Tekst og foto: Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Publisert 5. juli 2022 | Anslått lesetid: 7 minutter

Hva tar pasienter i døgnbehandling for rusavhengighet med seg videre på livsveien som noe positivt, som de kan dra nytte av? Hva opplever de som verdiløst, og er det noe de mener har hatt negativ effekt på tilfriskningsprosessen deres? Hvordan tenker de at livssituasjonen deres i dag, har blitt påvirket av de opplevelsene de hadde, på godt og vondt, i behandling?

Disse spørsmålene har to forskere fra Tyrili FoU, Turid Wangensteen og Jacob Hystad, dykket ned i, i en vitenskapelig artikkel basert på kvalitative dybdeintervjuer med elleve tidligere pasienter i døgnbehandling. Alle elleve var pasienter i Tyrili i 2016, og intervjuene ble gjennomført sommeren og høsten 2020, altså fire–fem år etter at de var ferdige i behandling.

Mange forteller om positive erfaringer
For å ta den gode nyheten først: Til tross for at de fleste av de elleve informantene har strevd med psykiske vansker og rusbruk i årene etter behandling, forteller de om positive erfaringer, og en opplevelse av å ha fått hjelp med problemene sine, mens de var i behandling.

Områdene flest opplevde som verdifulle, kan grovt sett deles inn i tre temaer:

  • Utvikling av selvtillit og fremtidsoptimisme
  • Utvikling av strategier for å håndtere stress og negative følelser
  • Utvikling av relasjoner til familie og venner

Når det gjaldt utvikling av et godt selvbilde og tro på fremtiden, ble medarbeiderne ved døgnenheten trukket fram som avgjørende. Informantene la stor vekt på situasjoner som fikk dem til å føle at noen syntes de var viktige, at de var til å stole på, at noen satte pris på dem og hadde omsorg for dem.

«Ingrid» (31) beskriver det slik:

«De som jobbet ved enheten var så sympatiske, at ingen av oss hadde lyst til å bruke rusmidler mens vi var i behandling. Vi respekterte stedet og de som jobbet der, ikke fordi de var strenge, men fordi de var så menneskelige. De behandlet oss med respekt, på samme måte som de behandlet hverandre … Jeg har fortsatt den følelsen med meg, fire år etter at jeg var ferdig i behandling. Jeg tror det at jeg ble behandlet med respekt, hjalp meg å stole på andre i hjelpeapparatet senere. Tidligere tenkte jeg på alle i hjelpeapparatet som fiender.»

Artikkelen fortsetter under bildet.Murvegg med sprekk og et vindu som speiler bygg i rødt og gult.

«Hannah» (39) sier det rett ut:

«Det at de som jobbet der, hadde troen på meg, hjelper meg fortsatt å tro på at jeg er verdifull og viktig for barna mine». 

 

Jonas (37) trekker på sin side fram hvordan medpasientene fikk ham til å føle tilhørighet og at han hadde verdi.

Mangel på opplevelse av respekt og samarbeid
I døgnbehandling kommer medarbeidere og pasienter tett på hverandre. Pasientene bor på enheten mens de er i behandling, og pasienter og medarbeidere vasker sammen, spiser sammen og jobber sammen i arbeidslag. Relasjonene som skapes, både mellom pasienter og behandlere og pasientene imellom, er sentrale i den enkeltes utviklingsprosess.

Holdningen informantene opplevde å bli møtt med av behandlerne, er av avgjørende betydning for utbyttet av behandlingen og følelsen informantene sitter igjen med etterpå. Ikke alle er fornøyd med hvordan de opplever å ha blitt møtt.

 

«Peter» (29) uttrykker sitt inntrykk av medarbeiderne slik:

«De hadde ovenfra–og–ned–holdning, som om de gikk på høye heler hele tida. De hadde hang-up på idiotiske regler og behandlet oss, pasientene, som barn … Jeg tror de fleste behandlere er ute av stand til å behandle personer med rusavhengighet som likeverdige mennesker … Hvis medarbeiderne ved enheten hadde vært mer interessert i å samarbeide, ville jeg antagelig hatt en bedre livssituasjon i dag.»

«Anne» (29) opplevde at hun ikke ble hørt eller respektert av behandlerne:

«Behandlerne tvang meg til å flytte til en annen behandlingsenhet fordi jeg brukte rusmidler for mange ganger, men jeg ville fortsette prosessen min ved den første enheten. Jeg følte meg sviktet og mindre verdt, siden de ikke lyttet til meg (…).»

Artikkelen fortsetter under bildet.Tom fotballbane i et urbant område, med et fabrikkbygg i bakgrunnen.

Når det gjelder innholdet i behandlingen, viser analysen av materialet i forskningsprosjektet at de tiltakene og aktivitetene som av noen opplevdes som verdifulle, av andre ble betraktet som verdiløse, eller til og med skadelige.

Det kanskje beste eksempelet på dette, er samlingene med alle pasienter og medarbeidere som gjerne blir gjennomført etter en rusepisode på enheten. Pasienten som har brukt rusmidler, forventes å snakke om og reflektere over det som har skjedd, mens de andre pasientene hører på og gir tilbakemeldinger. Gjennom intervjuene kommer det fram at de mannlige pasientene opplevde disse samlingene som nyttige og reale, og verdsatte tilbakemeldingene fra andre. De kvinnelige informantene, derimot, kritiserte dette behandlingstiltaket.

«Tina» (30) uttrykker det slik:

«Å få positive tilbakemeldinger er én ting, men å bryte folk ned …? Det var sikkert en grunn til at man gjorde det på den måten, men det ga ingen mening. Jeg var ikke stolt over meg selv da jeg hadde brukt rusmidler, men de andres kommentarer gjorde det mye verre. Jeg og mange andre har opplevd mobbing da vi gikk på skolen, og jeg fikk flashback til den tida. Samlingene hjalp meg ikke å slutte å bruke rusmidler – snarere motsatt!»

Tar til orde for samarbeidsorientert behandling
Også andre informanter beskrev følelsen av ikke å bli sett, respektert og støttet som ødeleggende for tilfriskningsprosessen deres. Tyrili jobber recovery-orientert, med fokus på de individuelle og sosiale prosessene den enkelte gjennomgår på veien mot et bedre liv. Målet er ikke nødvendigvis rusfrihet for alle; høyere livskvalitet, samtidig som man stadig klarer å takle symptomene på ruslidelsen bedre, kan for mange være et mer realistisk mål. I denne prosessen er relasjonene og hvordan man involveres i egen behandling – om man får en opplevelse av deltagelse og empowerment – av avgjørende betydning.
Wangensteen og Hystad mener studien viser at dette i en del tilfeller gjøres i for liten grad, noe som går ut over behandlingsutbyttet, så vel som recoveryprosessen etter at man er ferdig i behandling. De tar derfor til orde for at en del medarbeidere innen rusbehandling bør tilstrebe en ny tilnærming til faget sitt og måten de utøver det på:

«Vi antyder at en mer samarbeidsorientert behandlingsfilosofi vil være verdifull, både for støtten og behandlingen vi kan tilby pasientene våre, og for evnen vår til å gi dem en opplevelse av empowerment, inkludering, deltagelse og opplevelse av trivsel, på deres egne premisser,» skriver de to forskerne fra Tyrili FoU.

Livskvalitet, trygghet og mening i tilværelsen etter døgnbehandling

  • Forskerne Turid Wangensteen og Jacob Hystad har dybdeintervjuet elleve tidligere pasienter i Tyrili 
  • Av disse var seks kvinner og fem menn, alle i alderen 30 til 45 år
  • Temaet var hvordan livet har vært i de fire årene etter at de avsluttet døgnbehandlingen i Tyrili
  • Den vitenskapelige artikkelen Trust and collaboration between patients and staff in SUD treatment: A qualitative study of patients’ reflections on inpatient SUD treatment four years after discharge ble publisert i tidsskriftet Nordic Studies on Alcohol and Drugs 4. april 2022.
  • Denne artikkelen er den tredje i en serie på tre, og fokuserer spesielt på hvilke tiltak i behandling informantene opplevde som henholdsvis nyttige, unyttige og skadelige, og på hvilken betydning måten man blir møtt på av fagpersoner i rusbehandling, har for tida etter at man skrives ut.
  • Artikkelen er basert på en kvalitativ delstudie av etterundersøkelsen Tyrilikohorten 2016