Av Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili, Turid Wangensteen, forsker i Tyrili og Jacob Hystad, tidligere forsker i Tyrili | Publisert 14. august 2023 | Anslått lesetid: 10 minutter

Tidligere var det, i hvert fall tilsynelatende, enkelt å måle hvilket utbytte den enkelte fikk av døgnbehandling for rusavhengighet. De som hadde gjennomgått behandlingen, kunne deles i to kategorier: de som klarte å bli rusfri, og de som ikke klarte det.

I en kvalitativ studie gjennomført av to av de undertegnede, Turid Wangensteen og Jacob Hystad, ble 11 tidligere pasienter intervjuet 3–4 år etter at de avsluttet døgnbehandling i Tyrili. De var i alderen 30–45 år, og hadde hatt omfattende og langvarig bruk av rusmidler før de kom i behandling.

Av de elleve informantene var det bare én som ikke hatt inntatt noen form for rusmidler etter utskrivning. Noen hadde brukt rusmidler i korte perioder eller situasjoner, og noen hadde hatt omfattende rusmiddelbruk de siste tre–fire årene. Ikke alle opplevde bruken som problematisk.

Bruk av rusmidler er selvsagt ikke ønskelig i seg selv. Samtidig handler det å bygge seg et best mulig liv, om mye mer enn om man bruker rusmidler eller ikke.

Den enkeltes opplevelse av livskvalitet er viktigst
Hvilket mål man har for behandlingen, varierer fra pasient til pasient. Noen ønsker å bli helt rusfrie, mens andre tenker at det viktigste er at rusmidler ikke skal kontrollere dem og hverdagen. De siste årene har nettopp fokus på forebygging av skader, økt livskvalitet og bedre helse tatt over på stadig flere deler av rusfeltet.

Dette kalles gjerne en recovery-basert tilnærming. Recovery handler om å bruke de ressursene man innehar, i et samspill med samfunnet og omgivelsene, med mål om å få en bedret livssituasjon og økt livskvalitet. I en personlig og sosial recovery-prosess står personens egen opplevelse av livssituasjon og livskvalitet i sentrum. Noen kan leve gode liv, selv om de strever med psykisk helse, sosiale problemer og bruk av rusmidler. Recovery er ikke kun et individuelt ansvar, men handler vel så mye om omgivelsenes støtte og bidrag.

Både Verdens helseorganisasjon (WHO), norsk helsevesen og Tyrili forstår rusmiddelavhengighet med utgangspunkt i en biopsykososial modell. Rusproblemer utvikles og opprettholdes gjennom samspillet mellom biologiske og psykologiske faktorer og relasjonelle, sosiale, kulturelle og politiske elementer.

På samme måte bør vi forstå prosesser som handler om å forsøke å få et bedre liv.

Idealiserte mål kan stå i veien for et godt liv
Det har i alle år vært en dominerende holdning i rusfeltet at pasienter som mottar behandling, skal ha som mål å bli rusfrie. Total rusfrihet er utvilsomt et gyldig mål for rusbehandling, for de som ønsker det.

Basert på vår studie er likevel vår klare oppfordring til behandlere på rusfeltet at de anlegger et helhetlig perspektiv på pasienten og hva som blir ansett som vellykket behandling.

Til tross for at flertallet av våre informanter fortsatte å bruke rusmidler i en eller annen form, beskrev de fleste livet sitt som tilfredsstillende. Mange hadde stabil jobb, partner, barn, og en opplevd evne til å hanskes med livets utfordringer.

Hva som er vellykket eller mislykket behandling, og hva som er et godt liv for den enkelte, bør derfor ikke underlegges strenge kriterier fra behandlernes side. Kanskje er disse idealiserte målene heller ikke det pasienten selv ønsker for sitt eget liv?

Etter vårt syn er det mer nyttig å fokusere på sosiale relasjoner, familierelasjoner, jobbsituasjonen og den mental helsen til den enkelte – faktorer som kan gjøre pasienten i stand til å håndtere de utfordringene han, hun eller hen møter i hverdagen. Dette er viktig for opplevelsen av god livskvalitet.

Måten den enkelte blir møtt på, er av stor betydning
Våre informanter møtte mange utfordringene i årene etter behandling. Fem temaer skilte seg ut som spesielt viktige for dem:

• Forståelse av egen rusbruk
• Behov for trygghet
• Nære relasjoner
• Opplevelse av deltakelse og tilhørighet
• Behov for fortsatt støtte og behandling

Døgnbehandling er for mange et skritt på veien mot et godt liv, men veldig ofte ikke tilstrekkelig. Arbeidet fortsetter når man er ferdig i behandling, med å bygge og vedlikeholde gode relasjoner, skaffe seg et trygt og godt sted å bo og finne en jobb man trives med. Samtidig skal man finne aktiviteter som gir livet mening, og jobbe med rusutfordringer og fysisk og psykisk helse.

Et viktig, men ikke overraskende, funn i vår studie, er at måten den enkelte blir møtt på i behandling, er av stor betydning for hvordan livet blir etter at man skrives ut.

Selv om de fleste av de elleve informantene strevde med psykiske vansker og rusbruk i årene etter utskrivning, fortalte de om positive erfaringer og opplevde å ha fått hjelp med problemene sine mens de var i behandling. Mange opplevde å ha fått hjelp til å utvikle selvtillit og fremtidsoptimisme, strategier for å håndtere stress og negative følelser og relasjoner til familie og venner.

Når det gjaldt utvikling av et godt selvbilde og tro på fremtiden, ble behandlerne ved døgnenheten trukket fram som avgjørende. Informantene la stor vekt på situasjoner som fikk dem til å føle at noen syntes de var viktige, at de var til å stole på, at noen satte pris på dem og hadde omsorg for dem. Dette var opplevelser av mestring, tillit og verdighet som de tok med seg videre i livet.

En del behandlere bør orientere seg mer mot samarbeid
Dessverre ga også enkelte av informantene uttrykk for å ha blitt møtt på en måte som ikke styrket deres evne til å utvikle seg eller håndtere utfordringer. Ovenfra–og–ned–holdning, mangel på opplevelse av likeverd, mangel på samarbeid og inntrykk av ikke å bli lyttet til, var negative beskrivelser som kom fram i intervjuene.

Informanter beskrev følelsen av ikke å bli sett, respektert og støttet som ødeleggende for endringsprosessen deres.

I en recovery-prosess er relasjonene, og hvordan man involveres i egen behandling, av avgjørende betydning. Det som i et slik perspektiv sees som mest konstruktivt og helende for den enkelte, er å få en opplevelse av deltagelse og empowerment.

Empowerment kan sies å være en motsats til avmakt; en prosess hvor individet mobiliserer ressurser til å håndtere utfordringene sine og ta styring over helsefremmende faktorer i eget liv. En forutsetning er at den enkelte får rom og mulighet til det av sine behandlere. Det handler om medvirkning i praksis.

Vårt inntrykk etter å ha gjennomført denne studien, er at det i en del tilfeller legges for lite vekt på involvering og samarbeid. Det går ut over behandlingsutbyttet og recovery-prosessen som følger.

Etter vårt syn bør derfor en del medarbeidere innen rusbehandling tilstrebe en ny tilnærming til faget sitt og måten de utøver det på.

For en del behandlere vil en mer samarbeidsorientert behandlingsfilosofi være verdifull. Det vil gi nye muligheter for å kunne tilby pasientene våre best mulig støtte og behandling. Samtidig vil det øke sannsynligheten for at den enkelte som er i behandling får en opplevelse av empowerment, inkludering, deltagelse og trivsel, på sine egne premisser.

Det legger grunnlaget for et best mulig liv etter behandling – med eller uten vansker knyttet til rusmiddelbruk, psykisk helse og sosial situasjon.

Artikkelen er basert på tre vitenskapelige artikler:

Wangensteen, T., Hystad, J. (2021) A Comprehensive Approach to Understanding Substance Use Disorder and Recovery: Former Patients’ Experiences and Reflections on the Recovery Process Four Years After Discharge from SUD Treatment. Journal of Psychosocial Rehabilitation and Mental Health.

Hystad, J., & Wangensteen, T. (2021). Former inpatients’ narratives of substance use four years after substance use disorder treatment: A qualitative follow-up study. Nordic Studies on Alcohol and Drugs.

Wangensteen, T., & Hystad, J. (2022). Trust and collaboration between patients and staff in SUD treatment: A qualitative study of patients’ reflections on inpatient SUD treatment four years after discharge. Nordic Studies on Alcohol and Drugs.