Tekst og foto (unntatt bildet som er hentet fra Tyrilis arkiv): Anders Bisgaard, kommunikasjonsleder i Tyrili | Publisert (opprinnelig på Facebook) 8. februar 2023

Det har blitt en tradisjon at Frankmotunet reiser til Røros med mer eller mindre hele enheten lastet i minibusser. Alle har sine roller som enten hundekjørere, handlere eller medlemmer av heiagjengen. Alle er viktige.

Historiene er mange fra deltagelse i det svært krevende hundeløpet gjennom 30 år. Ett år var det –42 grader, og deltagerne fra Frankmo navigerte seg fram – eller rettere sagt: tilbake – til utgangspunktet, og et møte med Røros som framkalte både flauhet og mye latter.

Det skal vi komme tilbake til, men la oss begynne med begynnelsen, i 1993. Da deltok Frankmotunet i Femundløpet for første gang. Løpet gikk av stabelen første gang i 1990, mens Frankmotunet var blitt etablert året etter.

– Da skjønte vi at dette var noe vi ikke kunne! Det var Kjell og to elever som deltok. De kom ikke i mål, sier Per Morten Brennodden og ler megetsigende.

Per Morten er broren Kjell Brennodden, og har i likhet med ham blitt en kjent skikkelse i hundemiljøet. Før helga ledet han Frankmos forberedelser til årets løp med stødig hånd på Malmplassen i Røros. Elevene han snakker om, er det vi i dag kaller pasienter i rusbehandling.

– Alle vi andre var med som handlere, men gjorde egentlig mest ugagn. Og når løpet var ferdig, var alle enige om at dette var utrolig dumt - dette gidder vi ikke å drive med!

Frankmotunet på tur med hunder en gang midt på 2000-tallet, når de hadde begynt å få dreisen på dette med hundekjøring. I begynnelsen var det verre stelt. Foto: Tyrilistiftelsens arkiv.

På ekspedisjon med «40 dårlige hunder»
Så sluttet to av medarbeiderne ved Frankmotunet og reiste fra bygda. Ved Tyrili-enheten i Folldal etterlot de 9 av de 20 hundene sine. Nærmere bestemt de dårligste. De ni hundene holdt bare til ett spann, noe som ikke var tilstrekkelig for å fortsette å satse på hundekjøring på enheten.

– Dermed fortsatte diskusjonen om vi skulle gi oss med hundekjøring. Men så kom det to valpekull, forteller Brennodden.

Plutselig hadde de nok hunder. I tillegg var det mange som gjerne ville donere hunder til Frankmo, og i 1994 satt de med «40 dårlige hunder», som Per Morten Brennodden sier, og bestemte seg for å arrangere en ekspedisjon «fra gruve til gruve».

Derfor er 1994 det eneste av de 30 årene som har gått siden 1993 hvor Femundløpet har gått av stabelen uten Frankmotunet.

– Isteden brukte vi 4,5 uke på å kjøre de over 100 milene fra Røros til Kiruna, med elever og medarbeidere. Vi hadde med to proffe hundekjørere som guidet oss, og fikk skilt de dårlige hundene fra de som fungerte.

Siden har det vært Femundløpet for alle pengene, hvert eneste år.

– Vi var nok en ganske åpen gjeng, så det var mange som ville prate med oss og vi fikk mye drahjelp, sier Brennodden.

Det har blitt noen skader opp gjennom årene, det er ikke til å unngå. Likevel er det relativt sjelden pasienter bryter. Andelen som ikke fullfører løpet, er langt lavere enn blant deltagerne i Femundløpet generelt, ifølge Brennodden.

Hundene er ivrige etter å komme seg avgårde. Bildet er tatt på Røros, like før start i F200-klassen i Femundløpet 2023. Foto: Anders Bisgaard.

Ankret opp i flaggstanga utenfor Domus
Utfordringer har det likevel ikke skortet på. Ett år var det -42 grader, så kaldt at slalåmbrillene til en av elevene som deltok, sprakk.

Bjørn Kenny Skomakerstuen ler godt den dag i dag, når han forteller historien som har blitt stående som en av de mest bemerkelsesverdige i den 30 år lange historien:

– En medarbeider og en elev kjørte sammen ut fra Røros og til Langen. Der skulle det være en såkalt omstart; det var meningen at en skulle kjøre den samme traséen tilbake, men så svinge til venstre mot Tufsingdalen. Det begynte å bli mørkt, og de to fikk ikke med seg dumpa hvor de skulle svinge av.

Skomakerstuens øyne lyser mens han forteller, i snødrevet på Røros rett før starten til årets kjørere i F200-klassen:

– Etter ei stund så de ei kirke som de syntes var påfallende lik den på Røros. De kjørte rett inn i sentrum, braste gjennom en folkemengde som kom ut fra Simla pub, og satte ankeret i en trevegg så panelet fór bortover. Folk i gata lurte på om de kjørte Femundløpet, noe de to fra Frankmo svarte bekreftende på. «Da har dere vunnet, for nå har dere kommet til Røros!» fikk de til svar. Enden på visa ble ankret opp i flaggstanga utenfor Domus, forteller Skomakerstuen, som også har jobbet ved Frankmotunet like lenge som enheten har deltatt i Femundløpet.

Bjørn Kenny Skomakerstuen er en av de som har vært med på å legge til rette for Frankmotunets deltagelse i Femundløpet helt siden 1993. Det har blitt mange gode historier opp gjennom årene. Foto: Anders Bisgaard.

Respektert og verdsatt i hundekjørermiljøet
I årene som fulgte, utviklet hundekjørermiljøet ved Frankmotunet seg til å bli høyt respektert i miljøet, både for hundehold og hvordan de stiller opp som støtte for kjørerne. Per Morten Brennodden forteller en anekdote som sier noe om respekten de nyter i hundemiljøet:

– I 2021 ringte sjefen i arrangementskomiteen for Finnmarksløpet meg og lurte på om de kunne chartre et fly og hente opp hele frankmogjengen for å stå for start og målgang. De hadde så få folk. Dessverre ble løpet avlyst på grunn av pandemien, forteller Brennodden.

Også kriseåret 2022, da Frankmotunet ble vedtatt nedlagt av Tyrilistiftelsens styre – et vedtak som senere ble omgjort – var spesielt for de fra enheten som deltok i Femundløpet.

- Da sa vi, at selv om vi er vedtatt nedlagt, skal vi gjennomføre løpet med pasientene. På hvert sjekkpunkt kom det folk bort og snakket med oss og heiet på oss. Den respekten de møtte oss med, var veldig rørende, forteller Bjørn Kenny Skomakerstuen.

Per Morten Brennodden prater med en av hundene fra Frankmotunet før F450-klassen i Femundløpet 2023 starter på Røros. Foto: Anders Bisgaard

– Har vært ute ei vinternatt før
Hvordan er det mulig, at mennesker med mange års hardt liv med rusavhengighet bak seg kan kjøre et hundeløp som Femundløpet, etter bare noen måneder i behandling?

– Når du har levd ekstremt, er kanskje ikke like ekstremt for deg som det framstår for andre. sier en medarbeider ved Frankmotunet.

– De har vært ute ei vinternatt før, sier en annen.

Det råder ingen tvil om at ansvaret for hundene, og det å måtte stå i en krevende situasjon over tid, er noe som skaper vekst og mestringsfølelse. Løpet er også viktig for de andre pasientene, hvorav mange er med som handlere og heiagjeng.

Én av de fem fra Frankmotunet som kjørte årets løp, er ikke i behandling lenger, men har vært tilbake på tunet en måneds tid for å hjelpe til i oppkjøringen til løpet. I år kjørte han i F200. I 2019 kjørte han i F450 og hadde en fantastisk opplevelse som han vokste mye på.

– Det er ikke den samme mannen som står her, som den som la ut på Femundløpet i 2019, sa "Mikael" før løpet startet fredag formiddag.

Da trengte han all hjelp han kunne få. Nå er han selv en ressursperson som kan bidra overfor andre pasienter og kjørere med sin erfaring og sine gode egenskaper.

Det forteller sin egen historie om hva Tyrili Frankmotunet har bygget opp i løpet av de siste 30 årene på hundesleden og i andre sammenhenger.

Hvis du vil lese mer om "Mikael", finner du hans historie her.

Øyeblikk fanget under forberedelsene til start i F200-klassen av Femundløpet 2023, på Røros. Foto: Anders Bisgaard