VEIEN TILBAKE

Av Ulf Jansen, leder i Tyrilistiftelsen

For enkelte mennesker finnes det ikke noe som er mer verdt å ønske seg enn et helt vanlig liv. Men veien tilbake til normalsamfunnet er mer kronglete enn den trenger å være.

Tyrilistiftelsen hjelper rusavhengige tilbake til et liv i frihet og optimisme. Men etter et liv i rus, kan det å plutselig stå overfor en normal hverdag fortone seg som skremmende. Det at veien til suksess ofte går gjennom et NAV-kontor, kan etter sommerens NAV-historier ta luven av selv den mest garvede heroinist.  

I fem år har Tyrili derfor hatt dedikerte medarbeidere som har jobbet opp mot NAV gjennom prosjektet «Tett På». Hovedmålsettingen har vært å sikre at våre pasienter har helhetlige og realistiske planer for hva som vil skje etter at de blir utskrevet fra vår institusjon. I samarbeid med «Tett På»-koordinatoren har de rusavhengige satt seg mål om å utdanne seg eller  kvalifisere seg for ordinært arbeid på annen måte. Målene har blitt befestet i en aktivitetsplan som skal godkjennes av NAV. Resultatet er slående: av 122 innsendte forslag til aktivitetsplaner, har 119 blitt godkjent. Med andre ord: I 97,5 prosent av tilfellene står våre brukere igjen med en godkjent plan i hånda, en plan som har dannet grunnlag for arbeidsavklaringspenger fra NAV, og dermed også en billett inn i det norske hverdagslivet. Slik får de mulighet til å komme i stabilt lønnet arbeid, i samarbeid med en attføringsbedrift eller gjennom arbeidspraksis i en ekstern bedrift – og de kan løfte hodet og gjøre nytte for seg.

Tilbakemeldingen vi får fra våre brukere, er lettelse. De færreste tror de hadde klart å få til dette papirarbeidet på egen hånd. NAV-systemet stiller strenge, formelle krav til papirer, dokumentasjon og attesterte kopier, og stammespråket er vidt forskjellig fra en tidligere rusavhengigs tungemål. Etter å ha levd i 20 år i et liv preget av rus og uorden, kan det å skaffe til veie en dåpsattest være en polekspedisjon i seg selv. 

Fagfolk flest er enige om hva som skal til for at en person skal klare å holde seg rusfri etter at behandlingen er over. En god boligsituasjon, en meningsfull fritid, et godt nettverk og det å ha et arbeid å gå til, er avgjørende. Jobben strukturer dagen og uka, og er en kilde til å bygge ny identitet og oppleve egenverdi og mestring. Men det å klare overgangen til en ny hverdag er for tidligere rusavhengige en kraftanstrengelse i seg selv. I en slik situasjon har man ikke krefter til i tillegg å skulle hamre seg gjennom et NAV-system som også for ressurssterke vinnertyper virker nokså ugjennomtrengelig.

Det vi har vært så stolte av å kunne tilby, er en slags los-tjeneste gjennom NAV-systemet for en av de svakeste gruppene i samfunnet. Tett oppfølging og hjelp i møte med NAV bidrar vesentlig til å minske glippsonen mellom behandlingsinstitusjonen, kommunene og den statlige velferdsforvaltningen. Vi vet at vår pasientgruppe er spesielt sårbar i disse overgangene.

Også de NAV-ansatte er fornøyde med samarbeidet, og synes «Tett På» har ført til at det har blitt gjort en god og grundig jobb med de rusavhengige, en jobb de umulig kunne gjennomført selv med sine tresifrede antall brukere i porteføljen. Samarbeidet bidrar med andre ord til å styrke en av kjerneintensjonene bak samhandlingsreformen, nemlig å få ulike ledd i helsetjenesten til å jobbe bedre sammen og sørge for at vi ikke mister folk i disse overgangene.

En los rettleder skip i ukjent farvann. Nå er det opp til den nyvalgte regjeringen om våre loser skal forsvinne når året er omme. «Tett På»-prosjektet avsluttes ved utgangen av 2013 og til tross for gode, dokumenterte resultater, vil verken den avtroppende regjering eller NAV støtte et videre arbeid. Når den nye regjeringen nå sier at det skal bli vanskeligere å falle av underveis med et mer sammenhengende behandlingsløp, kan løsningen nettopp være et slik los-system. Dessuten må den nye helseministeren og arbeidsministeren anerkjenne at behandlingen ikke er ferdig når pasienten skrives ut av institusjon. Rusavhengighet må betraktes som en kronisk sykdom, og den syke trenger tett oppfølging når han skal planlegge og gjennomføre overgangen til det virkelige livet. Først da blir intensjonen bak samhandlingsreformen ivaretatt. 

Hvis disse hullene ikke tettes, vil resultatet være at en allerede svak gruppe risikerer å stå enda mer forlatt i møte med systemet. Dersom barrierene blir for høye, er veien tilbake til rus kort. I stedet for å utvide tilbudet til flere utsatte grupper, blir en ordning som hindrer reinnleggelser og kostbare svingdørspasienter lagt ned. Dette er ikke i tråd med samhandlingsreformen, og det er heller ikke i tråd med de borgerlige partienes løfter om en styrking av rusomsorgen, fra forebygging til ettervern, bolig og arbeid. Men mest av alt er det en tragedie for de livene som blir berørt. 

Kronikken sto på trykk i Rus og samfunn nr. 6/2013.