Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at det er krevende å være innlagt til behandling for alvorlig rusavhengighet, samtidig som man skal fylle rollen som mamma eller pappa. Mange av pasientene som er til behandling i Tyrili, er foreldre. En opptelling høsten 2017 viste at rundt 50 pasienter i Tyrili på dette tidspunktet var foreldre til rundt 80 barn.

I en artikkelserie i fire deler blir vi kjent med Martin, som er 42 år, pasient i Tyrili og har en sønn på 16 år. Hans ærlige refleksjoner vil forhåpentligvis være til nytte for andre i lignende situasjoner. Samtalepartnere er Alex, som er behandler på Tyrili Kampen og leder pappagruppa der, Sigrun, som er barneansvarlig i Tyrili og nestleder ved Tyrili Arena Oslo, og undertegnede, som er kommunikasjonsansvarlig i Tyrili.

I november 2017 arrangerte Tyrilistiftelsen et foreldreseminar. Det ble avholdt på Tyrilitunet, i Mesnali øst for Lillehammer. Mange av Tyrilis innskrevne pasienter som er foreldre, deltok. Martin var en av dem. For ham var seminaret en vekker.

– Jeg tok initiativ til en prat med sønnen min rett etter foreldreseminaret, forteller Martin når vi møtes på Kampen noen måneder senere.

– Jeg foreslo at vi skulle prate sammen, med en tredje person til stede. Han var ikke interessert. Avfeide det bare: «Nei, nei …»

Martin har vært rusavhengig i mange år, og i flere perioder har han sittet i fengsel. I disse periodene har han ikke hatt kontakt med sønnen.

– Det som gjorde sterkest inntrykk på meg under familieseminaret, handlet om hvordan det er å være barn når pappa sitter i fengsel. Jeg har tenkt at sønnen min har det bra sammen med moren og stefaren sin. At det har vært greit at jeg ikke har vært til stede. Jeg trodde det var best å skjule de vanskelige tingene for ham, men nå tenker jeg at det kanskje ikke var det beste. Jeg har tenkt at han har hatt det bra, og brukt det som en unnskyldning, sier Martin.

– Jeg skulle tatt den praten med ham da han var mye yngre.

Også i perioder med mye rus, har Martin hatt lite kontakt med sønnen.

– I begynnelsen var det krav om rene prøver for at jeg skulle få samvær med tilsyn. Så gikk jeg til sak for å få mer samvær, men ble nektet det av retten. Jeg dro det så langt, men da ble jeg satt på plass. Det var tungt. Jeg måtte fortsette med samvær under tilsyn. Jeg gikk på snørra etter den rettssaken.

De siste årene har Martin og sønnen gjenopprettet kontakten. Samarbeidet med sønnens mor har også blitt bedre.

– Vi har hatt et anstrengt forhold, men nå kan hun kan ringe meg bare for å slå av en prat. Det er så deilig at jeg ikke kan beskrive det.

Martin har prøvd å formidle til sønnen at han kan spørre om hva som helst og få ærlige svar. Sønnen har likevel ikke spurt. Når han har lurt på noe, har han gått via moren, som har sendt Martin en tekstmelding.

– Det er viktig at barn får et genuint inntrykk av at disse tingene er greie å snakke om. Til slutt kommer de kanskje og spør om ting, skyter Alex inn.

– Jeg har sagt til ham at han kan si hva han vil til meg, og spørre om hva han vil. Jeg skal ikke bli sint, og ikke ljuge til ham. Jeg har lyst til å fortelle ham ting, men vil ikke lesse noe på ham. Han må være klar, sier Martin.

– Tror du sønnen din er redd for hva han kan finne ut?

– Ja, det er han. Da han skulle begynne på skolen, fant han ut at jeg satt i fengsel. Det gikk veldig inn på ham, og førte til at han tisset i senga en periode. Da han var yngre, snakket han mye om å bli politi. Da er det klart det ikke var så greit å finne ut at pappa satt i fengsel. Når jeg begynner å fortelle ham om ting, merker jeg med en gang at han ikke er så interessert. «Du vet at jeg har vært mye i fengsel», kan jeg si. «Ja, jeg vet det», svarer han.

Her kan du lese «Pappa i Tyrili» del 2: «Aktivitetspappafella».