I fjor høst kom den første artikkelen i doktorgradsprosjektet til Tyrili-forsker Turid Wangensteen. Her hadde hun intervjuet tolv barn av rusavhengige, for å få kunnskap om hvilke tanker og følelser som hadde opptatt dem i oppveksten og hvilken hjelp de hadde fått til å håndtere sin livssituasjon.

– Mitt utgangspunkt var å finne ut hvem som snakker med barn av rusavhengige, hva de snakker om og hvilke forklaringer som blir gitt på foreldrenes problemer. Jeg fikk ikke svar på hvem, men at det var ingen, eller i hvert fall veldig få, som snakket med dem. Det var overraskende, og skremmende, fortalte Wangensteen.

Les også: Samtalene som aldri fant sted

Nylig kom den andre artikkelen i Wangensteens doktorgradsprosjekt, «Foreldreskap og rus – den tause skammen». Artikkelen er skrevet sammen med Sigrun Dalsaune Jansen og Astrid Halsa, og publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr. 1/2019. Her borer artikkelforfatterne videre i problemstillingen. De har intervjuet 7 pasienter i rusbehandling som har barn, samt 18 behandlere med rollen som barneansvarlig, alle i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), som også Tyrili er en del av. Målet var å finne ut hvorfor samtalene mellom hjelpeapparatet og barna ikke finner sted.

I artikkelen peker Wangensteen, Jansen og Halsa på at samfunnet legger opp til noen idealer for godt familieliv som rusavhengige ofte ikke lever opp til. De sliter med å skape trygge rammer for barna sine og opplever å bli stigmatisert av omverdenen. Med stigmaet følger skam, som kan overføres til barna og gjøre at rusproblemene blir noe man ikke snakker om. Denne kulturelle skammen kan være en nøkkel til å forstå hvorfor barne- og familiesamtaler i liten grad blir gjennomført, mener Wangensteen og de andre artikkelforfatterne:

Det kan ha oppstått en felles idé om at slike samtaler er så krevende for alle parter at det er best å la barna være i fred og håpe at noen andre voksne snakker med dem.

– Når en person med rusavhengighet ikke klarer å ta vare på barna sine, blir skammen dobbel. Også behandlere preges av skammen knyttet til at et menneske mister kontrollen i så stor grad at det får alvorlige konsekvenser for barna. Med skam følger ofte en taushet, en idé om at det kan gjøre vondt verre å snakke om det. Det går ut over barna, som blir sittende alene igjen med sine spørsmål, følelser og tanker, sier Wangensteen.

Motstand hos behandlere og pasienter 
De konkrete årsakene til at samtalene ikke finner sted, er å finne både hos behandlerne, hos pasientene og på organisasjonsnivå. For behandlernes del, er det særlig tre årsaker:

• De tror at andre i behandlingsapparatet tar ansvar
• En del føler seg utrygge på å snakke med barn
• De opplever at pasientene er skeptiske til at barna involveres

En barneansvarlig ved en langtids døgnavdeling sier:

Primærkontaktene er redde for å gjøre vondt verre for barna. Det er kanskje spesielt vanskelig for dem som ikke har barn selv, som er utrygge i forhold til det å snakke med barn. (…) Så det er nok ikke ofte slike samtaler, nei.

Når det gjelder foreldrene som er i behandling for rusavhengighet, har ingen av deltakerne i Wangensteens studie opplevd at de ansatte der de er innlagt, har snakket med barna om deres behov for informasjon og oppfølging. Dette gir pasientene imidlertid uttrykk for at de heller ikke ønsker. Én uttalt frykt, er at behandlerne skal kontakte barnevernet. En far og pasient (37) sier:

Jeg er veldig skeptisk til at ansatte i behandling skal bry seg med ungene. Det har vært noen veldig uheldige episoder der de egentlig lager masse krøll (…)

Wangensteen er overrasket over at behandlerne opplever det som vanskelig å få samtykke av pasientene til å invitere barna til samtaler. 

– Jeg tenker at det handler om måten man introduserer temaet på. Hvordan behandlerne klarer å skape trygghet nok til at pasienten ser at det kan være viktig for barna, sier Wangensteen.

Usikre foreldre og manglende prioritering
Foreldrene gir også uttrykk for at de er usikre på om behandlerne klarer å ivareta barna på en god nok måte i en eventuell samtale. En mor (47) sier:

Og det som er viktig når det gjelder å snakke med barn, er at alle barn er forskjellige. Du skal være varsom, og du må kjenne de litt før du forteller. (…) Men det er jo så viktig at de blir snakka med.

Når det gjelder tjenestene som tilbyr behandling, visste de barneansvarlige som ble intervjuet hvilke krav som er knyttet til barn som pårørende, og ledelsen ble beskrevet som støttende og flinke til å kartlegge behovene til pasientenes barn. Oppgavene ble imidlertid ikke prioritert i en travel hverdag, og det var ingen ekstra ressurser til denne delen av behandlingen. De barneansvarlige opplevde det som vanskelig å hele tiden skulle passe på at kollegene hadde barnas behov i tankene. Mange fortalte om kolleger som savnet mer opplæring i å ha barne- og familiesamtaler, eller ga uttrykk for at de barneansvarlige burde få mer ansvar. En barneansvarlig på en langtids døgnavdeling sier:

Som barneansvarlig har jeg like mange pasienter som andre, så det er en oppgave jeg gjør i tillegg til det andre. Hadde man hatt frigjort tid, så hadde jo det vært fantastisk.

Tre faktorer som må være på plass
Wangensteen sier forskning viser at tre sentrale områder må være på plass for at barna skal bli tilstrekkelig sett og ivaretatt når foreldrene er i behandling.

• Det må finnes systemer for å sikre kartlegging og ivaretakelse av barna, for eksempel gjennom elektronisk pasientjournal. 
• Det må være ledelse, både på organisasjonsnivå og lokalt, som har innsikt i hva som skal til for å ivareta barna. De må være villig til å prioritere dette ressurskrevende arbeidet. 
• Behandlerne få tilstrekkelig kunnskap, opplæring og veiledning til å motivere pasientene, ha familiefokus og gjennomføre barne- og familiesamtaler, sier Wangensteen.

Å gi barna rom for å snakke om sine opplevelser og følelser knyttet til foreldrenes rusbehandling, er viktig. Barn har behov for informasjon og kunnskap, både om foreldrenes lidelse og behandlingen de får. De trenger ikke minst å høre at rusingen ikke er deres skyld, og at det ikke er noe de kan gjøre for å få foreldrene til å slutte å ruse seg.

Artikkelforfatterne mener lovverket gir helsepersonell «en unik mulighet» til å bidra til at barn som pårørende blir sett, beskyttet og snakket med. Samtidig understreker de at dette krever tid, opplæring og veiledning, slik at behandlerne føler seg trygge i arbeidet. Prioriteres dette arbeidet, mener de viktige brikker kan falle på plass, både for foreldrene og barna deres:

Gjennom en slik prosess kan opplevelsen av maktesløshet og isolasjon minskes, og pasientenes mulighet for å snakke med og hjelpe sine barn, styrkes.