Tekst: Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Foto: Privat | Publisert 3. april 2024

– Hvorfor ønsket du å bli medarbeiderrepresentant i styret?

– Jeg hadde ikke tenkt så mye på det, men så ble jeg nominert av gode kolleger og satte meg litt inn i hva det innebærer. Jeg kom fram til at det er en viktig og interessant jobb, og kjente at jeg hadde lyst. Rollen gir mulighet til å representere kollegene mine i styret, både med tanke på alt som har skjedd de siste årene og alt som skjer framover – valg av ny leder, anbud i Helse Sør-Øst og alt annet som er viktig for alle som jobber i Tyrili. Jeg kjenner meg trygg på å tørre å ha litt sterke meninger om disse tingene. Ha en tydelig stemme. Vi er jo to som skal ha en slik rolle (Marianne Hegna er den andre medarbeiderrepresentanten, red.anm.) og det er inspirerende å være med på å påvirke.

– Hvilken bok ligger på nattbordet ditt?

– Der ligger det for øyeblikket tre bøker. Den ene er en roman av Italo Svevo: Zenos bekjennelser. En veldig morsom sak fra 1920-tallet om sigaretter og avhengighet. Hovedpersonen i boka gir et fantastisk innblikk i hvor deilig det er å alltid «ta den siste sigaretten», og hvor godt det er å ta den første røyken igjen etter det. Den andre boka er Brynjulf Jung Tjønns Kinamann. Han ble adoptert fra Sør-Korea, har vokst opp i et bygdesamfunn ved Sognefjorden og skriver om utenforskap. Den tredje boka er Bibelen, som alltid har vært med meg og alltid kommer til å være det. Det at jeg er troende, betyr selvsagt ikke at jeg leser Bibelen bokstavelig, men for mitt liv har den en slags relevans. Mange mennesker rundt om i verden baserer livene sine på en bokstavelig tolkning av det som står i hellige skrifter, noe vi stadig ser resultatene av i ulike sammenhenger. For egen del er det derfor interessant å prøve å forstå hva disse skriftene faktisk forteller.

– Når forstod du første gang at du hadde valgt en yrkesvei som kan handle om liv og død?

– Det var nok da en elev (som pasienter tidligere ble kalt i Tyrili, red.anm.) jeg hadde vært kontaktperson for, døde av overdose. Da det skjedde, hadde jeg ikke jobbet så lenge på Høvringen (i dag: Tyrilisenteret i Trondheim, red.anm.). Familien ønsket en pengegave til Tyrili istedenfor blomster, siden vi hadde betydd så mye for sønnen deres. Det var veldig sterkt å høre foreldrene fortelle, i begravelsen, hvor viktig Tyrili hadde vært. Det satte seg veldig i meg at dette faktisk er utgangen til en del av menneskene vi møter. Turer, aktiviteter og diskusjoner koker ned til det punktet. Vi må regne med at folk vi blir glad i dør, som følge av rus og avhengighet.

– Kanskje litt brå overgang, men: Hvilken låt setter du på for å få arbeidsdagen i gang?

– Jeg hører ikke på enkeltlåter. Bare hele album og helst kronologisk i diskografien. For tida hører jeg på et band som heter Cattle Decapitation og særlig en skive av dem som heter Terrasite. Det er musikk i en metal-sjanger som kalles deathgrind, med samfunnsengasjerte tekster om menneskenes herjinger med Moder Jord og med dyra. De kommer til Infernofestivalen (i Oslo i påsken, red.anm.).

– Har du en faglig kjepphest?

– Jeg har mange, men det koker ofte ned til likeverdstankegangen. Vi lever i et kategoriseringsparadigme hvor alt og alle skal plasseres og settes i bås. Vi sitter ikke med svaret på hvordan de som er i behandling hos oss skal leve livet sitt, de sitter ofte med svarene selv. Grunntanken må være at det ikke er forskjell på oss, vi har bare forskjellige roller. Tyrili er til for pasientene. Vi må ikke tre flere kategorier over hodet på dem, men hjelpe dem ut av båsene de er satt i. Det innebærer også å tåle ulikhet og mennesker som står for andre ting enn oss. Mangfold i praksis er å utfordre våre egne holdninger og verdier og spørre oss selv hvor langt vi er villige til å gå for å hjelpe de som er veldig annerledes enn oss. For å romme det mangfoldet må vi trolig gjøre ting annerledes i framtida; være utadrettet og skape større kontaktflater i kommuner, nabolag og grupperinger, få en fot innenfor hos de som ikke har så mye kunnskap om sine rettigheter. For å holde tritt med samfunnsutviklingen må vi øke kunnskapen vår om migrasjon, kultur og samfunn, og vurdere å hente inn mer kompetanse fra sosiologi, sosialantropologi og andre relevante fagfelt.

– Når kjente du sist at du gjorde en god jobb?

– I det siste har jeg hatt en del samtaler med innsatte i mer restriktive avdelinger i fengsel, og det har vært krevende å høre historiene og oppleve desperasjonen og smerten de står i. Samtidig har det vært givende og meningsfullt å være sammen med dem en kort periode. Jeg har opplevd at vi har hatt gode samtaler og at de har utviklet seg, og jeg har selv følt at jeg har gjort en god jobb.

– Hva ser du på tv når arbeidsdagen er over og du kan legge bena på bordet?

– Jeg ser bare på horror, og har sett tre skikkelig gode filmer i det siste: Terrifier 2, om Art the Clown, Megalomaniac, en belgisk film basert på en sann historie og Evil Dead Rise – den siste filmen i Evil Dead-serien av fantastiske zombiefilmer!