Pappa i Tyrili del 3: Langt fra stammen?
I en artikkelserie dykker vi ned i noen av problemstillingene foreldre i rusbehandling står overfor.
I en artikkelserie i fire deler blir vi kjent med Martin, som er 42 år, pasient i Tyrili og har en sønn på 16 år. Samtalepartnere er Alex, som er behandler på Tyrili Kampen og leder pappagruppa der, Sigrun, som er barneansvarlig i Tyrili og nestleder ved Tyrili Arena Oslo, og undertegnede, som er kommunikasjonsansvarlig i Tyrili.
Tidligere artikler i serien:
Pappa i Tyrili del 1: Den vanskelige samtalen
Pappa i Tyrili del 2: Aktivitetspappafella
Alex tror sønnen har sett noe som er Martin også, ikke bare kriminalitet og rusavhengighet.
– Martin, tenker du at du også kan ha hatt god innflytelse på sønnen din, ikke bare dårlig?
– Nei. Vi har hatt for lite samvær. Men jeg prøver å se framover, jeg orker ikke å se bakover.
– Han har ikke blitt en flott gutt bare på tross av deg, men også på grunn av deg, slår Alex fast.
– Er det noen valg du tar i dag som du tenker kan ha betydning for ham i framtida?
– Jeg har tenkt på ting tidligere, når det gjelder oppdragelse, men det har ikke passet seg å ta det opp. At han blir kjørt hit og dit, hele tida. At han sluttet på fotball. Han har valgt bort mye, hele livet, fordi han ikke har villet. Det er ikke bra, sier Martin.
– Dette har du snakket om tidligere. Hva du har villet tilføre, men som du ikke har vært i en rolle hvor du har vært i stand til det. Jeg tror mye blir overført uansett, via din direkthet og væremåte, sier Alex.
– Sønnen min har fortalt meg om de gangene han har drukket alkohol. At han har smakt litt champagne på nyttårsaften, og drakk litt på en skoletur til Polen. Det er bare meg han har fortalt disse tingene til. Det viser at han er trygg på meg, sier Martin.
Et tema som diskuteres i fora i Tyrili hvor foreldre møtes, er hvordan ens egen oppvekst har formet en.
– Studier viser at veldig mange som sliter med rusavhengighet, har vokst opp med det samme. Under foreldreseminaret i fjor høst, var det mange som reagerte på den fremstillingen. De kjente seg ikke igjen. Av gutta på Kampen var det ingen som hadde vokst opp med rus. At forskningen framstod som så påståelig, provoserte en del, forteller Alex.
– Jeg hadde forventet å høre mørkere historier fra våre elever. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det handlet mye om tilfeldigheter at de begynte å ruse seg.
Et tema som imidlertid gikk igjen blant Tyrili-elevene, var å vokse opp med fedre som ikke var til stede. Som jobbet mye og var fraværende. Foreldre som i liten grad satte grenser.
– Mine foreldre jobbet alltid sent. Jeg har vokst opp med barnepiker, men ikke med rus. Det eneste jeg husker av slike ting, var at det av og til var noen store karnevalsfester hjemme hos oss. Og at moren min var glad i kaffe og konjakk. Faren min drakk nesten ikke, forteller Martin.
– Tror du det er en sammenheng mellom din rusavhengighet og det at foreldrene dine var fraværende?
– Helt klart. Jeg kjedet meg mye, og husker at jeg plaget barnepikene, sier Martin.
Her kan du lese «Pappa i Tyrili» del 4: «Foreldrerollen mer i fokus.»