I en artikkelserie i fire deler blir vi kjent med Martin, som er 42 år, pasient i Tyrili og har en sønn på 16 år. Samtalepartnere er Alex, som er behandler på Tyrili Kampen og leder pappagruppa der, Sigrun, som er barneansvarlig i Tyrili og nestleder ved Tyrili Arena Oslo, og undertegnede, som er kommunikasjonsansvarlig i Tyrili.

Tidligere artikler i serien: Pappa i Tyrili del 1: Den vanskelige samtalen

– Sønnen min har blitt så snusfornuftig. Han fokuserer bare på skolen, forteller Martin, med noe som kan tolkes som en blanding av oppgitthet og lettelse.

– Har du vært redd for at han også skulle ryke utpå?

– Jeg har lett for å engste meg, så jeg har tenkt på i mange år at han kunne komme til å gå i mine fotspor, med kriminalitet og rus. Nå er jeg heldigvis sikker på at han ikke begynner med noe sånt. Han prioriterer skolen, den er viktigst. Han skal jobbe med kunstig intelligens.

– Hvordan er kontakten nå?

– Vi har jevnlig kontakt via Messenger. Og han kommer til meg, og så lager vi mat og ser noen tv-serier. Det er vanskelig å få ham med ut på ting.

Alex mener Martin bør prøve å innrette seg etter hvordan sønnens liv er nå.

– Det er ikke plass for at du kan komme og snu opp–ned på alt. Det er best for deg å tilpasse deg hans interesser.

– Interessene hans er stort sett skole og gaming. Der har ikke jeg så mye å bidra med, påpeker Martin.

– Du kan ta ham med deg på golf, foreslår Alex.

Golf er en av aktivitetene som tilbys i behandlingsopplegget ved Tyrili Kampen.

– Ja, jeg prøvde på det …, sier Martin, og lar fortsettelsen henge i lufta.

– Han er 16 år, og det er ikke noen enkel alder for noen. Ingen har lyst til å gjøre det foreldrene vil ha en med på i den alderen, minner Sigrun om.

– Jeg prøver å si til ham at han må få i seg skikkelig næring, for da fungerer hjernen bedre. Ikke bare loff, som jo nesten bare er luft. Han er ikke så interessert, sier Martin.

Alex mener det noen ganger kan være vanskelig å se det fremtidige utbyttet av de valgene en tar her og nå.

– Selv ble jeg tvunget, i hermetegn, av faren min til å bli med i speider´n. Jeg sluttet igjen så fort jeg kunne, etter to-tre år, men hadde jeg ikke vært med på det da, hadde jeg nok ikke sett verdien av å tenne bål, fiske og sove i telt i dag. Selv om det ikke var ti av ti da, la det til rette for en interesse senere.

Alex understreker at det ikke nødvendigvis er det beste for barna at det skjer noe spennende hele tida. Mange fedre som har begrenset samvær med barna, går i fella og blir «aktivitetspappaer» når de først har dem.

– Når man er helgepappa, er det fort gjort å servere sukkerspinn til middag og dra på Tusenfryd hver helg, for å ta igjen for den dårlige samvittigheten en føler. Det kan selvsagt gå bra, men risikoen er stor for at en gjør tilværelsen vanskeligere for mor, sier Alex.

Martin er ikke ukjent med fenomenet.

– Av min egen pappa fikk jeg enten kjeft eller det jeg ønsket meg. Da jeg var tretten år fikk jeg en moped. Selv har jeg ikke råd til å gi sønnen min så mye, men jeg kjenner meg likevel igjen. Det er lett å ville kompensere. De første åra gjorde vi noe hele tida, det var alltid fart på ting. Vi dro og kjørte gokart, men da jeg stod der på sidelinja og så ham kjøre avgårde, innså jeg at vi nesten ikke fikk noe tid sammen.

– Det er ikke så rart at det blir sånn, sier Alex.

– Det er gjerne det vi tror barna ønsker og trenger. Det de egentlig trenger, er ofte det motsatte. Det skal ikke være noen happening å være hos pappa. Forutsigbarhet er viktigere, at barnet vet hva det får, og at det er like kjedelig som hos mamma. Vi må spørre pappaene hvorfor de trenger å dra til Leos lekeland hver gang. Det er ikke nødvendigvis feil, men de må tenke over hvorfor de gjør det. Er det fordi de vil unngå pinlig taushet, eller ikke orker spørsmål? Man må prøve å bli bevisst, og finne ut hva som er godt nok. Det er vanskelig, det merker jeg selv. Dette er et sårt tema, og det er viktig å oppleve at man gjør ting som er bra.

Sønnen til Martin besøker ham gjerne i leiligheten på Tyrili Kampen.

– Han synes det er ålreit. Han har alltid med seg skolebøker – jeg tuller ikke! Han leser pensumet som er over skoletrinnet hans.

Her kan du lese «Pappa i Tyrili» del 3: «Langt fra stammen?».