Tekst og foto: Anders Bisgaard, kommunikasjonsansvarlig i Tyrili | Publisert 7. oktober 2021 | Anslått lesetid: 7 minutter

Se for deg at du har vært i døgnbehandling for rusavhengighet i ett år. Du har deltatt i arbeidslag og gått i terapi. Du har innarbeidet nye rutiner og skapt relasjoner til mennesker rundt deg, mens du har sett årstidene komme og gå. Du har jobbet med ting som har vært vanskelige for deg, i det livet du har levd til nå. Du kan ha fått ordnet opp i en skakkjørt økonomi, forhandlet ned gjeld og skaffet en nedbetalingsplan. Kanskje har du skaffet deg en jobb. Kanskje står en bolig og venter på deg, kanskje ikke. Nå er du vel klar for å møte verden. Eller?

– Den enkelte må selv vurdere hva som er et godt liv. Døgnbehandling kan være et skritt på den veien, men er veldig ofte ikke tilstrekkelig, sier Turid Wangensteen, forsker i Tyrili.

Hun og Jacob Hystad har intervjuet elleve personer, seks kvinner og fem menn i alderen 30 til 45 år, om hvordan livet har vært i de fire årene etter at de avsluttet døgnbehandlingen i Tyrili. I en fersk vitenskapelig artikkel prøver de å beskrive prosessen den enkelte går gjennom, ved å se den i et vidt og helhetlig perspektiv. Sentralt i forsøket på å forstå, står Recovery-begrepet, som handler om den enkeltes individuelle vei til livskvalitet og mening, med hjelp fra omgivelsene.

Wangensteen og Hystad fant fem temaer som skilte seg ut som spesielt viktige for informantene:

• Forståelsen av egen rusbruk
• Behovet for trygghet
• Betydningen av nære relasjoner
• Opplevelsen av deltakelse og tilhørighet
• Behovet for fortsatt støtte og behandling

Forståelsen av egen rusbruk
Hvilket mål man har for behandlingen i Tyrili, varierer fra pasient til pasient. Noen ønsker å bli helt rusfrie, mens andre tenker at det viktigste er at rusmidler ikke skal kontrollere dem og hverdagen. Livskvalitet og mestring av hverdagen er andre mål som en del sikter mot.

Gjennom intervjuene ble det klart at alle unntatt én informant, hadde brukt rusmidler etter at de ble skrevet ut. Bruken varierte fra noen få rusepisoder til lengre og omfattende perioder med rusbruk. Informantene inkluderte selv bruk av alkohol i dette. Noen opplevde det som helt uproblematisk, andre hadde valgt å ikke drikke mer, slik som Jesper, 37. Etter den siste rusperioden, som han omtalte som destruktiv og i forbindelse med en depresjon, valgte han å kutte ut alkoholen. 

Jeg hadde jo aldri noe alkoholproblem, men jeg forsto at rusproblemet ble opprettholdt så lenge jeg drakk. Jeg tror ikke hjernen skiller mellom ulike rusmidler. (…) Russuget ble mye verre når jeg drakk.

Jane, 31 hadde leilighet og jobb på plass, og var optimistisk da hun avsluttet behandlingen i Tyrili. Hun forteller: 

Det ble for mye for meg. Jobb, traumeterapi på DPS, og så gå hjem – så ble jeg sittende der, helt alene med hodet mitt – det ble for mye. Jeg begynte å drikke og røyke hasj, så møtte jeg en gal fyr som banka meg opp og raserte leiligheten ... Nå har jeg vært helt nykter noen måneder, og jeg har jobb og en snill kjæreste, og det går bra.

Sara, 30, hadde ruset seg jevnlig siden hun ble skrevet ut. Hun forsøkte å finne en ok måte å leve med rusbruken på.

Jeg håper jo at jeg en dag skal klare meg uten rus. Men, kanskje jeg aldri kommer til å slutte helt og bli nykter for resten av livet. Folk går jo ulike veier ...

Behovet for trygghet
Å ha et trygt sted å bo, økonomisk forutsigbarhet og å slippe å leve med vold, er avgjørende i prosessen med å skape seg et godt liv etter behandling. Ingen av disse tingene er noen selvfølge.

Line, 39, bodde i kommunal bolig i et belastet nabolag i nesten to år etter at hun ble utskrevet fra Tyrili. I denne perioden brukte hun rusmidler i perioder på tre-fire måneder, mellom korte innleggelser for rusbehandling. Hun assosierte leiligheten med rusbruk, vold og politibesøk.

Nav kastet meg ut av leiligheten på grunn av problemer med andre folk, politirazziaer, også videre. Jeg brukte mye amfetamin og GHB i den leiligheten, og jeg hadde en voldelig kjæreste. Den leiligheten representerte så mange dårlige minner for meg … I to måneder hadde jeg ikke noe sted å bo, før de fikk tak i en ny leilighet til meg. Her føler jeg meg trygg. Endelig har jeg et sted hvor barna mine kan komme på besøk. Det betyr mye for meg!

Når det gjaldt økonomi, hadde et par av informantene betalte fulltidsjobber, mens flertallet mottok trygdeytelser. De som måtte klare seg på lav inntekt, strevde med å få endene til å møtes.
Alle informantene hadde fått offentlig hjelp til bolig og/eller økonomi etter at de flyttet ut fra Tyrili. De beskrev dette som helt nødvendig hjelp.

Betydningen av nære relasjoner
Informantene brukte sterke følelsesuttrykk når de beskrev relasjonene til familie og venner. Noen beskrev foreldrene som svikere og drittsekker, andre hadde opplevd ubetinget kjærlighet og støtte. De som hadde rusfrie partnere, understreket viktigheten av det, slik Anders, 34, forteller:

Jeg begynte med sprøyter igjen … Samboeren min visste at jeg rusa meg, men så lenge jeg gikk på jobb og spiste og sånn. Så oppdaga hun at jeg injiserte …. Da ga hun meg valget om å slutte å ruse meg eller å kaste bort hele livet vårt sammen. Da slutta jeg – helt på egenhånd. 

Lisa, 45, flyttet til en ny by da hun var ferdig i Tyrili. Hun beskriver hvordan pandemien og restriksjonene har gjort det vanskeligere å etablere nytt nettverk:

Problemet er at jeg ikke har noen venner her. På grunn av korona er jo alle de stedene jeg kunne ha blitt kjent med nyktre folk stengt, så da blir det jo fort å henge med feil folk da.

Selv om informantenes familie, partnere og venner kunne forårsake traumatiske opplevelser og problemer, var de av avgjørende betydning i tilfriskningsprosessen, og bidro til å vekke gode følelser som kjærlighet og tilhørighet.

Opplevelsen av deltakelse og tilhørighet
Alle informantene understreket betydningen av å ha noe meningsfullt å gjøre. Det bidro til å holde seg rusfri, være i kontakt med andre mennesker, og føle seg normal og som en del av samfunnet. 

Jane, 31, visste at en jobb ville hjelpe henne å slutte å ruse seg. Saksbehandleren hos NAV mente at hun først måtte bli rusfri, så kunne hun få en jobb. 

Jeg prøvde å forklare det til henne – jeg ville ha en jobb først, fordi da ville jeg jo slutte å ruse meg. Hvis du har en jobb, så har du mat på bordet, du kan betale regninger og ha rutiner i hverdagen – ah, at folk ikke skjønner det!!

Sara, 30, deltok i ulike grupper drevet av frivillige organisasjoner, noe som var svært betydningsfullt for henne.

Jeg er med på yogagrupper og selvhjelpsgrupper. Da ruser jeg meg ikke dagen før jeg skal dit, og ikke den samme dag, og heller ikke dagen etter – så det hjelper mye.

Peter, 42, hadde ikke brukt rusmidler etter at han var ferdig med behandling.

Jeg har et godt liv. Jeg jobber og jeg har en familie – barn. Jeg er styreleder i borettslaget der jeg bor. Jeg har en jobb med mye ansvar. Ting går bra … Du vet, å ha et så bra sted å jobbe og en partner, det var avgjørende for meg … Jeg føler meg normal.

Behovet for fortsatt støtte og behandling
Alle informantene hadde mottatt psykologisk eller psykososial støtte og behandling etter at de var i behandling i Tyrili. Tre fikk substitusjonsmedisiner gjennom Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), mens åtte hadde vært i behandling for traumer, angst, depresjon, psykose, søvnproblemer eller ADHD. Noen hadde hatt nye innleggelser, i forbindelse med avrusning eller rusbehandling. 

En høy andel av pasientene i Tyrili, har vært i rusbehandling før. Mange av dem nettopp i Tyrili. Å snu et liv som har vært vanskelig i lang tid, er ikke gjort i en håndvending. Mange har også behov for bistand og oppfølging fra lokalt hjelpeapparat i lang tid etter endt behandling.

– Behovet for langvarig hjelp og støtte, er ikke et nederlag. Det er en anerkjennelse av personens sårbarhet og ressurser, og av vedkommendes egen opplevelse av behov for hjelp og støtte, sier Wangensteen.

– Handler om mye mer enn rusbruk
Recovery handler om å få et bedre liv, ved å hente frem de ressursene som bor i en selv, i et samspill med samfunnet og omgivelsene.

– En personlig og sosial recovery-prosess handler om at det er personens egen opplevelse av sin livssituasjon og livskvalitet som er det viktige. Noen kan leve gode liv, selv om de strever med psykisk helse, sosiale problemer og bruk av rusmidler. Recovery er ikke kun et individuelt ansvar, men handler vel så mye om omgivelsenes støtte og bidrag, sier Wangensteen.

I Verdens helseorganisasjon (WHO), norsk helsevesen og i Tyrili, blir rusmiddelavhengighet forstått med utgangspunkt i en biopsykososial modell. Vi tenker at rusproblemer utvikles og opprettholdes gjennom samspillet mellom biologiske og psykologiske faktorer og relasjonelle, sosiale, kulturelle og politiske elementer.

– På samme måte bør vi forstå prosesser som handler om å forsøke å få et bedre liv. Det handler om mye mer enn akkurat bruk av rusmidler, understreker Wangensteen.