Fikk napp på sitt livs første jobbsøknad

Hvordan jobber Tyrili for at elevene skal få jobb etter endt behandlingsløp? I en artikkelserie får du møte håpefulle og hardtarbeidende Tyrili-elever, arbeidsgivere som tenker utradisjonelt og Tyrilis nye IPS-team (TIPS). Dagens historie handler om Tyrili-eleven «Jan», som med bistand fra TIPS fikk napp på sitt livs første jobbsøknad.

Livet til Jan hadde ikke vært det enkleste før han startet rusbehandling i Tyrili. Han kom tidlig inn i feil miljø, og ble etter hvert et kjent ansikt for politiet. Da han havnet i fengsel sist, hadde han alvorlige rusproblemer og lite å se fram til i den andre enden.

– Jeg la en plan om å selge stoff og ruse meg når jeg kom ut igjen. Jeg tenkte: «Jeg gir faen», forteller han.

Underveis i fengselsoppholdet begynte han å se ting på en ny måte.

– Etter to-tre måneder begynte jeg å bli frisk. Jeg la en ny plan og bestemte meg for å følge den slavisk. Ikke være utålmodig, men investere noen år. Jeg hadde ruset meg i over 30 år, så ting var ikke snudd over natta. Målet i andre enden var jobb og egen leilighet, sier Jan.

I dag er han nærmere målet enn noensinne. Vi møtes på Tyrilisenteret i Lillehammer, sammen med teamleder for det nyopprettede Tyrili IPS (TIPS), Eva Tveit. IPS er en metode for å få mennesker med rusavhengighet og psykiske lidelser så raskt som mulig ut i ordinært, lønnet arbeid.

Les også: Nytt team skal skaffe Tyrili-elever jobb etter behandling

Nå sitter Jan foran meg i fullt arbeidsantrekk, i selvlysende farger som noen ukers arbeidspraksis har gjort en anelse mindre skrikende. Ballen begynte raskt å rulle etter at han og Eva snakket sammen for første gang.

– På kvelden den dagen vi pratet sammen for første gang, fikk jeg melding om at vi skulle møte arbeidsgiveren på onsdag. Mandagen etter var jeg i praksis. Jeg ble nesten tatt på senga av hvor fort det gikk. Jeg liker det, at det ikke går måneder med bare prat, sier Jan.

Åpen om fortida
Jan bor på Tyrilihaugen, et kvarters kjøring øst for Lillehammer. Der har personer med lang og omfattende rusavhengighet mulighet til å bo i trygge rammer over tid. Den nye arbeidsplassen til Jan ligger på nordsiden av Lillehammer, og der skulle han egentlig starte klokka 06.15 om morgenen. Det ble et problem når den første bussen fra Tyrilihaugen gikk først klokka 07.15. Med litt fleksibilitet fra arbeidsgiverens side, løste det seg imidlertid, og han fikk en ordning hvor han kunne begynne på jobb litt senere. Jan har vært åpen overfor arbeidsgiveren om fortida.

– Det har vært viktig for meg. Jeg orker ikke å måtte forklare meg i ettertid, sier han.

– Arbeidsgiveren var kjempeimponert over hvor ærlig du var. Jeg tror han synes det er interessert å være en del av dette og bidra til å gi noen en ny sjanse, sier Eva Tveit.

Jans oppgave er å kjøre truck på lageret til byggevareforretningen Gausdal Landhandleri, finne materialer som skal sendes av gårde til ulike byggeprosjekter og pakke dem. Lageret er fullt av kryptiske navn på hyller med forskjellige materialer (se for deg lageret på Ikea), og i begynnelsen kjørte Jan mye rundt og lette, forteller han.

– Nå vet jeg hvor de forskjellige hyllene er, og slipper å spørre så mye. Jeg har hatt flaks med arbeidsplassen, kollegene er hyggelige og behjelpelige. En dag fikk jeg en stor ordre på slutten av dagen, og da kastet alle seg rundt, så jeg skulle slippe å drive på utover ettermiddagen.

Trives med arbeidslivet
På arbeidsplassen har Jan fått en egen fadder som tar seg litt ekstra av ham. Jan merker at han trives med arbeidslivet.

– Det er godt å sitte på en buss på vei til jobb. Dra hjem sliten om ettermiddagen. Ha noe eget, som ikke er i Tyrili-regi. Lønna er et pluss, da får jeg litt bedre råd og slipper å sende meldekort. Det gjør noe med selvfølelsen.

Han setter også pris på å omgås folk som ikke har de samme problemene som ham selv.

– Jeg slipper alle historiene fra rusliv. Jeg blir matt av å prate om egne og andres problemer hele tida, og det er godt å være på en vanlig arbeidsplass med prat om vanlige temaer.

Bakgrunnen for at Eva Tveit tok kontakt med akkurat denne arbeidsgiveren, var at det var lyst ut noen stillinger der. Målet var at Jan skulle få en av dem, etter først å ha vist seg fram i arbeidspraksis. Han satte seg ned og skrev sin første jobbsøknad.

– Jeg er ikke noe god med pc, forteller han, og illustrerer hvordan han leter seg fram på tastaturet med én og én finger.

En ny mann
Jobbsøknaden ble sendt av gårde, og etter en evaluering gjort av arbeidsgiveren i samråd med Eva, gikk Jan videre i ansettelsesprosessen. Rett før påske fikk han beskjed om at han hadde fått jobben. Eva husker at hun så ham fra kontoret etter den første dagen i arbeidspraksis. Det var en ny mann hun så.

– Du kom gående i fullt arbeidsantrekk og med rak rygg. Det syntes at du hadde hatt en bra dag. Du bokstavelig talt lyste, forteller hun.

– Det er bra jeg har fått litt skitt på arbeidsklærne nå, så jeg ikke går rundt og ser ut som en fakkel lenger, kommer det kjapt fra Jan.

Ikke alt har vært like motiverende under behandlingsoppholdet i Tyrili, men Jan har visst at han har vært nødt til å gå gjennom det, for å nå målene han har satt seg om fast jobb og egen bolig. Nå har han målene i sikte. Jobben han har fått nå, er riktig nok bare sesongarbeid, så i november eller desember må han regne med å finne noe annet å gjøre. Jan og Eva kommer derfor til å jobbe videre med å kontakte aktuelle arbeidssteder og søke på jobber. Det er uansett en god start. Jan ser på meg med et klart, blått blikk.

– Jeg nærmer meg sluttprosessen. Det har vært mye kjedelig som jeg ikke har hatt lyst til, samtalegrupper og slike ting, som jeg har vært nødt til å gjennomføre for å komme hit. Det viktigste har vært å kutte kontakten med alle gamle, kriminelle kjente. Og å være tålmodig. Ta tida til hjelp, og ikke stresse. Det er ikke alltid like lett.

«Jan» ønsker ikke å identifiseres eller å stille opp på bilder. Denne artikkelen er derfor illustrert med bilder tatt på Tøyen torg i Oslo, som rustes opp nå i vår.