Reportasje: På sokkelesten

Noen har skjøvet en tom stol ut på gulvet. Der blir den stående, midt i en ring av mennesker. Det er morgen, og vi er på inntaksleir for nye pasienter. Eller elever, som de kalles i Tyrilistiftelsen.

Kvelden i forveien fikk de nyankomne servert en tale. Tyrilistiftelsens leder, Ulf Jansen, spurte dem rett ut. Om de hadde tenkt å fortsette med den samme gamle dritten, stjeling og løgn og halvsannheter, eller om de hadde tenkt å gi seg selv en skikkelig sjanse denne gangen, til å gjøre noe med livet sitt?

Sammen med kona, ett barn og fem andre idealister flyttet Jansen til Tyrilitunet øst for Lillehammer og startet et av Norges første kollektiv for behandling av rusavhengige. Det er snart 40 år siden nå. Pasientene var ungdom under 18 år, plassert av barnevernet med tvang. Medarbeidere og elever bodde sammen i et radikalt «levefelleskap». Her skulle man bryte tvert med det gamle livet som «misbruker» og finne en ny og bedre versjon av seg selv.

I dag ligger trehusene spredt i bakkehellingen som rødmalte Yatzy-terninger. Behandlingen foregår på Tyrilisenteret i Lillehammer og seks andre enheter i Trondheim, Folldal, Oslo og Skien. «Tunet» er blitt stedet hvor inntaksleirer og andre arrangementer i Tyrili finner sted.

De som skriver seg inn i Tyrili i dag, er over 18 og gjør det frivillig. Ansvarlig for Tunet og Tyrili-pionér Gunnar Engen intervjuer noen «gamle» elever, som har vært i Tyrili en stund. Det er morgensamling, og en spinkel gutt tar ordet. Et eldgammelt symbol for kjærlighet er inngravert på hånda hans.

– Jeg hadde tatt mange overdoser, og var nødt til å ta et valg, forteller han på spørsmål om hvorfor han søkte seg til Tyrili.

– Hva har vært det vanskeligste så langt? spør Gunnar elevene.

– Å bli kjent med seg selv i hverdagslige situasjoner, sier ei jente.

Den tomme stolen står midt på gulvet. De i ringen rundt, betrakter den spent. En mann tidlig i 40-årene dukker fram fra mengden. Han tar mot til seg og klyver opp. Fra sin utkikkspost ser han medarbeidere og elever bukke, nikke og neie til ære for ham. Han smiler forsiktig i skjegget.

I en stall noen kilometer unna fyller lukten av dyr neseborene. En ung mann i i rød og blå varmedress sier at han en gang ble løpt ned av en hest. Det skjedde da han var på leirskole, noe som må være minst 20 år siden nå. Rundt oss står islandshestene salet opp.

– Jeg kjenner at pulsen er høy allerede. Vet egentlig ikke om jeg tør dette, sier han.

Vi leier de majestetiske dyra ut på gårdsplassen, klyver opp og rir inn i furuskogen.

I 2016 mottok over 400 personer behandling i Tyrili. 77 prosent var menn, 23 prosent kvinner. Gjennomsnittsalderen var 33 år for pasienter på helseplasser, som er den kategorien flest tilhører. En undersøkelse utført blant fjorårets elever viste at nesten halvparten hadde vært i behandling i Tyrili tidligere.

Islandshestene klyver energisk opp bratte bakker og trår fryktløst ut i islagte bekkefar. Det ropes fra et sted langt bak i gruppa. Hesten til en elev har knelt, hun har fått skrekken og snur. Vi andre tar inn på en skogsbilvei. Farten øker, adrenalinet pumper idet hestene går over i galopp. Vi stopper ved en frossen bekk. Vår venn med varmedressen er nyfrelst. Når han har klart dette, er han sikker på at han vil lykkes med rusbehandlingen.

I gjennomsnitt mottar hver elev døgnbehandling i ni måneder. Deretter fortsetter mange i treningsleilighet, hvor de øver på å mestre skole, fritidsaktiviteter og eventuell jobb. På vei ut av Tyrili følges man opp, og også etter utskriving holder mange medarbeidere kontakten med tidligere elever.

Etter middag samles elever og medarbeidere i behandlingsenhetene de tilhører. På et møte tar en elev ordet. Han trekker fram en pakke i barnslig gavepapir som han har holdt bak ryggen.

– Det er fra alle sammen. Fordi du hadde lyst til å ri, men det ikke ble noe av, sier han, og rekker gaven høytidelig til mannen som ble feiret med sang tidligere på dagen.

Det er en lekehest. Det voksne bursdagsbarnet holder den prøvende i hendene.

– Det hadde jeg virkelig ikke forventa, sier han.

Vegard, som leder morgensamlingen påfølgende dag, forklarer hvorfor struktur er viktig i Tyrili.

– For mange har rusen styrt dagen. Vi synes det er viktig å få snudd på det, poengterer han.

Fire nye elever intervjues.

– Jeg spør, dere velger hva dere vil svare på, understreker Gunnar Engen.

På én enhet var det en elev som ruset seg like før inntaksleiren. Slikt skaper sinne og frustrasjon blant de andre elevene.

– Ruser man seg på huset, kan det vippe andre av pinnen, sier en gutt.

Da Tyrili startet, var det inntakstur én gang i året. Den bestod gjerne av en hard fjellmarsj på mange dager. Nå drar noen til OL-hallene og spiller curling. Andre henger i klatreveggen. En gruppe drar for å bowle. På et tidspunkt henvender en elev seg til en medarbeider.

– Jeg ble litt paff da du konfronterte meg, sier han.

– Du sa at jeg måtte passe på ikke å skli gjennom og si og gjøre alt det riktige, uten å få noe ut av behandlingen.

Han tar en pause, før han møter blikket til medarbeideren igjen.

– Det er jeg glad for at du sa. For akkurat det er noe jeg kunne finne på å gjøre.

Om kvelden er det middag, deretter ny samling på enhetene. Neste dag pakking, vafler og avreise.

Til Skien, Oslo, Lillehammer, Folldal og Trondheim.

Stedene hvor viktige endringer i livet skal skje de neste månedene.