Vårt syn på rusavhengighet
Det finnes ulike måter å forstå og forklare rusmiddelavhengighet på. I Tyrili benytter vi oss av en forståelsesramme som kalles det biopsykososiale perspektivet, som vi legger til grunn for vår forståelse av hvorfor noen utvikler rusmiddelavhengighet. Den samme modellen benyttes av Verdens helseorganisasjon (WHO) og norske helsemyndigheter.
Det biopsykososiale perspektivet innebærer at man forstår rusmiddelavhengighet som en sammensatt sykdom, eller lidelse. Biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle forhold inkluderes i forståelsen av utviklingen og opprettholdelsen av lidelsen.
Tre områder er sentrale i den biopsykososiale tilnærmingen og nyttige for å forstå rusmiddelavhengighet:
1) Pasientens subjektive opplevelse er en viktig del av diagnostisering og behandling. Dette handler både om selve rusopplevelsen og om opplevelser knyttet til følelser, relasjoner og hendelser gjennom livet.
2) Det legges vekt på helhetlige og sirkulære årsaksforhold til sykdom. Samspillet mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer er sentralt. Det finnes ikke én enkelt årsaksforklaring på hvorfor noen utvikler en rusmiddelavhengighet. Ulike faktorer påvirker hverandre gjensidig. Dette understreker rusmiddelavhengighetens sammensatte og komplekse problematikk.
3) En relasjonsorientert modell med pasienten som aktivt deltakende, og med sterk innflytelse på egen behandlingsprosess. Nettopp fordi opplevelsen av følelsesmessige, rusmessige og sosiale faktorer er subjektive, er det helt sentralt at den som har rusmiddelavhengigheten, har stor innflytelse på hjelpe- og behandlingstiltak
Rusmiddelavhengighet omtales ofte som en kronisk lidelse. Dersom en forstår «kronisk» som motsetning til «akutt», gir det mening. Rusmiddelavhengighet utvikler seg over tid og må behandles over tid. Det er samtidig store uenigheter om hvorvidt rusmiddelavhengighet er en livslang lidelse. Mange ruser seg i perioder og er rusfri i andre perioder. Noen har behov for ulike typer hjelpe- og behandlingstiltak resten av livet, andre slutter på et tidspunkt helt å ruse seg. Noen klarer å gå fra destruktiv rusmiddelavhengighet til å kunne drikke moderate mengder alkohol av og til.
Det vi vet, er at personer som har vært rusmiddelavhengige, har med seg en sårbarhet for tilbakefall. Dette krever noen ekstra forholdsregler, spesielt når det oppstår utfordrende livssituasjoner som innebærer store følelsesmessige påkjenninger. Rusepisoder og tilbakefall er for mange en del av en behandlingsprosess, og betyr ikke at behandlingen har vært mislykket. Behandlingen kan likevel være et viktig skritt på veien mot det målet personen selv har satt seg.