– Verdens beste velferdsstat må begynne å spørre brukerne

Av Anders Bisgaard, kommunikasjonsansvarlig i Tyrili

– Mine foredrag er deprimerende.

Thomas Ergo, journalisten som tidligere i år vant Fagrådets pris for godt rusfaglig arbeid, for sine lange reportasjer om svikt og unnfallenhet i barnevernet og andre instanser, advarte like godt først som sist.

Han var invitert av Tyrili og Fagrådet til taket på Tyrili Arena Arendal, for å innlede til en debatt under Arendalsuka om hvorvidt rettighetene til utsatte grupper brytes oftere.

¬ Jeg kunne jo selvsagt bare svare «ja» og runde av etter det, sa Ergo.

– Isteden skal jeg benytte anledningen til å reflektere over spørsmålet ved å se på noen av sakene jeg har jobbet med opp gjennom årene.

Mener selv de har gjort en god jobb
Saken om «Glassjenta» ble norgeshistoriens lengste avisreportasje og et eget bilag i Stavanger Aftenblad. Fortellingen om barnevernsjenta ingen så eller lyttet til, har fått politikere og andre med makt og innflytelse til å lytte, og gjøre endringer.

Ergo har skrevet om Mona fra Harstad, som ikke ble trodd da hun varslet om at lederen ved den vernede bedriften hun jobbet for, hadde sex med henne. Da saken til slutt ble rullet opp, viste det seg at han hadde tre slike «hemmelige kjærester».

Han har skrevet om Jonny, som sommeren 2010 ble torturert til døde av vennegjengen sin i en leilighet i Stavanger.

Han har skrevet om rus og psykisk helse-pasienten Siw, som døde i påsken 2015, til tross for at flere kommunale etater hadde slått alarm like før.

Mange av sakene Ergo har skrevet om, har en fellesnevner: Kommunen og hjelpeapparatet mener de har gjort en god jobb. Den aktuelle saken har vært «et uheldig enkelttilfelle.»

De det gjelder, har prøvd å si fra, men de har ikke blitt lyttet til.

Spør ikke brukerne av velferdsstaten
Noe av problemet er holdninger hos ansatte i hjelpeinstansene. «Jeg vet hva du trenger.»
Likevel er det ikke der hovedproblemet ligger, mener Ergo. Den mest grunnleggende svikten, er at hjelpeapparatet sjelden går tilbake og ser på sakene de har jobbet med, evaluerer dem og setter inn tiltak for å bli bedre.

Som forbrukere blir vi spurt hele tiden om hvor fornøyde kunder vi er, hva vår opplevelse av en telefonsamtale med kundeservice eller et butikkbesøk var. En slik tilbakemelding blir ofte ikke brukerne av offentlige tjenester som rusbehandling, barnevern, etc. bedt om.

– Kanskje skal det som kalles verdens beste velferdsstat være flinkere til å innhente tilbakemeldinger fra brukerne? avsluttet Ergo sin innledning, før panelet kom opp på scenen: pasientombud i Oslo, Anne-Lise Kristensen, generalsekretær i foreningen Barn av rusmisbrukere (BAR), Marius Sjømæling, og leder i Tyrili og styreleder i Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, Anders Dalsaune Jansen. Samtalen ble ledet av Fagrådets leder Jan Gunnar Skoftedalen.

Panelet ble spurt om de var overrasket over det Ergo fortalte.

– Vi har måttet håndtere brudd, overgrep og alvorlige saker innenfor vårt system også, men det skjer heldigvis sjelden. Det er rystende å høre at det på noen områder skjer så systematisk, sier Tyrili-leder Anders Dalsaune Jansen.

Han fortalte at Tyrili systematisk bruker feedbackverktøy for å få tilbakemeldinger fra pasientene om hvordan de opplever behandlingen og samarbeidet med behandlerne, og tilbyr veiledning, kurs og videreutdanning som redskaper for at medarbeiderne skal reflektere og lære.

– Bruddene skjer mot de med minst stemme
Marius Sjømæling fra BAR ga uttrykk for at han i mindre grad enn Jansen ble overrasket over Ergos oppsummering.

– Dette startet ikke for ti år siden. Etter Christoffer-saken fikk ingen fikk smekk på lanken, selv om en liten gutt ble mishandlet med døden til følge. Det har vært systematiske lovbrudd i mange år, og en kan lure på hvor mange barnevernreformer vi må gjennom før det blir bedre. Jeg blir stadig provosert over holdningen «vi har gjort det vi skal.» Vi har begynt å snakke om menneskerettighetsbrudd når det gjelder voksne, men straks det er snakk om barn, blir det tydeligvis mer komplisert.

Kort tid etter at Sjømæling og alle vi andre kom til Arendal, tikket det straks inn en tekstmelding fra kommunen på mobilene våre: «Takk for at du følger smittevernreglene!»

– Men legen har aldri spurt meg: «Hvordan var dette?» Og slik har det vært helt siden jeg var liten, derfor stoler jeg ikke på voksne den dag i dag – selv om jeg er blitt en voksen mann på snart 40 selv. Poenget er vel at det er viktig å bli møtt, og der er vi ikke enda. Bruddene skjer mot de som har minst stemme, uavhengig av alder, sier Sjømæling.

– Lite opptatt av om tiltak virker
– Jeg er ikke imponert over brukerundersøkelser, kunngjorde pasientombud Anne-Lise Kristensen.

Hun viste til Pasop-undersøkelsen, hvor brukertilfredsheten ved norske sykehus har blitt undersøkt gjennom mange tiår.

– Hva skårer de dårligst på? Jo, pasientmedvirkning. Og det gjorde de for 70 år siden også! De skårer dårlig på samarbeid med andre institusjoner, og for hvordan de tilrettelegger for utskrivelser. Disse tingene gjør de for dårlig, og det vet de. I vår verden er man veldig opptatt av å iverksette tiltak, men dessverre ikke like opptatt av om de virker.

Kristensen trakk fram et konkret eksempel fra rusfeltet, hvor en rusinstitusjon ved et stort sykehus begrenset tilbudet drastisk da pandemien satte inn i fjor vår. Pasientene fikk være mindre ute og tilbudet om gruppeterapi bortfalt, blant annet. Dette til tross for at helsemyndighetene anbefalte alle å være ute, og gruppeterapirommet fortsatt ble brukt til uinnskrenket tv-titting. Da pasientombudet kom på banen, innrømte ledelsen ved institusjonen at dette var pinlig, og sammen fikk de til en endring til det bedre for pasientene.

Kristensen trakk også fram det som skjedde med brukerrommet på Prindsen mottakssenter i Oslo. Rommet ble stengt tidlig i pandemien, fordi de som jobbet der skulle jobbe koronarelatert andre steder. Da sommeren kom, hadde de ansatte behov for ferie, og Prindsen forble stengt fram til høsten.

– Er vi sikre på at det var det beste valget? Kunne ikke de ansatte fått lov til å fortsette å jobbe der? Dette hadde man ikke gjort mot mange andre pasientgrupper! slo hun fast.

– Ikke holdningene det står på
– Tankegangen er at «bare vi har sterke nok tiltak, beskytter vi den enkelte mot seg selv.» Dette gjelder ikke minst i møte med barn, selv om barnekonvensjonen er en del av norsk lov. Jeg tror kommunene har rett i at de har gjort alt helt rett, i sakene Thomas Ergo forteller om. For det er slik systemet er: det er bygd for at det skal ta vare på seg selv, konstaterte Sjømæling.

Da Ergo jobbet med saken om «glassjenta», var ett aspekt at det ble brukt mye politimakt mot henne. Det neste prosjektet ble å undersøke hvor mye politimakt som brukes i barnevernet. Dette er nå dokumentert, ifølge Ergo for første gang.

– Politiet hadde 2800 oppdrag for barnevernet på ett år. Hovedsakelig som følge av at de er blitt tilkalt av barnevernsinstitusjoner. Sivilombudsmannen er dypt bekymret for menneskerettighetsbrudd. I verdens beste velferdsstat har vi blinde flekker, sier Ergo.

Han tror ikke det først og fremst er dårlige holdninger som er problemet, når rettigheter brytes og hjelpeapparatet svikter de mest sårbare og utsatte.

– Jeg møter så mange i hjelpeapparatet med strålende holdninger, mye bedre enn mine egne, selv om det selvsagt også fins noen råtne egg og folk som har en dårlig dag. Det som mangler, er i mange tilfeller en ledelse som jobber hardt for de gode systemene, hvor evaluering og læring er naturlig del av prosessen. Ikke alle etater er så interessert i det. Noen vil helst snakke om hvor flinke de er.