Tyrilitunet leverer

Over ett år har gått siden Tyrilitunet skiftet status fra vanlig behandlingsenhet til  det det er i dag: en arena for nær sagt alt. 

I løpet av dette året har det vært månedlige inntaksturer. Elever har kommet rett fra avrusning og blitt omgitt av et litt mindre miljø, med flere i samme ukjente situasjon.  

Her har det vært skjerminger: elever som har vært rusa har blitt skjerma fra fellesskapet på enheten sin. De er på Tunet helt til de er klare til å møte omverdenen igjen. 

For ikke å snakke om alle faglige fora: hvor medarbeidere med spesielle ansvarsområder som psykisk helse, arbeidslag eller nettverk og familie har kunnet diskutere aktuelle problemstillinger på tvers av enhetene. 

Og pårørende har vært her på pårørendeseminar. I skjerma omgivelser har de fått møte andre i samme situasjon, og fått delt alle følelsene av frykt, skam, kjærlighet – og nå håp. 

Alle har de pakket sekken som om de skulle på hyttetur, med sengetøy, håndklær og dugnadsånd, og kommet til Tyrilitunet. 

Ut på tur

Tyrilitunet har en spesiell historie. Det var her Tyrilistiftelsen startet sin første enhet, med seks elever og noen få ansatte som bodde og levde her. I 2014 stengte Tunet som ordinær institusjon, og elevene ble flyttet til Tyrilisenteret i sentrum av Lillehammer, hvor behandlingen i større grad kunne tilpasses livet som elevene skal ut i etter døgnbehandling. 

To karer brettet opp ermene og gjøv løs. Gunnar Engen og Roy Evensen har vært gjennom det meste; skrapt tyggegummi fra vegger, solgt møbler, fått opp gardiner, organisert gulvlegging – slik at Tunet nå kan huse opptil 80 personer.  

- Det er en blanding mellom leirskole og forsamlings- lokale, og ikke akkurat noe A4-tilbud. Men folk finner ro her. Det sitter i veggene, sier Roy, altmuligmann med kokking og brannvern som spesialområder. 

- Virksomheten dette året har dreid seg om alt fra planlagte aktiviteter der vi ellers ville leid hotell til helt akutte ting som stiftelsen har bruk for, sier Gunnar. 

Alle skal med

Denne dagen har de tatt imot 28 medarbeidere og 10 elever til Tyriliutdanning. Det er første bolk av en innføring i Tyrili som alle nye medarbeidere skal gjennom, og elever som har vært i Tyrili lenge, blir også invitert med.

- Jeg har bestemt meg for å slå til på alt jeg kan og ikke begrense meg selv, sier Tom Erik, som er elev på Tyrilihaugen.  Han har vært på enheten i Skien før, og synes det er kjekt å treffe igjen folk.

- Og så blir jeg kjent med andre folk på tvers i stiftelsen, det er veldig allright.  Da kjenner vi at vi er flere i samme båt, sier han. 

- Det er helt glimrende at vi har en plass til innkjøringsturer, konferanser og sånn. Og Roy gjør en kjempejobb, sier elev Tony. Han er også elev på Tyrilihaugen, som ligger ti minutter kjøring unna.
- Jeg vet at folk som har slitt i fellesskapet har fått arbeidsdager her med Roy. Det er litt utenfor-boksen-løsninger, og det er glimrende, sier han. 

Men noen løsninger er innenfor boksen og helt forutsigbare. For eksempel dugnaden. 

- Vi må vaske vinduer før frosten setter inn, sier Gunnar. Ingen av de 38 har noe imot det. Tyrilitunet er felles eie og alle må bidra. 

- Men vi venter til sola har tatt litt først, sier Randi Dalsaune. 

Det er de to som kjører første bolk med utdanning dette semesteret, en utdanning som for med- arbeiderne avsluttes med en hjemmeeksamen ved Høgskolen i Lillehammer. Tema er ideologi og historie og stiftelsesleder Ulf Jansen er også innom for å snakke om det. Men først er det selvsagt Ord for dagen. 

«Hva kan du eie, når selve livet er et lån». Med Arnulf Øverlands ord starter dagen. 

Kjøkkenbordsideologi

Tyriliutdanning er bare en av mange begivenheter dette året. Stiftelsen sparer ikke bare penger på denne løsningen. Roy og Gunnar er overbevist om at merverdien av å holde arrangementer akkurat på Tunet er stor. 

- Man vet at det har blitt drevet behandling her i 34 år, og at det var her det starta i det bittelille, sier Gunnar. 

Akkurat nå sitter gjengen på Tyriliutdanning og ser på kinofilmen "For harde livet", som ble filma på Tyrilitunet. 

- Før utvikla vi ideologien rundt kjøkkenbordet. Nå har vi tatt tilbake kjøkkenbordet her, sier Gunnar og ser ut. Ulf kommer og de to løfter hånda og hilser til hverandre, slik de har gjort det gjennom dette vinduet i 34 år.  

- Det er fint å ha et sted å samles. Og så kan folk være sammen på kveldene, så dette blir et møtepunkt for enhetene som vi savner i hverdagen, sier Gunnar. For som de lærer på Tyriliutdanning: det handler om å bygge lag. Bare slik blir man best mulig på rusbehandling.

Fremdeles i støpeskjeen

Roy og Gunnar har tatt mange valg, også av mindre filosofisk karakter. Skal vi ha billige eller dyre klesskap? Skal vi kaste dette gamle skapet eller skal det stå? Det ble iallfall nye senger og nattbord. 

- Folk synes det er godt å sove her, sier Gunnar.

- Og nå når vi er gjennom det første året, er barnesykdommene over. Vi har fått erfaring, og vet hva som trengs, sier Roy. 

For de har gjort noen få blemmer. For lite mat en gang. For mye snø og ingen som beherska det å kjøre traktor en annen gang. Roy har lært seg det nå. Et gedigent arrangement da stiftelsessamlinga for første gang ble avholdt her med rundt 180 medarbeidere.

- Men nå er maten til stiftelsessamlinga neste år allerede bestilt, forteller Roy.

Selv om planen fram til jul omtrent er full, har de begynt å skue inn i 2016. 

Og det er ikke bare stiftelsesaktiviteter som skjer her. Tyrilitunet er også et ansattgode som medarbeidere får lov til å leie i helger når ikke stiftelsen trenger stedet. I nærheten har man fine skiløyper og slalåmtrekk i Sjusjøen.  Men hvem skal få lov til å leie til hva?

- Vi har falt ned på at selskap er greit, men ikke fest. Og å låne hovedkjøkkenet koster ekstra, sier Gunnar. 

- Men jeg er ikke et ansattgode, sier Roy. 
- Jeg følger ikke helgene. 

Noen begrensninger har selv dette stedet.