Tekst: Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Foto: Anita Holmestad | Publisert 9. februar 2024

– Per Morten sa: «Du har vært borti verre svinger oppi skogen her.» Der er det et tre, serru, som kommer jævlig kvasst på. Jeg har holdt på å krasje med det flere ganger, forteller Nicolay.

Han er vant til kvasse svinger i livet, gudbrandsdølen som kjørte hund for første gang da snøen kom i Folldal, han tror det var i november. Han har gått noen runder i livet, uten å ta skikkelig tak i problemene sine før nå. Å komme til Frankmotunet føles som en ny start, med en flokk rundt seg som føles som en familie, forteller han.

Per Morten Brennodden er en av dem. Den rutinerte hundekjøreren og behandleren ved Tyrili Frankmotunet er en klippe for de to pasientene som kjører Femundløpet i år og alle handlerne som bistår dem. Medarbeidere så vel som pasienter – tradisjonen tro er nesten hele Frankmotunet med som enten hundekjørere, handlere eller heiagjeng når enheten deltar i løpet.

For noen blir hundekjøringa en viktig byggestein i en ny identitet, etter år med rus og mangel på stabilitet. Slik har det vært for Nicolay.

– Jeg tror ikke jeg kommer til å slutte med hundekjøring etter Tyrili. Dette har blitt min nye greie. All kjærligheten hundene gir meg, betyr mye for meg, sier Nicolay, som kort tid etter Femundløpet fortsetter behandlingen sin noen mil lenger sør, ved Tyrilisenteret i Lillehammer.

Det er meldt opp mot 30 minus ved oppstart og forventes å bli enda kaldere ved andre sjekkpunkt, Drevsjø. I bagen ligger alt Nicolay trenger for å klare seg i mer enn to døgn ute i villmarka. Ved sjekkpunktene får han og hundene mat, støtte og hvile, men i bagen må han ha vinterklær, spade, hundedekken, forkoker, sovepose som tåler ekstreme temperaturer, ekstra klær og hundesokker, blant annet. Blir det storm, må han søke ly og ta vare på seg selv og hundene til det blåser over.

– Jeg har alltid vært en tøff type. Sta – når jeg har gått inn for noe, har jeg gjennomført. Det tror jeg at jeg skal klare nå også. Men det kan selvsagt skje ting som gjør at jeg må bryte.

Han kom til Frankmotunet for hundenes skyld, men hadde ikke sett for seg at han skulle kjøre Femundløpet.

– Jeg kommer fra gård og er en dyrekar. Tanta mi har hatt hund i mange år, og jeg har passet mye på den når hun har vært på jobb. Etter hvert tror jeg at jeg kommer til å etablere meg med egne hunder, sier Nicolay.

Han har blitt testet i flere omganger før det store løpet. Rookieløpet til Frankmotunet var 15 mil, han startet klokka ett om dagen og kjørte mer eller mindre i ett strekk fram til han var inne igjen klokka ett på natta. Helga etter arrangerte Folldal trekkhundklubb sitt kvalifiseringsløp på 10 mil. Nå skal Nicolay kjøre 45 mil i Femundløpet.

– På vei hjem fra registrering på Røros i går fikk jeg sommerfugler i magen. Jeg tenkte: «Nå er jeg registrert. Nå skjer det. Det er stort.»

Målet er å ta godt vare på hundene og komme i mål med alle åtte i god behold, slik blant andre «Mikael» klarte da han kjørte i 2019.

Les også: Mikaels makeløse ferd over fjellet

Når Nicolay kommer til siste sjekkpunkt, Tolga, dukker en helt spesiell heiagjeng opp langs løypa.

– Mamma og ei venninne kommer til Røros på lørdag. Jeg regner med å se dem ved sjekkpunktet i Tolga, og så igjen i Røros når jeg kjører i mål. Jeg gleder meg til å se noen nære da, sier han.