Unge rusbrukere trenger omsorg og hjelp
Vår mangeårige erfaring er at straff ikke hjelper de fleste med rusproblemer, men gjør vondt verre.
Av Anders Dalsaune Jansen, leder i Tyrili.
En utbredt bekymring knyttet til regjeringens forslag til rusreform, er at den sende feil signaler til unge og føre til økt rusbruk. Vi har forståelse for bekymringen, men vil invitere til refleksjon over hvilke alternativer vi står overfor.
Foreldre tenker gjerne at de må unngå at barna deres eksperimenterer med rus, og for de fleste går det bra: et stort flertall av norske barn og unge har ikke prøvd illegale rusmidler. Men hva med de som eksperimenterer, tross foreldrenes formaninger? Eller som har så vondt, at de må ha noe å døyve smerten med? Er det da best at de risikerer straffereaksjoner for bruk og besittelse, for å skremme dem vekk fra den uønskede atferden? For noen få, som trolig ikke hadde utviklet et rusproblem uansett, kan straffetrussel ha en effekt. For mange vil det ikke ha det, noe de fleste av våre pasienter og deres pårørende kan underskrive på.
Straffens negative konsekvenser
Mange av de som kommer til oss, har ruset seg i mange år, tross sin unge alder. Mange har vært i fengsel, både en og flere ganger, de har skaffet seg et kriminelt nettverk og identitet som forbryter. Forskning viser at det er sammenheng mellom tidlig kriminell debut, kontakt med justisapparatet og fare for utvikling av kriminell og antisosial atferd. Identiteten og stigmaet som følger med, straffer også den enkeltes familie, pårørende og barn.
Våre stifinnerteam i fengslene møter mange av dem som har gått langt på veien med avhengighet og kriminalitet. Noen soner deler av straffen sin hos oss, mens de er i behandling. Omfattende gjeld, rulleblad og en «sovende» hjerne på grunn av langvarig eksponering for ulike substanser gjør det ikke enklere å motta behandling. Eller for den del å gå videre til et mer normalisert liv med jobb, bolig, fritidsaktiviteter og sosialt nettverk.
Rusavhengighet er et helseproblem
Da Tyrili startet på begynnelsen av 1980-tallet, tok vi imot ungdommer som var tvangsplassert hos oss av barnevernet. Tvangsbruken var kontroversiell, men vi argumenterte med at rusen utgjorde den egentlige tvangen, som vi skulle fri dem fra. Ved å tilføre ungdommene kunnskap og konfrontere dem med livene de levde, ville vi sette dem i stand til å ta et oppgjør med rusen og identiteten som misbruker, som vi sa da. Den politiske målsettingen var på dette tidspunktet et narkotikafritt samfunn.
Tyrili har for lengst sluttet med tvang, og politikerne har forlatt nullvisjonen, til fordel for en mer realistisk tilnærming til et samfunnsproblem som angår oss alle: Ingen grisgrendt bygd eller forblåst øy kan lukke øynene for det som i dag bare er en bytur eller noen museklikk unna. I 2004 kom den første rusreformen, som ga rusavhengige pasientrettigheter og likestilte dem med andre behandlingstrengende i helsevesenet. Synet på rusavhengighet som et moralsk og strafferettslig anliggende, har likevel hengt igjen i mange deler av samfunnet. Rusreformen som forhåpentligvis vedtas av Stortinget snart, er en naturlig fortsettelse av reformen fra 2004, og vil endelig plassere problematisk rusbruk der det hører hjemme: som et helseproblem man skal få behandling for. Vi støtter stemmene på fagfeltet som tar til orde for at rusreformen bør følges av nye reformer, innen behandling og forebygging av rusavhengighet.
Må unngå utenforskap
Rusen har sin egen dynamikk. Mange begynner for å takle andre problemer – sosiale, fysiske eller psykiske. Etter hvert blir rusen et problem i seg selv, sammen med de opprinnelige problemene. På toppen kommer brennmerket ved å være på utsiden av flokken. Skammen gjør behovet for å ruse seg enda større. For mange blir avhengigheten noe man må leve med hele eller store deler av livet.
Rusmidler blir selvsagt ikke legalisert med rusreformen. Å bli innkalt til en samtale om rusbruken din, med foreldre til stede om du er mindreårig, er ikke en reaksjon de fleste unge mennesker tar lett på. For foreldrenes del, er det den store skrekken. Å risikere å bli visitert og fratatt rusmidlene du har kjøpt, er heller ikke attraktivt. Viktigere er likevel synet på rusavhengighet som kommer med reformen: hvis rusbruken din kommer ut av kontroll, betyr det ikke at du er kriminell og et dårlig menneske. Det betyr at du har et helseproblem, og skal få tilbud om behandling. Blir problemet stort nok, kan du bli pasient. Vi håper kommunene kjenner sin besøkelsestid, og bruker de pålagte samtalene til å bygge gode allianser med sårbar ungdom.
Det viktigste signalet vi sender til unge mennesker, hvis rusreformen blir vedtatt, er at vi ikke skal stigmatisere og brennmerke deg, og sende deg videre i ditt utenforskap, om du har brukt et illegalt rusmiddel. Du har verdi i deg selv og skal møtes med respekt, der du er. Tilbys faglig fundert hjelp, hvis du har behov for det.