettigheter. «Menneskerettigheter og ruspolitikk – løsninger og tiltak på brukernes premisser» var tittelen på tre innledninger og en panelsamtale, i regi av organisasjonene Preventio og RIO.

Innledningene ble holdt av to jurister som grundig redegjorde for premissene som ligger til grunn for hvilke menneskerettigheter som eventuelt brytes på rusfeltet, når politiet iverksetter inngripende tiltak overfor rusbrukere.

Vidar Strømme fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) forklarte at tre krav må være oppfylt, når politiet skal gjøre tiltak av det inngripende slaget:

•    Inngrepene må være nedfelt i en lov
•    De må være motivert av gode formål (for eksempel narkotikabekjempelse)
•    Tiltakene må være forholdsmessige

Han påpekte at siden straff nå i mange tilfeller ikke ilegges, eksisterer det en opplevelse av at man ikke trenger å tenke så mye på grunnlaget for forebyggende tiltak, som bruk av hunder i skolegården, urinprøver, ruskontrakter, og så videre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Vi har en straffeprosesslov som setter rammene for hva som kan straffes, men ingen forebyggingsprosesslov. Det kunne vi tenkt på om vi skulle ha, mener Strømme.

Avviste at Høyesterett har blitt politisk
Bakgrunnen for at rusavhengige i dag ikke skal straffes for besittelse innenfor rammene av hva som kan regnes som «til eget bruk», er tre avgjørelser i Høyesterett i vår. Her fastslo Norges høyeste rettsorgan at rusavhengige ikke skal straffes for slike forseelser. Det skal reageres med påtaleunnlatelse eller straffeutmålingsfrafall, som er strafferettslige reaksjoner som i praksis ikke medfører straff.

Førsteamanuensis Katrine Holter ved Politihøyskolen påpekte at dette ikke er det samme som en avkriminalisering, siden det strafferettslige ansvaret fortsatt er der, og slike forseelser fortsatt vil synes på en utvidet politiattest.    

Hun understreket at det er objektive, strafferettslige kriterier som ligger til grunn for dommene i Høyesterett og den medfølgende praksisendringen.

– Det er en helt urimelig påstand at Høyesterett her har blitt politisk, slik enkelte kommentatorer i media har hevdet, sa hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Også Holter var opptatt av den manglende forholdsmessigheten i de inngripende tiltakene som gjennomføres for å forebygge og avskrekke, og i jakten på bakmenn.

– Det har vært vanlig å tenke at bruk av illegale rusmidler er alvorlig kriminalitet, fordi det er et stort samfunnsproblem. Men det er bakmennene som har ansvar for det, ikke brukerne, understreket hun.

I tillegg har Riksadvokaten understreket at politiet må ransake riktig person, ikke ransake brukere for å få tak i informasjon om bakmenn. Politiet skal derfor ikke ta urinprøver, spyttprøver, gjøre undertøyssøk, gjennomgå mobiltelefonen eller lignende, når det handler om bruk og besittelse. Lommer og veske kan imidlertid gjennomgås og synlige rusmidler kan beslaglegges. Men er det holdepunkter for rusavhengighet hos brukeren, skal man normalt ikke ransake personen i det hele tatt, for det er ikke noe poeng i det, hvis det uansett bare skal gis en påtaleunnlatelse.

– Veien videre vil tiden vise, men jeg tror at vi beveger oss i retning av en generell avkriminalisering, avsluttet Holter.

– Politiet mangler noe i strukturen og systemet sitt
Tredje innleder var Bård Dyrdal, politimann og leder i foreningen Leap Scandinavia, som jobber for nye løsninger på samfunnsproblemer hvor straff har vist seg å ha negative konsekvenser. Han la ikke skjul på at hans standpunkter har hatt en stor kostnad for ham personlig. Så legger han heller ikke fingrene imellom, når han beskriver det han ser på som en mangeårig feilpraktisering fra politiets side.

– Vi har overskredet de rammene vi har hatt i mange år. Det har fått lov til å skje, på tross av at jurister, advokater og dommere har visst om det. Det har skjedd som et resultat av hvordan samfunnet har sett på mennesker med rusproblemer, sa Dyrdal fra scenen på Tyrili-taket i Arendal.

Han mener motivasjonen bak politiets overtramp på den ene siden har vært å gjøre livet surt for rusbrukerne, i et forsøk på å skremme andre fra å bruke rusmidler. På den andre siden har det vært en enkel måte å skape en illusjon av effektivitet og måloppnåelse på.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Politiet har vært styrt etter prinsipper fra New Public Management, og verktøyene vi har tillatt oss å bruke, har gitt oss mulighet til å oppnå høyere oppklaringsprosent og på den måten booste måltallene. De hadde ellers vært vanskelige å nå, uten ressursene som trengs. På den måten har vi gitt de som har mer enn nok problemer fra før, enda flere. Nå har man endelig satt foten ned for det, sier Dyrdal, og viser til de strengere rammene for hvilke inngripende tiltak politiet kan bruke, som også de to andre innlederne har vært innom.

– De som har nådd disse målene, har blitt premiert for det, og er våre ledere i dag. Det gjør det vanskelig å rydde opp, sier Dyrdal. 

– Gapestokken har blitt en del av politiets tilnærming til rusproblemer. Vi drar til skoler og pågriper de vi mistenker for å bruke rusmidler, foran alle andre. Vi ransaker i hulrom og ber dem hoste. Det fins mange gode politifolk som viser omsorg og hjelper folk, men vi mangler noe i strukturen og systemet vårt, og det har gjort at vi har gått så langt som vi har gjort, sier Dyrdal.

Og sier seg enig med første innleder, Strømme fra NIM

– Et av problemene nå, er at vi legger alt inn i kategorien «forebygging». Som såkalte bekymringssamtaler, hvor resultatet kan bli at du plutselig har tystet på familien eller vennene dine, uten at du Unge mellom 15 og 18 år er den gruppen vi fortsatt har mulighet til å bruke makt overfor, i forebyggingsøyemed, etter at rusbrukere ellers nå stort sett slipper straff. Samtidig vet vi at det er unge vi skal være mest forsiktige med å bruke makt overfor. Det er absurd, sier Dyrdal.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Han mener kursen må justeres ytterligere:

– Vi trenger et ombud som kan se på det strukturelle, som i Sverige. Vi trenger også bekymrede medmennesker som sier fra når det går galt. Og at vi blir pålagt å dokumentere hva vi gjør, når vi bruker tvangsmidler, avsluttet han, og fikk støtte av Strømme fra NIM vedrørende det siste poenget.

– Balansegang mellom hensynet til den enkelte og gruppa
Etter de tre innledningene, kom flere opp på scenen for å delta i en panelsamtale ledet av Kenneth Arctander Johansen, leder i brukerorganisasjonen RIO.

Tyrili-leder Anders Dalsaune Jansen var blant deltagerne. Han ble spurt om hvor bevisste de som jobber med rusbehandling i Tyrili er på ivaretagelse av pasientenes menneskerettigheter. Jansen minte om at Tyrili, i likhet resten av rusfeltet, har gått en lang vei og utviklet seg mye gjennom flere tiår.

– Da Tyrili startet, var det med ungdommer plassert med tvang av barnevernet. Det er klart det var sterke elementer av både omsorg og oppdragelse i det vi drev med, og man trodde på å «holde folk i ørene» på samme måte som man ville gjort med sine egne barn. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

– I rusbehandling blir det i mange situasjoner en avveining av hensynet til gruppa opp mot hensynet til den enkelte pasient. Jeg tror og håper at disse tingene diskuteres mye blant våre medarbeidere, og med ekstra intensitet når det kommer nye retningslinjer, slik det gjorde for tvangsbruk for noen år siden, sa han på «Åpen russcene» i Arendal.

En annen av paneldeltagerne, Mohammed Hersi, minoritetspolitisk rådgiver i RIO, minte om at inngripende tiltak kan oppfattes forskjellig, avhengig av hvilken kultur man kommer fra. Det kan skape en barriere som gjør at færre med minoritsbakgrunn søker seg til rusbehandling, mente han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gabrielle Welle-Strand, forsker ved Senter for rus- og avhengighetsforskning med flere tiår i ulike roller på rusfeltet bak seg, trakk linjene tilbake:

– Da jeg begynte å jobbe på feltet, ransaket og kledde vi av folk, og lette i kroppens hulrom etter rusmidler. Vi fant ingenting. Vi har kommet langt siden den gang. Heldigvis, sa hun.