Lars fra «For harde livet»: – Filmen gjorde veien lengre, men bedre
– Det forventes at det skal gå bra med deg hele tiden, hele livet.
I år er det 30 år siden «For harde livet» ble sett av 70.000 på norske kinoer, noe som forrige uke ble markert med jubileumsvisning og panelsamtale på Cinemateket i Oslo. Den banebrytende dokumentarfilmen følger opp- og nedturene til et kull elever ved det som da het Tyrilikollektivet. Gjennom halvannet år er regissør Sigve Endresen tett på kollektivleder Ulf Jansen og alle de andre i levefellesskapet i Mesnali. Ungdommene blir tatt med på harde fjellturer. De utfordrer hverandre i gruppesamtaler. Noen stikker av, tilbake byen. Når de kommer tilbake, blir de konfrontert av de andre elevene og bedt om å forsvare valgene sine.
– Jeg synes filmen, selv etter alle disse åra, viser essensen av hva det handler om, nemlig den enkeltes livskamp for å klare å komme videre. Det er mange som er med i filmen som ikke er her i dag. Og det er mange som er her, som klarer seg og har fått et bedre liv, sier Ulf Jansen, leder i Tyrilistiftelsen fra grunnleggelsen i 1980 til han ga fra seg lederrollen i 2018.
I panelet sammen med Jansen satt filmens regissør, Sigve Endresen, sammen med to andre fra produksjonsselskapet Motlys: produsent Aage Aaberge og klipper Hans Otto Nicolaysen. I tillegg var en av de sentrale personene foran kamera til stede: den daværende tyrilieleven Lars Petter Gran Smedbakken, som er en av ungdommene vi som seere kommer tettest på i filmen.
«For harde livet» vakte oppsikt, med sitt dramatiske innhold og sin direkte stil. Seerne kom tett på livene til unge mennesker – den gang plassert i rusbehandling av barnevernet, med tvang – med store utfordringer. Filmen vant to amandapriser, for beste norske spillefilm og årets dokumentarfilm.
– Det hadde vært dokumentarfilm på kino i perioder tidligere, men så var det en lang periode hvor det ikke var aktuelt. Så det var litt revolusjonerende at vi fikk «For harde livet» på kino og at den ble en suksess. At den fikk to amandapriser, tenker jeg åpnet for et nytt løft i norsk dokumentarfilm, sier Aage Aaberge, produsent i Motlys.
– Legger prestisje på et menneske
Lars Petter Gran Smedbakken, framtredende i filmen med sin ærlige og galgenhumoristiske framtoning, fortalte åpent om hva «For harde livet» har betydd for ham:
– Da jeg så filmen på Lillehammer kino det året den kom ut, reiste jeg meg. Alle klappet og jublet, forteller han.
– Det er én del av det. En annen, er at det legger en prestisje på et menneske. Det forventes at det skal gå bra med deg hele tiden, hele livet. Det er en tøff utfordring, for det er jo ikke virkeligheten. Å da stå og forklare seg når man har gått på trynet en gang, blir kanskje enda tøffere. Veien har vært ekstra lang å gå. Men veien har blitt bedre med den filmen. Jeg har aldri hørt noe negativt om den, legger han til.
Martin Blindheim, tidligere redaktør i Stoffmisbruk (som i dag heter Rus & Samfunn), i dag seniorrådgiver i Helsedirektoratet, var tett på Tyrili på tiden da filmen ble spilt inn. Han var i tvil den gangen, om hvorvidt det var riktig å eksponere ungdommene på den måten man gjorde. Den dag i dag er han ennå ikke sikker.
– Alle var enige om at dette var en god og betydningsfull film. Diskusjonen handlet om eksponeringen av folk i en sårbar situasjon. Den problemstillingen synes jeg ikke er løst enda. Folk blir på en måte ikke stilt i en fri valgsituasjon, når du er i Tyrili på tvang. Er alle som har stått fram med rusmiddelproblemet sitt, fornøyd med det i ettertid, eller har noen trynet litt på det? Det er en viktig diskusjon å ha fortløpende, sier Blindheim.
– Den diskusjonen har vi hatt hele tiden. Du har også vært med på den, som redaktør, sier Ulf Jansen.
– Det er en avveining hele tiden, hvor mye du kan vise for å skape forståelse for dem det handler om. Jeg tror du må se det i det perspektivet, at hvis du ikke hadde fått opp alle disse brukerstemmene, hadde vi ikke vært der vi er i dag, hvor vi snakker om brukermedvirkning som en selvfølge. Det har ikke kommet av seg selv. Det har kommet fordi noen har eksponert seg selv og den virkeligheten de har stått i. Og så er det selvsagt fullt av dilemmaer i det, sier Jansen.
– Vi diskuterte mye hva som var for heftige, private ting til at vi ville ha det med. Det var flotte og sterke scener som ikke er med i filmen, av hensyn til personvernet, sier filmens regissør, Sigve Endresen.
Smedbakken avviser at dette var noe de ble dratt med i, uten å kunne ta et selvstendig valg:
– Det er riktig som Ulf sier, det blir en avveining for og mot. Skal du prøve å bryte grenser, må du ut i det. Vi fikk masse informasjon og et valg om hvorvidt vi ønsket å være med eller ikke, det var ikke slik at folk ble dratt med på en reise uten å vite hvor det førte hen. Men jeg skjønner at du stiller spørsmålet, det er bra, og veldig viktig!
– Har bidratt til økt forståelse
– Tenker du at rusavhengighet var et helseproblem også på den tida, og har vi mistet noe på veien? spurte Jan Gunnar Skoftedalen, leder i Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, med adresse til Ulf Jansen.
– Forståelsen den gang var en helt annen. Vi snakket om stoffmisbruk og knarkere. Vi så på dette som et atferdsproblem, som noe du hadde lært deg til, som måtte avlæres. Ting har ikke stått stille på 30 år, vi har fått ny kunnskap, forskning og erfaringer. Vi har hatt mange tanker om hva som har vært rett og riktig, men i møte med de det handler om, har vi måttet justere oss. Tyrili hadde aldri overlevd gjennom alle disse årene, hvis vi ikke hadde gjort det. Har vi mistet noe? Man mister alltid noe på livets vei, men jeg tror vi har vunnet mye mer. Vi står i dag for en forståelse og et behandlingsinnhold som vi ikke hadde forutsetninger for den gangen. Pasientrettigheter og alt annet som har kommet til, gjør at vi kan møte de som trenger det på en måte som vi kan være mer stolte av i dag, sier Jansen.
Ulf Jansen mener «For harde livet» har hatt mye å si for synet på rusavhengige.
– Filmen har hatt betydning for at vi har kommet dit vi har i dag, med økt forståelse av hva rusavhengighet er og hva den hverdagen handler om. Nå er vi i ferd med å gå fra straffereaksjoner til at dette er et helseproblem, som må forstås og løses som det. Det har vært en lang vei, og det har tatt altfor lang tid, men vi er på den veien, og det er alle de som har vist fram denne virkeligheten, som har vært med på å bringe oss fram dit. Det synes jeg vi skal være stolte over, sier Ulf Jansen.
