I dag har Stian Willersrud sin første arbeidsdag som leder for Tyrilisenteret i Oslo. Han kommer fra jobben som konstituert seksjonsleder for Avrusning og tvang ved IR på Akerhus Universitetssykehus (Ahus). Der har han jobbet de siste to årene.

– Jeg har jobbet der man gipser beinet. Det har vært gøy, men intenst. Nå skal jeg jobbe der man skal trene seg opp igjen, sier Willersrud, med en metafor fra den somatiske verden.

Før han begynte ved Ahus, jobbet han ved tjenestekontoret i Moss kommune i fem år, som saksbehandler som fattet vedtak for folk som hadde behov for tjenester innen rus og psykisk helse.

– Det jeg særlig tok med meg derfra, er det som handler om forsvarlige kontra optimale tjenester. Har man en pleietrengende mor, vil man alltid ha optimale tjenester, mens kommunens mål, er å gi forsvarlige. Spennet imellom er stort, og en kilde til konflikt.

Før de fem årene i Moss, jobbet han også på Ahus. Den gangen var seksjon IR (Illegale rusmidler) en døgnenhet med lokalisering utenfor sykehuset.

– IR lå i skogen på Skedsmokorset, det var mer fokus på aktivitet og vi fôret fuglene i bakgården. Den sosiale modellen var sterkere, noe jeg oppfatter som gjengs for hele rusfeltet.

Stian WillersrudMed retningslinjer, pakkeforløp og andre standardiseringer har mye blitt strømlinjeformet, mener Willersrud. Selv om de samme kravene stilles til Tyrili, tror han det er mer rom for «den individuelle vinklingen» her enn andre steder.

– Jeg har tro på den faglige profilen til Tyrili, felleskapet og måten å få til endring på.

Nysgjerrig på menneskelig adferd
Willersrud hadde tenkt å bli journalist og fotograf etter å ha fullført videregående. Så fikk han prøve seg som sivilarbeider på et lavterskel-botilbud i Ullensaker.

– Der lærte jeg å tjuvkoble min første bil, forteller han.

– Er det noe du har hatt bruk for mange ganger senere?

– Aldri. Men det var en interessant opplevelse. Det skal legges til at det var min egen bil, som jeg hadde mistet nøklene til.

Den unge sivilarbeideren forstod at rusfeltet var et interessant sted å være.

– Jeg var rundt 20 og begynte å få hodet opp fra egen navle. Var nysgjerrig på hvorfor folk gjør som de gjør, og utdannet meg til vernepleier i troen på at jeg skulle få en forklaringsmodell for menneskelig adferd. 

– Fikk du det?

– Til en viss grad. Det som er fint, er at det er mange som har tenkt ut forskjellige teorier. Det fins lite forskning som er unison. Men jeg var nok ikke like kritisk da som nå. Den siste utdanningen jeg tok, var en mastergrad i Tverrfaglig samarbeid i helse- og sosialsektoren ved Høgskolen i Østfold. Det var først da jeg begynte å skjønne kildekritikk. Nå tror jeg nesten ikke på et ord som blir sagt.

– Hvordan bruker du den innsikten i jobbhverdagen?

– Jeg tenker at vi alle har forskjellige behov, men innenfor de samme rammene. Veien ut av det vi strever med, er veldig ulik. Det handler om hvem du møter, til hvilken tid. Mye kan være gjort om du møter en vettug person, samme om det er en annen elev, en medarbeider eller han som leverer melk. Da jeg vokste opp, var det vaktmesteren som tok seg av oss lømler som ikke fikk det til. Han ba oss ta ned beina fra bordet og stilte høyere krav til oss enn de andre gjorde. Det var der vi endte opp når vi skulka timen.

– Er ikke best, kan ikke mest
Nå er han inne i sitt 20. år på rusfeltet og skal lede en døgnenhet med nærmere 30 plasser for mannlige pasienter i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Noe av den største overgangen blir å gå fra et hierarkisk sykehussystem med klare kommandolinjer til Tyrili, som har vokst organisk og lite rettlinjet fram fra levefellesskapet i Mesnali for 40 år siden til de ni behandlingsenhetene som utgjør stiftelsen i dag.

– Men mitt utgangspunkt er at jeg vil høre litt på alle, og det gleder jeg meg til å finne tilbake til igjen. Mange har jobbet her lenge, folk kjenner jobben og seg selv godt, og det tenker jeg er en kjempefordel. Jeg er ikke best, kan ikke mest og har ingen ambisjon om det heller. Hvis jeg må ta en avgjørelse i siste instans, må jeg lytte til alle argumenter for og imot og ta en best mulig avgjørelse.

– Jeg har snakket med så mange tidligere elever som har snakket varmt om Tyrili, og tenker at det er en plass som får til noe for folk. Det har jeg lyst til å se på nært hold og være en del av. Å følge folk lenger, ikke bare møte dem i 14 dager på Ahus og ikke høre mer fra dem, legger han til.

På det første jobbintervjuet var han «pen i tøyet». På det neste kom han i flanellsskjorte og fjellbukse, og ga beskjed om at «det er slik jeg egentlig ser ut». Han eier 40 fiskestenger og et hus på Hadeland «hvor det er 20 minus innendørs på vinteren og alt er skjevt». I tillegg er han en «gjenbruksmann» som elsker å gå på skattejakt på auksjoner og loppemarkeder.

Tyrilihverdagen blir han fort kjent med, som hospitant på innelaget. I sommer bærer det ut på tur, til Sjoa og Rallarvegen. Han legger ikke skjul på at han gleder seg.

– Å få lov til å være med på sånne ting gjennom jobben, er sånn en luksus. Jeg kan nesten ikke si det høyt, for da ligger jeg dårlig an i lønnsforhandlinger. Jeg tror at jeg som enhetsleder funker bedre når jeg gjør ting jeg liker og får være på arenaer jeg mestrer. Slik tror jeg egentlig mange andre har det også.