I doktorgradsavhandlingen "Fra rus til arbeidsliv. Hva har hatt betydning?" har førsteamanuensis Ragnhild Fugletveit ved avdeling for Helse og velferd ved Høgskolen i Østfold intervjuet 15 tidligere rusavhengige. Målet hennes var å finne ut hvordan de kom seg ut av rusavhengigheten og inn i et stabilt liv som arbeidstakere, etter mange år utenfor arbeidslivet, skriver magasinet Velferd.

I samtalene kom det tydelig fram at langvarig behandling av rusavhengighet var avgjørende for at de senere skulle klare å lykkes som arbeidstakere. Det var også nødvendig at behandlingen foregikk i institusjon - et funn som overrasket Fugletveit. 

- Vi har en veldig sterk oppfatning i dag om at en institusjon ikke representerer et vanlig liv, og at det er noe maktovergripende - men hva er egentlig et vanlig liv? spør Fugletveit.

Informantene hennes fortalte at de ønsket å bli skjermet fra omgivelsene de var en del av. Mange ville vekk fra miljøet, eller trengte en pause. En av informantene sa:

"Fordi det er en lang prosess (...) jeg hadde ikke klart å løse mitt problem på tre måneder. Jeg kom med sprøytestikk i armene og overdoser og hadde et ti års tungt misbruk da, skal dette løses på tre måneder? Skal jeg gå og få en pille? Jeg tror ikke på det."

Den for Fugletveit overraskende fortellingen om institusjonsbasert rusbehandling som noe positivt og trygt, får henne til å spørre seg om dagens ruspolitikk er på vei i feil retning.

- Mange langtidsplasser legges ned, eller gjøres om til korttidsplasser. Har vi gått for langt i å legge ned institusjonene? Jeg er usikker på hvor lurt det var å gjøre det så dramatisk og raskt, sier hun til Velferd.

Sverre Nesvåg, forskningsleder ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning Region Vest og medlem av det regjeringsoppnevnte Rusreformutvalget, mener på sin side at det ikke har vært noen nedgang i antall rusbehandlingsplasser de siste årene. Han mener det er nok plasser, og at utfordringen heller er knyttet til hvem som får de ulike tilbudene.

- Mange er skeptiske til langtids døgnbehandling, fordi mellom 30 og 50 prosent dropper ut de første tre månedene. Da må vi spørre oss om de som havner i slik behandling, egentlig er klare for det og vet hva de går inn i, sier Nesvåg.