I en artikkelserie i fire deler blir vi kjent med Martin, som er 42 år, pasient i Tyrili og har en sønn på 16 år. Samtalepartnere er Alex, som er behandler på Tyrili Kampen og leder pappagruppa der, Sigrun, som er barneansvarlig i Tyrili og nestleder ved Tyrili Arena Oslo, og undertegnede, som er kommunikasjonsansvarlig i Tyrili.

Tidligere artikler i serien:

Pappa i Tyrili del 1: Den vanskelige samtalen

Pappa i Tyrili del 2: Aktivitetspappafella

Pappa i Tyrili del 3: Langt fra stammen?

Martin er med på ukentlige møter i «pappagruppa» for fedre innskrevet ved Tyrili Kampen (det er bare mannlige pasienter, derfor finnes det ingen mammagruppe her, red.anm.). Gruppa ledes av Alex.

– Det som er bra med pappagruppa, er at en får snakket litt om disse tingene. Det er sårt, men viktig, sier Martin.

Det er ikke første gang Martin er innskrevet i Tyrili. Også i 2004-05 var han i behandling for rusavhengighet. Han mener det har skjedd positive ting på disse årene, når det gjelder hvor mye oppmerksomhet som vies foreldrerollen.

– Sist jeg var her, var det ikke mye snakk om disse tingene. Det har kommet mye mer i fokus de siste årene, sier Martin.

– Du sa jo på foreldreseminaret at du burde snakket med sønnen din for lenge siden. Han var med på tur med Tyrili sist du var i behandling, for mange år siden. Vi har ikke tatt ansvar for å snakke med ham. Det burde vi ha gjort, sier Sigrun.

– Hvorfor har ikke Tyrili tatt det ansvaret?

– Tyrili har vært opptatt av familieperspektivet, men mest oppover, ikke så mye nedover. Vi har fokusert på foreldrene til rusavhengige. Vært opptatt av at barna skal være til stede, men ikke satt oss ned og snakket med dem. Det har nok vært en misforstått tankegang om at man skal skåne dem. Det er en tøff og vanskelig prat å ta, som jeg tror mange kvier seg for. Det er lettere å spørre foreldrene om barna deres vet hvorfor de er her, og nøye seg med å få «ja» til svar, sier Sigrun.

– Følelsen av å tråkke inn i familiesfæren når man tar opp disse tingene, er nok sterkt til stede i oss alle. Du kommer ikke tettere inn på noen enn når du setter deg ned med en elev og hans eller hennes barn, sier Alex.

– Er det lett å føle at man tråkker over en grense?

– I pappagruppa kjenner jeg på det hele tida, at vi er inne på ting som er veldig nære. Samtidig tror jeg respekten vi føler, er avgjørende for at vi kan snakke om ting på en ålreit måte. Den dagen vi begynner å snakke om dette på samme måte som vi snakker om å bestille pizza, må vi gjøre noe annet.

– En kunne kanskje hatt noen aktiviteter sammen med barna, foreslår Martin.

– Det ble diskutert om foreldreseminaret skulle være med barn, men vi landet på å gjennomføre det uten, sier Sigrun.

– Skulle du ønske du hadde blitt utfordret på disse tingene tidligere, Martin?

– Absolutt. Nå er sønnen min snart voksen. Jeg burde snakket med ham tidligere.

– Dette er ubehagelige ting som man kvier seg for å snakke om, men nytteverdien er så høy at man bør gjøre det likevel, sier Alex.

– Behandlerne i Tyrili skylder ofte på at elevene synes disse tingene er veldig vanskelige å snakke om. Og det er sant at dette er temaer som er vanskelige for elevene, men de lever med dem hele tida, uansett, understreker han.

Sønnen til Martin går snart inn i voksenlivet. Han har to år igjen på videregående skole.

– Jeg har spurt ham om han har kjæreste. «Nei.» Om det er noen fine jenter i klassen. Da drar han litt på det, forteller Martin, og demonstrerer hvordan sønnen svarer faren: «Jaaa…»

Med tanke på framtida, er Martin forsiktig optimist:

– Jeg tror relasjonen vår kommer til å bedre seg, litt etter litt, sier han.

Dette var siste artikkel i serien om Martin og sønnen hans. Vi slipper imidlertid ikke temaet, og kommer til å skrive mer om utfordringer knyttet til det å forvalte foreldrerollen samtidig som man er i behandling for rusavhengighet. Følg med på Tyrili.no, og på våre sider i sosiale medier, for mer om dette og andre aktuelle temaer.