Rusforsker vil gjøre arbeid til en rettighet

Rusforsker Sverre Nesvåg viser til Housing First-tankegangen, som har fått fotfeste i norsk rusbehandling. Nå mener han vi bør vurdere å ta et steg videre og tenke på samme måte når det gjelder arbeid.

– Når det gjelder bolig, har man tatt en prinsipiell beslutning om at dette er en rett man har, ikke noe man kvalifiserer seg for. Kanskje burde man også sagt «arbeid først», så fikk man heller vurdere hvem som på ingen måte klarer ordinært arbeid. Jeg tror man måtte langt ned på lista før man fant dem, sier Nesvåg.

Han er forskningsleder ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR) og snakket i dag om rusavhengighet og arbeid under Rusfeltets fagkonferanse i Bergen. Tittelen på konferansen er "Å sitte lenge gir ingen hvile", og det overordnede temaet er betydningen av arbeid og aktivitet i rusbehandling og oppfølging.

– Før tenkte man at rusavhengige ikke kunne ha egen bolig, men i dag tenker vi at alle skal prøve seg, og få støtte. Hvor langt kunne vi kommet hvis vi hadde sagt «arbeid først»? fortsetter han.

– Vanskelig å trekke konklusjoner
Under Rusfeltets fagkonferanse holdt Nesvåg i dag et foredrag med tittelen «Å komme i arbeid – uoppnåelig for rusavhengige?».

– Kort fortalt var det en stor utfordring å lage foredraget, forteller han.

Arbeid er en nøkkelfaktor for å lykkes med behandling av rusavhengighet, og Nesvåg hadde satt seg fore å si noe om hvor god mulighet rusavhengige har for å komme i ordinært, lønnet arbeid. Han undersøkte tallmateriale fra tre studier, og fant til sin store overraskelse at tallene spriket kraftig.

– Konklusjonen ble at yrkesdeltagelsen varierer veldig, alt etter hvilken del av populasjonen av rusavhengige man ser på, sier Nesvåg.

I den første studien er 8000 rusavhengige som er i kontakt med det kommunale tjenesteapparatet, inkludert NAV, kartlagt to år på rad. I denne Brukerplan-studien så man nesten ingen bedring i yrkesdeltagelsen gjennom perioden. Brukerplan er et verktøy for kommuner som ønsker å kartlegge omfang og karakteren av rusmiddelmisbruk i kommunen. Den andre studien er KORFORs egen Stayer-studie, hvor man har sett på rusavhengige som er i behandling. Her var omkring 1/5 i lønnet arbeid etter ett år. Den tredje studien er gjort på deltagerne i JobbResept, som er et IPS-prosjekt. IPS står for “Individual Placement and Support” og er et tilbud til mennesker med rusproblemer som vil ut i vanlig, lønnet arbeid. Her var 90 prosent av deltagerne i ordinært, lønnet arbeid når de avsluttet kontakten med prosjektet.

– Resultatene varierer fra helt på trynet til fantastisk bra. Bildet er så sammensatt at det ikke er lett å trekke klare konklusjoner, sier Nesvåg.

Hans hypotese for å forklare det store spennet, er følgende:

– De som har kontakt med det kommunale tjenesteapparatet, har det fordi de ikke har lønnsinntekt. Når de får lønnet arbeid, opphører i mange tilfeller kontakten med kommunen. Kommunalt ansatte kan få et bilde av at de ikke lykkes, siden yrkesdeltagelsen ikke øker, men de dårlige resultatene kan skyldes at folk forsvinner til noe bedre (og dermed ikke fanges opp av statistikken, journ.anm.). Når det gjelder Stayer-studien, tror jeg tallet på 1/5 i jobb etter ett år er ganske representativt. Men her er det viktig å huske at det gjelder rusavhengige i behandling, og de er en helt annen gruppe enn de som ikke behandles. Så gjenstår det å forklare suksessen til IPS-prosjektet JobbResept, og her mener jeg bestemt at den skyldes at dette er en veldig selektert gruppe. Folk blir henvist til JobbResept et godt stykke ut i behandlingsforløpet, og de som ikke har lykkes med behandlingen, har falt fra på dette tidspunktet. Det kan være årsaken til at hele 90 prosent i den gruppen lykkes, sier Nesvåg.

– Man må med andre ord være varsom med å trekke bastante konklusjoner, og oppmerksom på forutsetningene for gruppen en jobber med. Noen har veldig dårlige forutsetninger, andre veldig gode, fortsetter han, og understreker viktigheten av å jobbe med et bredt tilfang av metoder, slik at man på best mulig måte kan bistå de ulike gruppene rusavhengige.

– Ny tilnærming i arbeidslivet
Nesvåg mener årets ruskonferanse i Bergen i stor grad handler om de som har nådd langt i behandlingen og som dermed har gode forutsetning for å komme i arbeid. Det bringer ham over til et annet aspekt ved rusavhengighet og arbeidsliv som han er opptatt av, nemlig hvordan arbeidsgivere forholder seg til de utfordringene avhengigheten kan medføre.

– I dagens arbeidsliv er glipper og tilbakefall ikke gyldig grunn til fravær, og arbeidsreglementet tilsier at man skal få en advarsel eller sies opp ved slike hendelser. Det er i strid med moderne forståelse av avhengighet, hvor dette regnes som del av lidelsen. De arbeidsgiverne som klarer å håndtere dette på en normal sykefraværsmåte, gjør en viktigere jobb enn all verdens behandling og metoder, sier Nesvåg.

Han mener suksessen med IPS-prosjekter tyder på at det finnes mange arbeidsgivere som gjør gode grep for å håndtere slike utfordringer.

– Hvis vi skal lykkes med å få flere rusavhengige i arbeid, må vi se dette på samme måte som man gjør med akutte forverringer i somatiske og psykiske lidelser. Det kan være at kreative og filantropiske arbeidsgivere baner vei for en ny tilnærming i arbeidslivet, sier Nesvåg.

Han er spent på hvordan Stormberg-gründer Steinar J. Olsen, som skal snakke etter ham under ruskonferansen, forholder seg til problemstillingen.  Bedriften har fastsatt et mål om at 25% av de som jobber i Stormberg skal være mennesker som har hatt problemer med å komme ut i arbeidslivet.

– Jeg har aldri hørt ham si hva han gjør når noen får et tilbakefall. Er han også en suksesshistorie når det gjelder det å beholde folk det som det går veldig dårlig med i perioder? undrer Nesvåg.

Illustrasjonsfoto: Hamza Butt, Sole Treadmill / Creative Commons