Jeg ble ikke tilbudt noen hjelp mens jeg bodde i fosterhjem. Det er jeg lei meg for i dag. Jeg burde fått mulighet til å snakke med noen. (…) En venninne av meg ble invitert til behandlingsstedet hvor moren hennes var innlagt. Jeg tror de snakket med en familieterapeut. Jeg skulle ønske mamma og jeg hadde hatt samme mulighet til å snakke sammen.

Kvinne, 21

Sitatet tilhører en av informantene i Tyrili-forsker Turid Wangensteens doktorgradsprosjekt ved Høgskolen i Innlandet, som hun publiserte den første artikkelen fra nå i høst. Her har hun dybdeintervjuet tolv barn av rusavhengige. Hun har ønsket å få kunnskap om hvilke tanker og følelser som har opptatt dem i barndom, ungdom og tidlig voksenliv, og hvilken hjelp de har fått til å håndtere sin livssituasjon.

Bevisstheten rundt barn som pårørende er voksende, og gruppens rettigheter er styrket i flere omganger. Loven slår fast at alle avdelinger i spesialisthelsetjenesten skal ha en barneansvarlig, som skal kartlegge om pasienten har barn og om omsorgssituasjonen i så fall er tilfredsstillende. Barna skal få informasjon tilpasset deres alder om foreldrenes sykdom og behandling. Tidligere i år trådte i tillegg flere lovendringer i kraft som styrker barns rettigheter som pårørende. Det er imidlertid forskjell på teori og praksis, og det tar tid å innarbeide nye vaner. Wangensteen undersøker i sitt doktorgradsarbeid hvordan barna faktisk blir ivaretatt. Hun er tydelig på at svarene hun så langt har fått, er helt andre enn hun hadde forventet.

– Mitt utgangspunkt var å finne ut hvem som snakker med barn av rusavhengige, hva de snakker om og hvilke forklaringer som blir gitt på foreldrenes problemer. Jeg fikk ikke svar på hvem, men at det var ingen, eller i hvert fall veldig få, som snakket med dem. Det var overraskende, og skremmende. Jeg hadde trodd det var mer snakk, forteller Wangensteen.

En av informantene hennes beskriver det slik:

Folk snakker om problemet, men ikke om følgene av problemet. Jeg er en av følgene av problemet. De snakker bare om moren min: ‘Moren din bruker stoff, moren din har sluttet å bruke stoff, moren din er i behandling, moren din gjennomgår en prosess …’ Jeg forstår det, men vi har aldri snakket noe særlig om meg.

Mann, 21

Motstridende følelser
Å leve med en forelder med rusavhengighet, er en krevende livssituasjon, noe ingen av informantene la skjul på. Tanker og følelser knyttet til forelderen med rusproblemer preget livene deres, også i perioder hvor de ikke bodde sammen. Informantene grublet på hvor foreldrene bodde og om de brukte rusmidler, og de var engstelige for at moren eller faren skulle ta en overdose og i verste fall dø. En informant uttrykte det slik:

Det som er sprøtt, er ikke at hun bruker stoff, men at alt virker så uproblematisk når hun er i behandling. Et par uker senere er det tilbake i helvete. (…) Det eneste i livet jeg er redd for, er at hun skal dø.

Mann, 21

Felles for alle informantene var de blandede og motsetningsfylte følelsene de hadde for forelderen med rusavhengighet. Nesten alle snakket om moren eller faren med en blanding av skuffelse, sorg og kjærlighet.

Selv om han var slik, voldelig, mot mamma … var han en veldig viktig person for meg. Han ga meg den tryggheten jeg trengte. Han var aldri slem mot meg. Jeg klarer ikke å hate ham, jeg klarer det ikke.

Jente, 16

Jeg klarer ikke å være sint på moren min. Jeg kan føle på mange ting, som skuffelse, svik, sorg, men ikke sinne.

Kvinne, 25

– Disse ungdommene og barna har motstridende følelser: de er glad i foreldrene, samtidig som de er skuffet over dem, og lei seg over kanskje ikke å kunne bo sammen med dem. Å regulere kontakten med foreldrene, er vanskelig. Barna ønsker kontakt. Samtidig er det krevende å være sammen med rusede foreldre, sier Wangensteen.

Hun prøvde flere ganger å bli rusfri, men hun klarte det ikke. Kanskje vi, barna, skulle vært beskyttet tidligere. På den annen side er jeg glad for det sterke båndet jeg har til mamma i dag. (…) Hun sa hele tiden at hun elsket oss, men da hun valgte den rusavhengige kjæresten sin framfor oss (…) snakket jeg ikke med henne på nesten ett år. (…) Mamma er verdens beste mamma, når hun er nykter.

Kvinne, 22

Informantene savnet profesjonell bistand til å håndtere vanskelige følelser. De opplevde den rusavhengige forelderens evne til å reflektere rundt relasjonen dem imellom som begrenset, og ønsket hjelp til å snakke med ham eller henne og få anerkjennelse for tanker og følelser.

Jeg har behov for å snakke med mamma om det, men det er veldig vanskelig for henne. Når jeg prøver å fortelle henne hva jeg føler om barndommen min, blir hun helt fra seg. Jeg føler at det vil være min feil hvis vi snakker om det, og hun går tilbake til å ruse seg og kanskje dør.

Kvinne, 25

De skulle også ønske de hadde fått hjelp til å regulere kontakten med den rusavhengige forelderen, både som barn, ungdommer og unge voksne.

– En dag ønsker de kanskje mye kontakt med forelderen, neste dag vil de ikke se ham eller henne på lang tid. At det er noen voksne med, som tåler disse svingende følelsene, er kjempeviktig. Ting er ikke gjort med én samtale eller løst med ett samvær. Ting forandrer seg stadig, og det kan kreves mange samtaler for at barna skal tørre å snakke om de motstridende følelsene sine, sier Wangensteen.

Får ikke tilbud om hjelp
De fleste av informantene hadde aldri fått tilbud om å snakke med noen andre enn sin egen familie eller fosterfamilie. Å ikke ha noen profesjonelle de kunne stole på og snakke med om de kaotiske, forvirrende og blandede følelsene, forsterket informantenes følelse av ensomhet og annerledeshet.

Da jeg var 15, ba jeg om hjelp. Jeg følte jeg hadde trengt det lenge. Det jeg opplevde da, var at fostermoren min ikke brydde seg. Hun sa bare at jeg skulle ta hånd om det selv. Det var ikke lett, jeg klarte det ikke. (…) Jeg har vært mye alene.

Kvinne, 22

– Disse barna får en god del oppfølging fra barnevernet, men det er noe ved barnevernet som gjør det vanskelig for dem å være ærlige og åpne. Derfor trengs andre profesjonelle i tillegg. Det er ikke alle barn av rusavhengige som har behov for slik støtte, men mange har det. Å få hjelp, er imidlertid ikke så lett. For å få plass hos BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, red.anm.), må man helst ha en diagnose. Kompasset hos Blå Kors er et godt tilbud, men det er bare for barn over 14 år. Det er få tilbud til denne gruppen. Det mangler noe, sier Wangensteen.

– Hvorfor er det så store mangler på dette området?

– Jeg vet ikke. Kanskje fordi det ikke å strekke til som foreldre, er et så sterkt tabu. I noen kulturer sier man at man trenger en hel landsby for å oppdra et barn. Hvis én strever, er andre der for å hjelpe til. I Vesten har barna tradisjonelt vært kjernefamiliens prosjekt. Foreldrenes vellykkethet blir gjerne målt i kraft av om barna lykkes. Når noen mislykkes, blir det vanskelig å snakke om det, og med rusavhengighet i tillegg, blir det et dobbelt stigma. Jeg tror det preger folk flest, så vel som personer i hjelpeapparatet. De tenker at dette er vanskelig å snakke om for barna, så de lar være, sier Wangensteen.

– Det er også mye moralisme overfor rusavhengige. For voksne utløser det gjerne sterke følelser å se at foreldre velger – i hermetegn – rusen fremfor barna sine. Barna kan bli nokså alene om å forsvare foreldrene sine. Alle andre er sinte på dem, legger hun til.

Én av informantene uttrykte det slik:

Jeg har vært mye alene. Resten av familien ga på mange måter opp moren min. (…) Jeg er også lei av henne, men noen må forsvare henne. (…)

Kvinne, 22

– Må stoppe generasjonsoverføringen
Mange som utvikler rusavhengighet, har selv vokst opp med foreldre som har hatt rusproblemer eller dårlig psykisk helse. Oppfølging og ivaretagelse av barn av rusavhengige kan forebygge at barna utvikler problemer som ligner foreldrenes.

–Mange bruker rus for å regulere vanskelige følelser. Omsorgssvikt og en oppvekst med mangel på stabilitet gir fare for dårlig psykisk helse hos disse barna, og for at de også skal ruse seg, sier Wangensteen.

Det er definert i retningslinjene for Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) at barn skal snakkes med, informeres og ivaretas, men Wangensteen mener vi som samfunn fortsatt har en lang vei å gå før barn av rusavhengige får den oppmerksomheten og omsorgen de har behov for. Det kan få vidtrekkende og alvorlige konsekvenser, men det er mulig å gjøre noe, understreker hun.

– Vi kan gjøre mye mer for å stoppe generasjonsoverføringen. Vi må gjøre det.

Artikkelen Growing up with parental substance use disorder: The struggle with complex emotions, regulation of contact, and lack of professional support er skrevet i samarbeid med Wangensteens veiledere Jørgen Gustav Bramness og Astrid Halsa. Den ble publisert i Child & Family Social Work.