Nytt håp i høyden

Tekst og foto: Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Publisert 26. april 2023

– For første gang i livet kan jeg få et respektert yrke, som jeg kan være stolt av. Med ADHD og dysleksi, og en historie med bare nederlag i skolen, trodde jeg aldri jeg skulle ha sjans til noe sånt som dette, sier «Harald», en av de tre kursdeltagerne fra Tyrili.

Han ønsker ikke å bruke sitt virkelige navn i denne saken, eller kunne kjennes igjen på bilde.

Jobbspesialist Anne Marit Storødegård og jeg har reist til Skiptvedt, til et øvingsfelt i skogkanten, hvor heisekraner i forskjellige farger, former og størrelser står og strekker seg mot en klar, blå himmel.

De tre tyrilipasientene som er med på kranførerkurs i Skiptvedt i vinter er Fredrik på 35, som tar mobilkrankurs og har som mål å få seg en jobb på sjøen. Jan Peter på 58, som tar tårnkrankurs; de virkelige høye kranene som rager over store byggeplasser. Han håper på jobb på havna, i en såkalt brokran. Og «Harald» i 30-årene, som håper kurset vil åpne nye muligheter i jobbmarkedet og bidra med stabilitet og mening i livet.

Kranførerkurset gjennomføres som en del av behandlingen deres, takket være et samarbeid mellom Tyrili og Nav, som har gitt økonomisk støtte til deltagelsen. Tyrili IPS har sammen med de tre deltagerne kartlagt ønsker for og muligheter i arbeidslivet, og sørget for at de fikk plass på kurset. Gjennom hele kurset følges de tre opp av jobbspesialister og tverrfaglige team fra Tyrili.

Har de hellet med seg, kan «miniutdannelsen» på 15 dager resultere i en årslønn på en halv million. Fra før er det god plass i kolonnen på CV-en deres hvor man lister opp fullført utdanning. Består Fredrik, Jan Peter og «Harald» kurset, blir det stående som en milepæl i livene deres.

Saken fortsetter under bildet!
Jobbspesialist Anne Marit Storødegård snakker med kursleder Morten Engen.

Bringebærsyltetøy og like muligheter
– Alle fortjener en sjanse, mener Morten Engen.

Vi møter ham i arbeidsbrakka i Skiptvedt, hvor bringebærsyltetøyet fortsatt står fremme etter at kona en times tid tidligere kom med vafler til kursdeltagerne. De har vendt tilbake til øvingsfeltet, så nå har vi Engen for oss selv et øyeblikk.

Morten Engen er en av landets mest anerkjente kranførerkursholdere. Selv har han vært kranfører siden 1974 og holdt kurs siden 1991. Faren hans var kranfører, sønnene hans er kranførere, og han håper et eller flere av barnebarna vil følge i samme fotspor.

På en tavle i hjørnet av rommet har et av barnebarna tegnet høye kraner og skrevet «Lykke til» i kraftfulle farger.

Engen forteller at han ikke hadde noen betenkeligheter da to jobbspesialister fra Tyrili IPS undersøkte muligheten for at pasienter i behandling i Tyrili kunne gjennomføre kranførerkurs hos ham.

– Jeg bryr meg ikke om bakgrunnen til elevene mine. Disse tre har utfordringer med rus, andre deltagere har sine utfordringer, sier Engen.

Det han er opptatt av, er at elevene på kursene hans møter presis, gjør det de skal og er interessert i å lære.

Til slutt må de bestå eksamen, som består av en teoridel og en praksisdel, før de får kursbeviset i hånda og kan vise det fram på intervju hos mulige arbeidsgivere.

Saken fortsetter under bildet!Et av kursleder Morten Engens barnebarn har tegnet og skrevet lykkeønskninger på tavla i pauserommet. En minikran demonstrerer sin fortreffelighet ved å løfte en colaboks. 

Praksis, og den fryktede teorien
Oppe på øvingsfeltet skinner sola fra skyfri himmel, men det er kaldt i lufta. Fredrik har det likevel godt og varmt, inne i førerhuset på en mobilkran – det vil si en kran som er festet til en bil, og dermed kan flyttes rundt.

Hanskekledde hender styrer spakene mot målet: å legge en metallgjenstand på fem tonn pent ned på bakken, som skråner, noe som skaper problemer for ham. Kursleder Engen kommer bort og veileder, og passer samtidig på å skryte litt av ham og de to andre deltagerne fra Tyrili.

– De har møtt presis, er interesserte, og flinke til å operere kranene, forteller han.

Nå står jobbspesialist Anne Marit Storødegård fra Tyrili IPS med en rød hjelm på hodet og betrakter de store stålkonstruksjonene som beveger seg målrettet og mekanisk, med kursdeltagerne inni.

– Det er fint å se hvor mye som har forandret seg i livene deres, siden de startet i behandling for rundt ett år siden. De har tatt tak i problemene sine og jobber hardt for å komme videre i livet. Nå gjelder det at samfunnet og arbeidsplassene ikke stenger dem ute, når de skal søke jobb, sier Storødegård.

Nå gjenstår snart bare teoridelen av kurset. Kursdeltagerne har fått lovnader om at det de ikke forstår gjennom ren teori, vil kobles til praksis, slik at det blir mer forståelig.

– Akkurat nå gleder jeg meg faktisk til teoridelen, etter mange intense kursdager ute i felt, sier Jan Peter og ler litt, tilsynelatende overrasket over hva han står og sier.

Tove Iglebæk, som er psykologspesialist ved Tyrilisenteret i Lillehammer, trekker fram måten kranførerkurset er lagt opp på som pedagogisk og lur:

– For mange vil alt som minner om skole vekke vonde følelser. Ved å komme seg raskt opp i krana, kjenner kursdeltagerne mestring og får erfaringer å knytte teorien til, sier hun.

Saken fortsetter under bildet!Jan Peter koser seg med å lære nye ting på øvingsfeltet. Jobbspesialist Anne Marit Storødegård beundrer de høye kranene.

– Arbeid gjør terskelen for å ruse seg høyere
Mange av pasientene som gjennomfører døgnbehandling for rusavhengighet, bærer på erfaringer med ikke å ha mestret skolegang og arbeidsliv.

– De har lite å skrive på en CV, i tillegg til at de kanskje har kriminelt rulleblad. Rusavhengighet og psykiske lidelser resulterer i lave forventninger til mestring av arbeid. Mange er urolige for de fleste sider av arbeidslivet, som å ta kontakt med mulige arbeidsgivere, snakke med kolleger og vise hvem de er. Mange kjenner også på mye skam, sier Iglebæk.

Grunnlaget for et nytt og mer positivt møte med arbeidslivet legges mens man er i behandling.

– I Tyrili møter pasienten en forventning om å stå opp om morgenen, delta i arbeidslag, trening, gruppebehandling og individuell terapi. Ved å inkludere arbeidsrettede tiltak i behandlingsplanen, kan pasienten utfordre seg selv, med støtte fra medarbeidere, og erfare mestring i arbeidslivet, sier Iglebæk.

Sist, men ikke minst, er arbeid viktig for å forebygge tilbakefall til rus.

– Deltakelse i arbeidslivet gir mestringsfølelse og opplevelse av å være del av et fellesskap. Pasientene som er kommet i gang med praksis eller ordinært arbeid i løpet av behandlingen, forteller at terskelen for å ruse seg igjen er blitt høyere, fordi de har mer å miste. De kjenner også på at tilbakefall til rus vil gå ut over andre enn dem selv, sier Iglebæk.

– Erfaringene pasientene får gjennom arbeid mens de er i behandling bidrar til å bygge deres identitet som voksne og ansvarlige personer med liv som ikke er styrt av rus, legger hun til.

Saken fortsetter under bildet!"Harald" jobber hardt i skumringen, før arbeidsdagen er over og turen går ut til et lite hus de tre har leid i skogen utenfor Askim.

Et lite hus i skogen og en god beskjed
Etter endt kursdag kjører vi den snaue halvtimen ut til huset Fredrik, Jan Peter og «Harald» har leid utenfor Skiptvedt. Det minner mest om ei lita hytte.

Fredrik koker vann og tilbereder ingredienser til et pastamåltid, mens Jan Peter slapper av med fotball på tv.

Arbeidsklærne er fortsatt på. Det virker som de trives med å lære noe nytt, og med å tilbringe kveldene sammen i det lille huset i skogen.

Morten Engen har sagt han kan legge inn noen godord for dem hos potensielle arbeidsgivere, hvis de fortsetter å være like pliktoppfyllende som de har vært så langt.

– Vi håper i tillegg at Nav vil bidra slik at vi kan skaffe oss C-lappen, sier Fredrik.

Spesialførerkort gjør det mulig å frakte en mobilkran fra et sted til et annet, på veien, og gjør arbeidsmarkedet betydelig større.

Noen dager etter møtet med kursdeltagerne, kommer beskjeden: alle tre har bestått eksamen, både teori- og praksisdelen, og kan kalle seg kranførere.

– Å ha det svart på hvitt at jeg har klart dette, er en bekreftelse på at jeg duger. Det gir motivasjon for livet videre. Nå har jeg lyst til mye mer, skriver «Harald» til oss i en e-post, etter at resultatet er klart.

Saken fortsetter under bildet!Jan Peter tørker av ruta på bilen før avreise til huset de tre leier i skogen.

På vei mot en ny tilværelse
Tida som kommer, blir spennende for Fredrik, Jan Peter og «Harald». Mens én skal være i døgnbehandling en stund til, er de to andre på vei ut av Tyrili.  

De skal etablere seg et nytt sted, eller re-etablere seg på et sted de kjenner fra før. Skaffe seg bolig, bygge nettverk og finne noe å fylle fritiden med.

Jobbe, forhåpentligvis med anstendig lønn og greie arbeidstider. Komme hjem og nyte følelsen av helg, som andre arbeidsfolk.

– Etter at de er ferdige i behandling og har begynt i jobb, vil de fortsatt ha en ansvarsgruppe rundt seg som følger dem opp, blant annet bestående av noen fra oss i Tyrili IPS. Det er en trygghet, både for dem selv og for arbeidsplassen, i den tidvis litt kritiske fasen mellom behandling og det såkalte virkelige liv, sier jobbspesialist Anne Marit Storødegård i Tyrili IPS.

Hun håper de blir tatt imot med åpne armer.

Saken fortsetter under bildet!Huset i skogen er nesten som en liten hytte. Der fyres det i ovnen og lages middag når arbeidsdagen er over.