«Det er jo dette som er det gode livet.»
På Frankmotunet ble Villy glad i hunder. Særlig de med ekstra utfordringer, som trenger mye stell og omsorg. Nå bor han for seg selv, og er på utkikk etter en robust og snill, firbeint venn.
Tekst: Rune Kongsrud, enhetsleder på Tyrili Frankmotunet | Foto: Anders Bisgaard | Publisert 16. februar 2024
Villy kom til oss på Frankmotunet i januar i fjor.
Han var egentlig i behandling på Tyrilihaugen, men da han fikk høre at enheten skulle avvikles, valgte han å be om overflytting hit.
Villy hadde store helseplager da han kom til Frankmotunet. Han har en hjertelidelse. I tillegg hadde han angstplager.
Han har brukt lang tid på å trene seg opp og stole på at kroppen tåler belastninger.
En viktig arena for å gjøre denne jobben har vært hundegården på Frankmotunet.
Omsorg for hunder med ekstra utfordringer
Villy forteller at de første gangene han var med på jobb i hundegården og foret og stelte hundene, ble han så sliten at han kastet opp.
Gradvis ble Villy en av de mest dedikerte pasientene i arbeidsdagen i hundegården.
Han er veldig glad i hunder og har tatt mye ansvar for firbeinte som har trengt ekstra omsorg.
På spørsmål om han har vært mye ute og kjørt hundespann, svarer han nei: «Det prøvde jeg en gang på Sjusjøen og det var ikke noe for meg.»
«Hvorfor har du blitt så opptatt av trekkhundene på Frankmotunet da?» spør jeg.
«De trenger stell og omsorg» svarer han. «Særlig de med ekstra utfordringer.»
Mye rus i oppvekstmiljøet
Villy er full av gode historier.
Hver dag starter han med å lytte til 70-tallsrock. Det var musikken faren introduserte ham for, som han fortsatt er glad i.
Under oppveksten på Majorstua hadde han og kompisene funnet en hemmelig inngang til Chateau Neuf, hvor de kunne holde varmen og få med seg konsertene som gikk der.
Fra skjulestedet der har han fått med seg konserter med Fleetwood Mac og andre kjente band.
«Vi så mange konserter med Wenche Myhre også. Mest fordi det var et godt og varmt sted å være når det var kaldt ute,» sier Villy.
Det var mye rus på Majorstua og andre steder i byen. Noen foreldre så gjennom fingrene med at barna deres brukte rusmidler, siden de gjorde det samme selv.
Faren til Villy var én av fire brødre som alle jobbet som sveisere på Spikerverket i Oslo. Villy er tydelig på at det er faren som har lært ham mest her i livet.
Faren døde på 70-årsdagen sin. Da satt han i rullestol og hadde vært syk i ti år. De spiste napoleonskake sammen. «Han sa han ville reise. En halv time senere dro han», sier Villy.
Det gode livet
I starten var det stor tvil hos Villy om hvor han skulle flytte etter behandling på Frankmotunet. Han er tydelig på at han en gang skal flytte nord i Norge og bo der, men først vil han bruke god tid og dra på ferieturer for å finne det rette stedet.
I fjor høst flyttet Villy til Asker. Han har flyttet inn et sted hvor det er tillatt å ha hund.
Nå er han på utkikk etter en robust og snill hund, ikke for stor og ikke for liten, som han stoler på og som kan slippes løs. Gjerne en omplasseringshund.
Villy har også fått mulighet til å gjøre noe forfallende arbeid for å spe på uførepengene.
«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har slutta å ruse meg før, sier han.
«Det er jo dette som er det gode livet.»